Hva er ADHD?

Historisk bilde av diagnose av hyperkinetiske forstyrrelser/ADHD og symptomer, frem til i dag  

Av Trond Løvdok,
webmaster og spesialpedagog.
Tidligere styremedlem i ADHD Norge

Man har observert og beskrevet personer med oppmerksomhetsproblemer, hyperaktivitet og dårlig impulskontroll i lang tid. Shakespeare refererte til en ”oppmerksomhets sykdom” i en av hans karakterer i Kong Henry VIII. En senere beskrivelse av et hyperaktivt barn kan man lese i diktet ”Fidgety Phil” publisert av den tyske psykiateren Heinrich Hoffman på midten av 1800 tallet. Barley, Russell A., (1997) ADHD and the nature of self-control. A brief history of ADHD s.4

Allerede i 1902 beskrev G.F. Still (1902) en gruppe barn som var overaktive, hadde lærevansker, atferdsvansker og dårlig oppmerksomhet. Han kalte fenomenet ”moralsk defekt”, og oppdaget at det var mest vanlig blant gutter. Still antok at nevrobiologi; og peri- og postnatale komplikasjoner kunne være årsak til disse problemene hos barna. Dette fordi man fant dem i ressurssterke hjem. Fra Hovedoppgave i Psykologi, UiO, av Vik, Ingrid og Størksen, Ingunn (2000) Hyperkinesi hos voksne – en studie av innsatte i Oslo Kretsfengsel., s.7

Interessen for barn med lignende karakteristika synes å øke i Nord-Amerika under en epidemi med hjernehinnebetennelse i 1917 – 1918. Barn som overlevde denne infeksjonen synes å ha mange atferdsproblemer lignende til de som er inkludert i nåværende ADHD, Ebaugh(1923), Hohman (1922) og Stryker(1925). Denne epidemien og andre tilfellene er kjent for å ha oppstått fra fødselstrauma, hodeskader, giftskader, og infeksjoner, Barkley (1999). Dette førte til konseptet om et hjerne-skade barne-syndrom, Strauss & Lehtinen (1947) og ofte assosiert med mental retardasjon. Barley (1997) s.5

På 1930 ble begrepet MBD (Minimal Brain Damage) introdusert. Blant annet Straus (1942) antok at man kunne trekke en slutning av at atferd kunne knyttes til hjerneskade. Selv der skader på hjernen ikke kunne påvises. Man antok at grunnen til at skader ikke kunne påvises, måtte være at de nevrologiske instrumentene ennå ikke var gode nok. Den direkte slutningen fra atferd til hjerneskade ble sterkt kritisert blant annet av Birch(1964). Dette førte etter hvert til at begrepet ble endret til ”minimal hjernedysfunksjon”, altså fortsatt forkortelsen MBD ( Minimal Brain Dysfunction).

Diagnose 

På 1980 tallet forkastet man MBD-begrepet som fokuserer på årsak. Dette i tråd med det nye diagnose systemet DSM-III, som kom til å revolusjonere psykiatrisk klassifikasjon. Kriteriene tar nå utgangspunkt i symptomer, og ikke etiologi. DSM-III fra 1980 skiller mellom ADD (Attention Deficit Disorder) med og uten hyperaktivitet. I 1987 versjonen av DSM-III-R, ble denne oppdelingen fjernet på grunn av manglende empiriske beviser for disse subtypene.  DSM-IV bruker betegnelsen ADHD (Attention Deficit/Hyperactiv Disorder) og man har igjen delt opp diagnosen i subtyper (vedlegg 1)

Kriterier for Attention Deficit Hyperactivity Disorder (Se vedlegg 3)

Psykiatrisk diagnostikk er vanskelig fordi man er usikker på etiologi, og fordi symptomene ofte vektlegges ulikt. Christoffer Gillberg (1988) vektlegger for eksempel motoriske og perseptuelle problemer mer enn de andre diagnosesystemene. Han har forselått begrepet DAMP (Disorder of Attention, Motorcontrol and Perception) som blir en del brukt i Danmark og Sverige.

Forekomst av ADHD hos barn 

Bruk av diagnosekriterier er ulik rundt om i verden Oversikt over barn med betydelig overaktivitetsproblem, impulsivitetsproblem og/eller oppmerksomhetsproblem varierer mye. Oversiktartikler viser siffer i fra mindre en 1 % til nærmere 20 % (se f.eks Szatmari m.fl.., 1989c).Lars Hellgren m.fl. 2002ADHD hos barn og vuxna. Kunskapsøversikt.

I Norge regner man med mellom 5-6 % har disse problemene, 2-3% i alvorlig grad.. Professor Gillberg bruker begrepet ” Et barn i varje klass.”

ADHD og komorbiditet 

Komorbiditetet er når to eller flere utviklingsforstyrelser eller sykdommer opptrer samtidig. Stedmann (1995)

Det er ganske vanlig med ulike komorbide tilstander ved ADHD Angvold mfl.( 1999); Biederman m.fl.(1991); Kadesjø og Gillberg,( 2001); Verhulst og van der Ende, (1993) Det er så vanlig at man snarere er unntak med ADHD uten slike problem. Lars Hellgren m.fl. (2002). Undersøkelser som ser etter komorbiditet viser at det kan være opptil 85% komorbiditet. Foredrag av professor Christopher Gillberg fifth International ADDISS Conference ,London 05.11.02.(Mer om komorbiditet se vedlegg 2 og 4)

Dette har implikasjoner når det gjelder diagnosesetting og behandling. Flere av lidelsene har overlappende symptomer med ADHD. For eksempel kan isolerte symptomer på hyperaktivitet eller impulsitivitet være mani. Uoppmerksomhet eller dårlig konsentrasjon kan skylles den kognitive forstyrrelsen i en depressiv episode. Affektive lidelser er en vanlig komorbid diagnose.  I en studie oppfylte 98% av barna med mani også DSM-III-R kriteriene til ADHD. Den samme gruppen skåret også høyt på depresjon, psykoser, angst og atferdsproblemer Hornig, (1998).

Forstyrrelsene kompliseres ofte ved at det er flere komorbide tilstander sammen med ADHD. Dette gjør det vanskeligere med hensyn til etiologi, sykdomsforløp og  ikke minst behandlingen  av de ulike diagnosene. Komorbide lidelser er en predikator for dårlig diagnose. Det kan se ut som de som har ADHD sammen med atferdsproblemer er i risikosonen for blant annet kriminalitet. Vik, Ingrid og Størksen, Ingunn (2000) Hyperkinesi hos voksne – en studie av innsatte i Oslo Kretsfengsel. Hovedoppgave i Psykologi, UiO s.12.

Komorbide tilstander kan være: Trassyndrom (ODD), atferdsforstyrrelse (CD), rusmisbruk, angst, depresjoner, mani, autismespektrumforstyrrelser, Tourettes Syndrom, Tvangssyndrom (OCD) og annet. (se vedlegg 2 og 4)Hellgren, Lars, (2002). ADHD hos barn og vuxna. Kunskapsoversikt,

Nyere studier viser de samme resultatene, og man konkluderer ofte med at abnormalitetene i utviklingen av de prefontale striatale regionene i hjernen sannsynligvis ligger til grunn for ADHD Barkley(1997). Foreløpig er det usikkerhet og uenighet rundt patognesen til denne forstyrrelsen.

ADHD og lav begavelse 

Flere barn med ADHD enn forventet har en intelligens i normalområdets nedre del. Dette representerer ut i fra klinisk erfaring en gruppe barn og unge med dobbel belastning. De har store vanskeligheter med å nå grunnskolens mål, dels betydelig vanskeligere enn andre å , i et sosialt perspektiv, kunne forstå og påvirke sin kompliserte oppvekstsituasjon. De har behov for omfattende og rett innsats under hele oppveksten, fremfor alt i skolen, men de har liten spesifikk rett til støtte og hjelp.

ADHD og lærevansker 

Barn med ADHD presenterer nesten alltid dårligere resultater i skolen enn hva man forventer seg, Fisher m.fl., (1990). Overlapping mellom lærevansker(”academic underachivment” )  og ADHD er i mange studier så påtagelig at visse forfattere anser at lærevansker og ADHD er uskillbare, Prior og Sanson, (1986). Blant barn med ADHD  finnes det dog en betydelig andel som har gode skoleprestasjoner, selv om de kan være dårligere enn man kan forvente ut fra barnets resurser forøvrig. Det er viktig å utelukke at overlappingen ikke er følge av forekomst av andre komorbide tilstander som trass eller depresjon, slik at det ikke er den problematikken som medfører lærevanskene Dyckman og Ackerman, (1991). Forfatterne undersøkt barn med ADHD  ut fra den forestillingen og fant at 40 prosent hadde problem med lesing eller lærevansker.

Etiologi 

Biologi 

Helst siden man opererte med MBD-diagnosen, har man hatt en antagelse om nevrobiologisk grunnlag. Man vet at personer som hodetraumer og påfølgende skader på frontallappene kan ha symptomer som ligner på dem ser hos de med hyperkinesi. Dette er særlig knyttet til likheter når det gjelder å hemme impulser og visse eksekutive funksjoner. Den tidlige debuten av hyperkinesi og de vedvarende symptomene peker også i retning av biologi. Det samme gjør lærevanskene og de andre utviklingsforstyrrelsene som kan opptre sammen med forstyrrelsen. Personer med hyperkinesi har ofte hatt perinatale og postnatele problemer. Den ofte dramatiske bedringen ved medisinering, er også en indikator på at man kan snakke om nevrale forhold i forbindelse med denne diagnosen.

Nyere studier har tatt i bruk moderne hjerneavbildningsteknikker. MRI (Magnetic resonance imaging) har vist at visse hjernestrukturer har mindre volum hos barn med hyperkinesi. Man har også funnet mindre blodgjennomstrømming i de prefontale regioner av hjernen og i forbindelse med disse og i de limbiske systemer.

Genetikk 

Nyere forskning viser at genetiske faktorer spiller en viktig rolle. Flere familie- og tvillingstudier viser dette. Biederman et. al.(1990) har funnet at risikoen for å få ADHD for søsken av barn med ADHD  er på 32 %. Hvis en av foreldrene har ADHD har barnet 57 % risiko for å få samme diagnose Biederman et. al.(1995)

Farmakologisk behandling av barn 

I målgruppen brukte mange sentralstimulerende midler og på grunn av dette belyser vi den farmakologiske behandlingen. Legemiddelbehandling ved ADHD hos barn og ungdom bør aktualiseres når støtte- og tilpasningstiltak er utilstrekkelige og når konsentrasjonsvansker, overaktivitet eller impulsivitet alvorlig nedsetter læreevnen eller det sosiale samspillet. Legemiddel skal dog alltid kombineres med andre støttetiltak i forskole og skole og til foreldrene. De preparat man da snakker om er i første rekke sentralstimulerende midler.

En i av gruppemedlemene var i London (november 2002) på ”ADHD: The  First century of Understandig” hvor nytten av medisinering ble fremhevet.

God terapeutisk effekt har midlene på konsentrasjonsproblemer, overaktivitet og impulsitivitet.

Sammenfatning av kontrollert korttidsstudier av behandling av barn- og unge med sentralstimulanti  Barkley m.fl.(1993), Cyr og Brown, (1998); Spencer m.fl., (1995); Wilens og Spenser, (2000)

Tabell. Dokumenterte effekter av behandling med sentralstimulanti

I Norge har spesialister innen barne- og ungdomspsykiatri i lang tid hatt mulighet til å medisinere, mens allmennleger i samarbeide med spesialist har kunnet følge opp behandlingen Zeiner,(1998).  Man ser at det er en økning av å forskrive medisin i den senere tid og man regner med at mindre enn 10 % av barn med en klar ADHD, eller 0,3 % av alle barn opp til 18 års alder, får behandling med sentralstimulerende medisiner i Norge , Åsheim m.fl.( 2001).

Teoretiske modeller 

Barkley har i boken ” ADHD and the nature of self-control” Barkley, (1997), formulert en evolusjonsteori som raskt har fått betydelig tilslutning. Barkley mener å bevise at årsaken til vanskelighetene hos individer med ADHD til å kontrollere sin impulsitivitet og aktivitetsnivå, ligger i en brist i å hemme impulsen til umiddelbart å handle. De tilfeldige stimuli som befinner seg rundt personen i øyeblikket bestemmer i stor grad atferden, barnet har i liten grad muligheter til å planlegge og har problemer med å oppleve seg selv. Resultatet blir kriser og kaos. Barkleys (1997) teorier forklarer ikke vanskelighetene hos de med ADHD og oppmerksomhetsproblemer og enkelte forskere kritiserer ham for det.

Virginia Douglas (1983) vektlegger impulshemming, oppmerksomhet og en underliggende svikt i regulering av aktivering. Mange hevder at barn med ADHD er lett distraherbare i enhver situasjon, men Douglas tilbakeviser dette. Hun hevder at de bare er impulsive og distraherbare der konekurrende stimuli er mer belønnende enn selve aktiviteten. De kan for eksempel sitte stille ved et spennende PC-spill eller TV i timevis. Oppmerksomhetsproblemene blir derfor fremtredene i oppgaver som ikke gir belønning.

Professor Thomas Brown, (1999) Chadd Conferase Whashington, mener at det er behov for å ha et tillegg til Barkleys (1997) og andres teorier for å forklare ADHD med hovedsakelig oppmerksomhetsproblem. Han mener at det er personer som ikke kan organisere og aktivisere seg innenfor en oppgave eller et arbeide, og har vanskeligheter med å opprettholde konsentrasjon, energi og anstrengelser under utførelsen.

Sagvolden et. al. (1992) mener at hovedproblemet ved hyperkinesi er en grunnleggende forstyrrelse i forsterkningsmekanismene. Han har gjort forsøk basert på dyremodeller som peker i samme retning som Douglas studier og teorier; og resultatene er knyttet til atferdsteoretiske pedagogiske opplegg.

Oppsummering 

Hyperkinetiske forstyrrelser/ADHD er i følge forskning hovedsak biologisk betinget og man ”vokser ikke diagnosen av seg” selv om problemene kan endre karakter når man blir eldre.

Problemene kan være av både kognitiv, psykisk og sosial art. De kognitive problemene er særlig knyttet til oppmerksomhet og eksekutive funksjoner.

Bergen, 2003

Litteraturliste: 

-Aanonsen, Nils Olav (2000) ADHD:diagnose, klinikk og behandling hos voksne. Gyldendal Akademiske 

-Barley, Russell A., (1997) ADHD and the nature of self-control A brief history of ADHD.  The Guilford Press

-Brøgger, Jan Christian http://www.forskning.no/Artikler/2002/august/1029242633.23Medisin   eller disiplin, innlegg ved professor i sosialantropologi ved NTNU

-Hellgren, Lars m.fl. (2002) ADHD hos barn og vuxna. Kunskapsøversikt. Utgitt av Socialstyrelsen

-Media ( 1978 ) Cappelens leksikon

-Sakkyndig team for hyperkinetiske forstyrrelser/ADHD for helseregionene Sør og Øst, Avd. for voksenhabilitering, Ullevål sykehus, mars 2000.  Rapport til Statens helsetilsyn vedrørende utprøvde behandling med sentralstimulerende legemidler til voksne med hyperkinetiske forstyrrelser/ADHD

-Størksen, Ingunn og Vik, Ingrid (2000)  Hyperkinesi hos voksne  en studie av innsatte i Oslo Kretsfengsel, Hovedoppgave i psykologi Univ. i Oslo, Høst 2000 

(Vedlegg ) 

Diagnosesystemene DSM og ICD 

I Norge brukes dels den amerikanske psykiatriske forenings manual: DSM (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders; nå fjerde utgave fra 1994[APA, 1994]), dels Verdens Helseorganisasjon, WHO sin manual ICD (International Classification of Diseases, nå tiende utgave fra 1993[WHO, 1993]).

Som en følge av kunnskapsutvikling blir manualene kontinuerlig endret med nye utgaver. Ansvaret for redigeringen innehaes av brett sammensatte vitenskaplige komiteer som gjør omfattende studier og forskning. Det er viktig at diagnosekriteriene er like over hele verden. ICD er den mest brukte manualen på sykehus i  Europa, og den anbefales av EU. Innenfor psykiatrisk forskning og klinisk virksomhet er derimot DSM mye brukt i Norge og store deler av verden.

Symptomatologi 

ICD-10 operer med hyperkinetiske forstyrrelser (F90) (Appendix2) Forekomst av atferdsforstyrrelser sammen med hyperkinesi regnes i dette systemet som så vanlig at man opererer med en egen  subtype for dette (F90.1).

Hyperkinetiske forstyrrelser (F90) fokuserer på oppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet. Videre karakteriseres lidelsen på mangel av utholdenhet, uorganisert aktivitet, disiplinære vansker og mangel på normal forsiktighet og tilbakeholdenhet (ICD-10, 1996). Man kan ofte se forstyrret søvn allerede hos spedbarn som senere får diagnosen. I 3 – 4 års alderen kan man se at barna med hyperkinesi kan bli avvist av andre barn. Årsakene kan være at de okke klarer å vente på tur, de tolerer ikke å tape og de er ofte sjefete og irritable når det ikke går som de vil (Weiss og Hechtman, 1993). Pelham (1980) sammenlignet barn med hyperkinesi med normale i fri lek og i strukturerte arbeidsoppgaver. Barna var mellom 5 og 9 år. De fant at barna med hyperkinesi var mer pratsomme, de avbrøt mer og de var mer fysisk  og verbalt aggressive enn barn i strukturerte oppgaver. Aggressiviteten var imidlertid mest fremtreden i fri lek. Atferdsproblemer er relativt vanlig hos barn med hyperkinesi. Ulike former for straff, som for eksempel irettesettelse, ser ikke ut til å ha effekt på barna. Dårlige skoleresultater er så godt som et universalt problem. Dette har multiple årsaker som dårlig

kognitive strategier, lærevansker, auditive diskrimineringsproblemer, kort oppmerksomhet, Impulsitivitet og hyperaktivitet. Resultatet av dette blir ofte dårlig motivasjon og humørsvigninger. Barn som opplever repeterte nederlag og motgang får gjerne dårlig selvbilde (Weiss & Hechtman, 1933).

Hyperkinesi påvirker flere kognitive områder hos barn. Fordi barna har funksjonsvansker i skolen, vil evnenivået ofte affiseres over tid. Jo lengre skolegang, jo større diskrepans vises mellom disse og andre skolebarn. Forskjellen kommer til syne i skolebaserte tester. Tester som ikke er basert på skole, vil vise dette i mindre gard. Oppmerksomhetsproblemer et av kjerneproblemene ved hyperkinesi.

Man kan se to typer oppmerksomhetsproblemer. Barna kan ha problemer med lange og monotone situasjoner, od greier ikke å følge med fordi de kjeder seg. Dette vises blant annet. i  skolesituasjoner. Man kan også se risikopreget og impulsiv responsstil og væremåte, som gir dårlig oppmerksomhet. Barna preges da av høy aktivering, noe som gjør at de kan gå glipp av viktig informasjon. Vi ser altså både en slags underaktivering og en type overaktivering som kan resultere i oppmerksomhetsvansker. Barna har problemer med å finne en hensiktsmessig regulering av aktivering i den aktuelle situasjonen. Flere studier har vis at barna har svakere resultater enn forventet på oppmerksomhetstester, blant annet på Stroop (Seidman et al.,2000; Carter et al., 1995). Eksekutive funksjoner som for eksempel mental manipulering er mindre effektive hos barn med hyperkinesi, noe man ser på Wechlers tallhukommelse baklengs (Barkley, 1997).

(Vedlegg ) 

ADHD og komorbiditet

Tassyndrom (ODD) og Atferdsforstyrrelse (CD) 

Ulike studier har vist at 5-15% av alle barn har Trassyndrom (Oppositional Defiant Disorder; ODD) og at ca.5% av tenåringer har  Atferdsforstyrrelse (Conduct Disorder, CD), men det er store variasjoner i ulike studier. Mange forskere beskriver at trassyndrom og atferdsforstyrrelse er et vanlig følgetilstand til hyperkinetiske forstyrrelser/ADHD.

ADHD og rusmisbruk 

Det kan synes at tidlig start av rusmisbruk er større i denne gruppen.  Utviklingen fra ADHD i barneårene til missbruk synes i de fleste tilfellene å være større hos de også med atferdsforstyrrelse (CD). Biederman og medarbeidere sammenfatter derfor at misbruket er koblet til atferdsforstyrrelsen snarere enn til ADHD (Biederman m.fl., 1996c)

ADHD med angst, depresjoner samt mani 

Komorbiditet med affektive forstyrrelser i form av angst, depresjon og mani er vanlig hos barn med ADHD , men forskningen spriker. Mani hos barn og unge for eksempel er vanskelig å påvise og kan misforståes. Symptomer på depresjon kan man se allerede i 5-6 års alder hos barn med DAMP (Gillberg, 1983a), men det er mer fremtredene og vanlig ved 9 – 10 års alder (Gillberg og Gillberg, 1989b). Men depresjoner er vanskelig å tolke hos barn da den har andre uttrykkformer enn hos voksne og derfor kan missoppfattes.

ADHD med autismespektrumsforstyrrelse 

DSM-IV manualen utelukker samtidig forekomst av autisme og diagnosen ADHD. Men aktuelle studier viser at en betydelig andel barn med ADHD  har store og kommunikative problem. Hos halvparten av barna som oppfylte kriteriene til ”tung” DAMP i Gøteborgundersøkelsen (Gillberg, 1983) fant man autistiske ”drag” i form av sosiale interaksjonsvanskeligheter, motoriske stereotyper, tendens til å feste seg i spesielle interesseområder samt avvikning i språkanvendelse.

Tourettes syndrom, tics og tangssyndrom (OCD, Oppositional Compulsive  Disorder) 

En meget stor andel av barn og ungdom med Touretts syndrom (60 – 70 prosent) har også ADHD ( Coming og Comings, 1987 Kadesjø og Gillberg, 2000). Studier har vist at ADHD-

problematikken i de fleste tilfeller er mer avgjørende for barnets problembilde og problemsgrad enn vanskelighetsgraden av tics (Kadesjø og Gillberg, 2000; Spencer m.fl., 1988). Også

tvangssyndrom (tanker/handlinger) er vanlig hos barn/ungdommer med ADHD, og disse symptomene kan utgjøre betydelige vanskelige problem å forstå for omgivelsene.

Lars Hellgren m.fl. 2002 ADHD hos barn og vuxna. Kunskapsøversikt.

(Vedlegg ) 

Kriterier for Attention Deficit Hyperactivity Disorder 

Følgende kriterier gjelder etter DSM-IV manualen:

A. Enten (1) eller (2)

1. Minst seks av følgende symptomer på uoppmerksomhet har vedvart i minst seks måneder, i en grad som er misstilpasset og ikke i samsvar med utviklingsnivået.

Uoppmerksomhet

a)         Er ofte ikke oppmerksom på detaljer, eller gjør slurvefeil med lekser, arbeid eller andre aktiviteter

b)         Har ofte vansker med å opprettholde oppmerksomheten mot oppgaver eller lekeaktiviteter

c)         Synes ofte ikke å høre etter ved direkte tilsnakking

d)         Følger ofte ikke med på instrukser, og unnlater å fullføre oppgaver på skolen eller plikter hjemme (uten at det skyldes trass eller at instruksjonen ikke er forstått)

e)         Har ofte vansker med å organisere oppgaver og aktiviteter

f)          Vil ofte mislike eller være unnvikende med å påta seg oppgaver som krever vedholdende mental anstrengelse (som skolearbeid og lekser

g)         Mister ofte ting som er nødvendig for oppgaver eller aktiviteter (for eksempel leker, skolemeldinger, penner bøker eller verktøy)

h)         Er ofte lettdistrahert av ytre stimuli

i)          Er ofte glemsk i daglige gjøremål

2. Minst seks av følgende symptomer på hyperaktivitet/impulsivitet har vedvart i minst 6 måneder, i en grad som er mistilpasset og ikke i samsvar med utviklingsnivået:

Hyperaktivitet

a)         Er ofte urolig med hendene eller føttene, eller har vanskelig med å sitte stille

Forlate ofte plassen i klasserommet eller andre situasjoner der det forventes at man           blir sittende

c)         Springer ofte rundt eller klatrer usedvanlig mye i situasjoner der det ikke er passende ( hos ungdommer kan det være begrenset til en subjektiv følelse av rastløshet)

d)         Har ofte vanskelig for å leke rolig eller holde på med fritidsaktiviteter

e)         Er ofte ”på farten” eller ”på høygir”

f)          Snakker urimelig mye

            Impulsivitet

a)         Plumper ofte ut med svaret før spørsmålet er blitt ferdigstilt

b)         Har ofte vansker med å vente på tur

c)         Avbryter ofte eller er ofte påtrengende overfor andre (for eksempel trenger seg på samtaler eller lek)

B. Noen av symptomene på hyperaktivitet - impulsivitet eller uoppmerksomhet var tilstede før syvårsalderen

C: Nedsatt fungering på grunn av at symptomene viser seg på to eller flere områder (for eksempel på skolen/arbeid eller hjemme)

D: Det må være klare holdepunkter for et klinisk betyningsfullt problem i forbindelse med sosial eller skolemessig fungering.

E: Symptomene eksisterer ikke som en del av en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, schizofreni, eller annen psykotisk forstyrrelse, eller de kan ikke forklares bedre ut fra en annen mental forstyrrelse for eksempel affektive forstyrrelser, angstforstyrrelser, dissosiativ forstyrrelse eller en personlighetsforstyrrelse.

Undertyper

ADHD, Kombinert type. Kriterium A1 og A2 oppfylles i løpet av de siste seks måneder 

ADHD, Hovedsakelig uoppmerksom type. Kriterium A1 er oppfylt, men kriterium A2 ikke er oppfylt i løpet av de siste 6 månedene. 

ADHD, hovedsakelig hyperaktiv – impulsiv type. Kriterium A2 er oppfylt, men kriterium A1 er ikke oppfylt i løpet av de siste 6 månedene.

 Utskriftsvennlig versjon

Gratis nyhetsbrev fra ADHD Norge