Livet er for kort til å kjøre på 1. gir

Skistjerne med ADHD: Jeg håper at jeg ved å stå fram med ADHD-diagnose kan være med på å hjelpe barn og unge med det samme, sier en av tidenes beste norske langrennsløpere til Drammens Tidende

Les artikkelen i fra Drammens Tidende 11.oktober 2008 her

Skistjerne med ADHD

HJELPE ANDRE. -Jeg håper at jeg ved å stå fram med ADHD-diagnose kan være med på å hjelpe barn og unge med det samme, sier Tor Håkon Holte fra Hokksund, en av tidenes beste norske langrennsløpere. FOTO: SVEN-ERIK RØED

Eks-skistjernen Tor Håkon Holte fikk ADHD-diagnose som 50-åring, snaue 20 år etter at langrennskarrièren var over.
Eivind Kopland         Publisert lørdag 11. oktober 2008 kl. 05:00.

– De som kjenner meg sier at dette har de visst hele tiden. Det er mye som har skjedd. Mye armer og bein hele tiden, vet du, ler Holte.

ADHD-diagnoser er noe man vanligvis forbinder med barn og unge. Tre-fem prosent av de yngste skal komme under denne kategorien. Tor Håkon Holte, skistjernen fra 80-årene, fikk diagnosen like før han fylte 50 år i august.

FORTELLER

Vi møter en av tidenes største langrennsløpere hjemme i Hokksund. Han har puttet innpå en ekstra Ritalin for anledningen. Det å sitte stille i en stol for å drikke kaffe og prate er håpløst for en som strutter av energi og tiltakslyst.

– Jeg er ikke nok god på selskap og slikt. Det klør kroppen hele tiden. Og matpauser er det verste jeg vet. Jeg spiser helst samtidig som jeg jobber, sier han.

Gladgutten, hurragutten og energibomben fornekter seg ikke, og er like utadvendt og åpen som i glansdagene.

Derfor nøler han heller ikke et sekund med å fortelle hvor han nå står i livet.

FORSKJELL

Det var for vel et halvt år siden han fikk beskjeden om diagnosen med de fire bokstavene.

– Jeg hadde ikke reflektert så mye over dette, selv om det har kommet en del slengbemerkninger. Men kona Marianne er så veldig rolig, og forskjellen ble så
åpenbar. Og da jeg skulle overlevere en hytte jeg hadde satt opp på Blefjell, og kjøperen spurte om jeg hadde en slik diagnose, ble det gjort alvor av det, sier han.

Det viste seg i ettertid at kjøperen var en av landets fremste eksperter på området. Han så alle signalene på en gang.

Det ble tur til fastlege, og videre til utredning via sykehusets medisinske apparat.

NORMAL

– Jeg har noe for lite av et stoff i blodet. Ellers har jeg det helt utmerket. Jeg er den samme, uansett, gliser han.

Foreløpig er han på opptrapping på medisinen Ritalin.

– Men energien er den samme. Medisinen gjør at jeg blir litt mer strukturert og konsentrert. Det har det vært lite av tidligere, ler han.

Selv "skylder" han på arv og en vanskelig fødsel. Men skyld blir likevel galt.

– Jeg opplever dette som utelukkende positivt. Ingen kan angripe meg på noe som helst. Derfor er det overhodet ikke noen problemer å snakke om det, sier Holte, og fortsetter:

– Kanskje det også kan hjelpe andre i samme situasjon at jeg snakker om mine opplevelser og hvordan jeg lever så godt med det. Det hadde jo vært flott, sier ja-mennesket som etter eget sigende sier ja til alt og alle over hele jorden 24 timer i døgnet.

Det har det blitt problemer ut av for en som ikke har vært god på struktur i hverdagen.

FORDEL

Han tok både VM-gull i stafett, åtte NM-gull, og var en løper i det internasjonale toppsjiktet på 1980-tallet. Aller best var han kanskje i de lange løpene, og 50-kilometeren var en favoritt.

I ettertid tror han at diagnosen som nå er påvist har vært en medvirkende årsak til at han ble den ekstremt gode løperen han ble.

– Energien måtte jo ut. Jeg trente vanvittig. Elsket å pine meg langt og lenge, tyne smertegrensene og stupe nærmest død i mål. Dette i både trening og konkurranser, forteller han.

Det dreide seg om å kanalisere energi. Det fikk både konkurrenter og lagkamerater merke til gagns, i og utenfor sporet.

– Jeg kunne stupe i mål, nesten død, men etter kort tid var det som å spille flipperspill igjen. Energien boblet. Og den måtte ut, ler Holte.

Selv tar han på seg skylden for å ha dratt hele det norske landslaget til overtrening før 1986-sesongen. Da dreide det seg om 40-45 timer i uken.

– Vi måtte jo la svenskene få slippe til.

DØGNÅPENT

Selv kunne han gå flere døgn uten å sove. Ikke sjelden ble det kun et par-tre timer på puta hver natt når han var på topp i idrettssammenheng.

Sliten følte han seg aldri. Overskuddet har alltid vært der. På det verste sov han én time i løpet av syv døgn.

Og ja, han innrømmer at han titt og ofte har syntes andre har vært kjedelige og trege.

– Jeg spilte yatzy på dolokket, for ikke å forstyrre lagkamerater med behov for søvn.

– En gang under en samling fikk jeg nok, jeg rev opp Arild Monsen midt på natten og truet han til å spille kort med meg, forteller Holte, som selv beskriver det som en indre motor som gikk 24 timer i døgnet.

– Jeg husker vi var på en lang treningstur på seks timer. Jeg synes det ble for kjedelig og at det gikk for tregt. Den siste halvannen timen kjørte jeg intervalltrening som avslutning, mimrer han.

ENGASJERT

Ikke unormalt for Holte, ei heller for en med diagnosen, er han lysende engasjert når han først går inn for noe. Nå er han veldig klar på budskapet om at ADHD ikke er farlig og skremmende, men at en kan leve et kjempegodt liv med diagnosen.

– Det er nok mange som har dette uten å vite om det. Og har du ADHD, er det ingen grunn til å skamme seg. 

– Du er akkurat like verdifull for det, sier han med adresse til svært mange barn og unge.

Han synes det er råbra at flere får en slik diagnose, og dermed få mulighet til å få hjelp.

– Men det er ille når behandlingen skjer på de voksnes premisser, slik at barn blir dyttet inn i en "vellykket-ramme" ved å bli plassert på en pillekur. Når barna er 12-13 år gamle, synes jeg de selv skal få medbestemmelse over sin egen hverdag.
Fokuset må være på den som har diagnosen, og piller er garantert ikke alltid en riktig løsning, sier han.

STRIJOBBING

Selv hadde han idretten fra han var åtte-ni år gammel. Da skiene ble lagt bort, ble alt tatt ut i yrket som tømrer.

Han har tidvis snekret fra tidlig til sent. På det verste har det gått i ett opptil 20 timer i døgnet.

– Jeg liker best å strijobbe med høy puls, sier han. Tempoet og standhaftigheten skal nær sagt ha tatt pusten fra kolleger og andre som har sett han i aksjon.
Hadde det blitt satt verdensrekorder i hamring og løping i stiger, ville turbo-Holte fra
Hokksund garantert vært i tetsjiktet.

I mange år drev han selv også Husbutikken i Hokksund.

– Men jeg må bare erkjenne at administrasjon og organisering ikke er mine sterke sider. Det er til og med ille når vi må samles i byggemøter for å prate om fremdrift. Selv liker jeg best å kaste meg i gang for å jobbe og jobbe, innrømmer han.

GRENSER

Han takker skjebnen for idretten og at han kom fra et hjem med grenser. I ettertid har han satt hvordan det kan gå med andre med samme diagnose.

– Det handler jo om å tøye grenser og se hvor langt en kan strekke seg. Jeg hadde idretten, og senere jobben, sier han.

– Skolen?

– Det var jo ille å sitte stille. Jeg husker jeg gruet meg til å komme hjem med "beste karakter – under tvil" på oppførsel i ungdomsskolen. Men det gikk da greit. Når jeg først ville lære noe, gjorde jeg det. Og da satt det. Dessuten hadde en nok større respekt for lærerne på den tiden, ler han.

Skolesekken ble lagt bort etter videregående da det for alvor ble fart på skiene. Siden har det gått slag i slag.

– Comeback?

– Jeg hadde bestemt meg for å begynne å trene igjen for et par år siden. Men da
røk menisken. Det var det, sier han.

Latter. Selv tror han ikke at han hadde klart å la seg styre som toppidrettsutøver nå. Han gjorde stort sett som han ville, og snakket med hvem han ville når han ville. Ikke så rart han ble favoritt hos journalistene!

– Det var mye tjo-hei og mye moro. Men en sjelden gang ble jeg sint, innrømmer han, og forteller:

– Det var 50-kilometeren under NM på Vang. Jeg gikk sammen med Pål Gunnar Mikkelsplass og Arild Monsen. En leder hadde bare to saftflasker da vi kom til drikkestasjonen, og bare de to andre fikk.

Jeg ble mer og mer forbannet, og etter 200 meter snudde jeg, løp tilbake, og skjelte ut mannen etter noter. Så snudde jeg, satte fart, og tok igjen de andre.
Jeg håper jeg har bedt om unnskyldning for akkurat den, ler han.

DEN SAMME

Medisin og diagnose til tross, Tor Håkon Holte er dem samme.

– Ting forandrer seg jo ikke før og etter en diagnose. En forandrer ikke personlighet. Jeg har et veldig godt liv nå, og er ikke skamfull for noe som helst. Snarere tvert imot, sier Holte, og avslutter i kjent stil

– Livet er for kort til å kjøre på førstegear.

☺☺☺☺☺☺☺☺☺☺☺☺☺☺☺☺☺

Show-mann med døgnåpent

http://dt.no/article/20081011/NYHET/810024911/1063/NYHET

Eivind Kopland       Publisert lørdag 11. oktober 2008 kl. 05:00

Oddvar Brå. - Det skjedde alltid noe rundt Tor Håkon. Han var sprellemann hele tiden. Den tiden trodde vi han bare var ung og sprek.

– Det fortelles om da han under et renn nesten ble tatt igjen av Per Knut Aaland.
Rett før dette skjedde, snudde Tor Håkon og satte full fart rett mot sin kamerat og så han inn i øynene med kommentaren:

- Fader, så seriøs du er da!

Hvorpå Hokksund-ekspressen satte fart igjen. I riktig retning.

Marin Hole mener det må være hundrevis av episoder å fortelle om.

– Vi kunne være på langturer, og føle oss bånn slitne. Så så vi det sprutet jord omkring oss, og det var Tor Håkon som satte fart i et rasende tempo oppover lier og åser, for så å komme tilbake til oss andre.

Men gullhistorien kommer fra Prøve-VM Oberstdorf. En vakt på hotellet ble kalt Gaddafi på grunn av likheten. Da denne Gaddafi en sen kveld prøvde å roe ned den norske gjengen, og Holte fra Hokksund tilfeldigvis hadde med seg såkalte hylere, er det bare å legge sammen to og to. Det skal ha vært litt av et syn der Gaddafi løp rundt mens det hylte rundt bena hans.

Pål Gunnar Mikkelsplass bodde og reiste sammen med Holte i mange år.

– Han satt jo aldri i ro. Mens de andre hvilte mellom øktene, dro vi ut for å finne på andre ting. Og det samme om kvelden. da andre gikk og la seg, kunne vi spille badminton i idrettshaller til langt på natt.

Mikkelsplass er helt sikker på at søvnvanskene til sin gode venn og kollega forhindret han fra å bli en enda bedre løper.

– Det er ikke tvil om at han fikk nedsatt prestasjonsevne på grunn av akkurat dette, sier "Plassen", og forteller fra et World Cup-renn i Canada hvor han selv var i ferd med å ta igjen Holte med et halvminutt. Før han hadde gått forbi, rev Tor Håkon av seg startnummeret, og latet som han skulle bryte. Da Plassen var ute av syne, kom nummeret på igjen, og Tor Håkon ble nummer ti i rennet.

Mye morsomt har man også fra den gangen Holte våknet midt på natten, så konturene av romkameraten Pål Gunnar hengende i vinduet, og vekket hele gangen med beskjed om at hallingen hadde valgt å avslutte livet på den måten. Det viste seg å være skidressen som hang til tørk, og Mikkelsplass selv satt måpende i sengen da det ble fullt inntog på rommet.

Dessuten har det inntil nå vært et mysterium hvem som i et ellers kjedelig øyeblikk kastet en pose med vann fra fjerde etasje over en intetanende streng sikkerhetsvakt på bakkenivå i deltakerlandsbyen under OL i Sarajevo. Synderen bor i Hokksund!

Geir Holte, ett år yngre bror og selv toppløper på samme tid, forteller om en oppvekst med en bror som alltid har vært giret.

– Det har liksom vært Tor Håkon, det, og jeg har aldri tenkt på noe slikt som ADHD. Men det er nok svært sannsynlig at alt overskuddet har gitt han energi til å trene så mye og så hardt og at det har vært med på å gjøre han så god som langrennsløper.
Han beretter om mye moro, som da radiosportens Håkon Brusveen ropte til Tor Håkon med spørsmål om han skulle bryte da det kladdet voldsomt under skiene under NM på Gjøvik. Svaret kom lynraskt:

– Nei, jeg går så lenge stavene rekker ned til bakken.

Inger Marie Holte, mor, kan fortelle om en gladgutt som ikke bare gikk, men løp, da han var ti måneder gammel.

– Han har alltid vært først i alt, og ville bli best. For oss var det ikke naturlig å tenke ADHD, det var jo ikke så godt kjent på den tiden, sier hun.

Inger Marie Holte beskriver sin sønn som en omsorgsfull, kunnskapsrik og snill, men i et noe urolig legeme.

Marianne Lund, kone, forteller om en super mann som alltid har smurt niste til henne når hun reiser på jobb klokken fem om morgenen, og som svært ofte har flotte middager klare når hun kommer hjem.

– Men det er bra at han fikk en diagnose det på forhånd var bare han selv som ikke visste om. Han er roligere nå, både i tanker og gjerninger, selv om energien ikke på noen måte er borte, ler hun.

☺☺☺☺☺☺☺☺☺☺☺☺☺☺☺☺☺

Roses for åpenhet

http://dt.no/article/20081011/NYHET/166977441/1063/NYHET 

Publisert lørdag 11. oktober 2008 kl. 05:00.

– Det er kjempepositivt at de positive sidene rundt ADHD også kommer fram, og at idrettspersonligheter som Holte er åpen på diagnosen. Det meste av det som presenteres i media rundt ADHD er når noe går på tverke, sier han.

Lunde er rimelig sikker på at det er flere utøvere i norsk toppidrett med samme diagnose.

– På enkelte områder kan en nesten si at hyperaktivitet er en forutsetning for nå et visst nivå. Slike utøvere holder det gående nesten til de stuper. Det er flott at energi kan bli kanalisert på denne måten, avslutter han.

 Utskriftsvennlig versjon

Gratis nyhetsbrev fra ADHD Norge