Fra skam til feiret åpenhet

Mens vi gjør dette intervjuet på en kafe i Oslo sentrum, blir vi vennlig avbrutt av en kvinne som ønsker å takke Adrian Lund for åpenheten hans. Hun er rørt, og han takker varmt. Adrian sitter med ryggen til lokalet, og han er glad for støyete babygrupper ved siden av oss, slik at ticsene hans, små rop og kroppsbevegelser, forsvinner i den store helheten.

Det er mange som vet hvem Adrian er, enten de fikk med seg at han syklet Norge på langs for Tourettes i 2012, var med i TV-programmet «71° nord», deltok i NRKs serie «Tabu», eller har hørt ett av de utallige foredragene hans.

– Det skjer ofte at folk vil snakke med meg, så åpenheten min funker. Så lenge jeg tør, har jeg gjort mitt. Da jeg var med i «71° nord» i 2016, var det først kjempeskummelt, men også en mulighet til å snakke om Tourettes. Jeg snakket med de andre om det helt i starten av serien, og deretter ble det bare en naturlig del av alt, sier han.
Omtrent som i Adrians liv ellers, men det er andre som merker seg hva han gjør og ser det som unormalt fint, som Rådet for psykisk helse, for eksempel.

Tabuprisen for 2026

25. august i år mottok Adrian Lund Tabuprisen 2026 fra Rådet for psykisk helse på Kulturhuset i Oslo. Adrian fikk prisen for sin åpenhet om skam, utenforskap og arbeid med å spre kunnskap om Tourettes syndrom. Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, sa til NRK i forbindelse med utdelingen at det er første gang at en person med Tourettes vinner Tabuprisen, og at Tourettes syndrom generelt har fått for liten plass i samfunnet.

«Adrian er en fantastisk person som bidrar til et mer inkluderende samfunn og viser frem en diagnose det ikke går an å skjule, og som viser at det er mulig å snu frykt og ubehag til noe positivt. Vi trenger flere forbilder andre kan relatere seg til, og som bidrar til økt kunnskap om en tilstand folk kan leve godt med», sa hun videre.

– Jeg visste ikke hva Tabuprisen var før jeg ble oppringt. Jeg synes ikke selv jeg er så tøff og modig, men da jeg fikk prisen, sa Helse- om Omsorgsminister Jan Christian Vestre at jeg var et «folkehelsetiltak» i praksis, og det ble jeg glad for. Jeg håper andre med Tourettes, etter meg, tør å være åpne de også, sier Adrian, som selv synes artisten Tix, som også har Tourettes, er en kul fyr som gjør en viktig jobb.

– Folk trodde han tulla da han ticset med øynene sine under opptredener, men da skjønner de ingenting, sier han oppgitt.

Når Adrian prater selv, er det få tics å se eller høre, men så fort han sitter rolig, kommer de. Sånn er det også når han holder foredrag, sier han.

– Det er som når folk som stammer, klarer å synge.

Når jeg snakker selv, som når jeg holder foredrag, har jeg mer kontroll.

Lysten til å gjøre det som er mest forbudt

Adrian Lund har minst 70 flyreiser i året. Å holde foredrag har vært en fulltidsjobb i mange år, og når vi møtes i Oslo, kommer han fra Trondheim, der han bor utenfor sentrum med forloveden Renate.

– Hvordan gikk flyturen?

– Det går bra 99 prosent av gangene. På Værnes kjenner de meg alle sammen, og de som ikke kjenner meg, kjenner meg igjen fra TV. Men generelt er miljøskifter krevende for meg, bare det å gå ut av døren hjemme og mot bilen for å kjøre til flyplassen er krevende, selv om det er trygt inne i bilen, sier han. Så han lager rutiner, som å fly bare med SAS, der det er mange i kabinpersonalet som kjenner han. Men til utlandet flyr han sjelden. Da blir det for mye ukjent på én gang, og ticsene blir verre.

– Når jeg kommer til flyplassen og ser uniformer, er det også triggende for Tourettesen. Da kan det være jeg viser en finger.

– Fordi det er akkurat det du ikke skal gjøre?

– Ja, Tourettes handler ofte om å ville gjøre det mest sosialt uakseptable der og da. Som å vise finger eller rope til en vekter.

Som eksempel på det siste nevner han hvordan det under BAFTA-utdelingen i år oppsto en kontroversiell situasjon da John Davidson, en kjent forkjemper for Tourettes syndrom, ufrivillig ropte n-ordet mens skuespillerne Michael B. Jordan og Delroy Lindo sto på scenen. Davidson har en alvorlig form for Tourettes syndrom og kan få vokale tics som innebærer banning eller støtende ord, koprolali. Slike utbrudd gjenspeiler sjelden personens egne holdninger eller meninger, og Davidson sa senere at han var svært lei seg for belastningen hendelsen hadde skapt, og understreket at ordene var en del av de ufrivillige ticsene hans.

– Det mest forbudte kommer ut, det man er mest redd for.

Adrian går heller ikke på kino i redsel for å forstyrre de andre. Bruker han alle krefter på holde lyder og bevegelser inni seg, får han uansett ikke med seg noe av filmen. Og han savner veldig å kunne gå på restaurant med forloveden. Han er redd for å ødelegge for andre og være til bry, men liker samtidig ikke at han føler han må sette grenser for seg selv.

Det er i dette spennet han lever, på én side med å sette noen grenser for seg selv fordi det er for krevende med miljøskifter og vissheten om at han forstyrrer andre, men på den andre siden å innse at folk flest oftest er mest opptatt av seg selv og det å passe inn, at de ikke bryr seg så mye om han og ticsene som han kan tro.

Som en konstant kløe

– Jeg pleier å beskrive Tourettes som om du ligger i sengen på natten med hendene bak hodet, så kjenner du plutselig at det klør veldig bak kneet, og du klarer ikke å holde igjen å klø. Eller, hvis du kjenner at det kommer et nys. Du kan kanskje klare å holde igjen, men det er veldig krevende, sier han og forklarer videre:

– Mange får bare med seg medieversjonen av Tourettes, det at noen bare må rope «bombe!» på flyet, eller at man bruker det som slang: «har du helt Tourettes, eller?», sier Adrian, som mener at mye forandret seg etter at han og tre andre med diagnosen stilte opp i NRK-programmet «Tabu» og fortalte ærlig og åpent hvordan de fire på ulike vis lever med Tourettes.

Adrian vokste opp på lille Melbu i Nordland og husker ikke selv hvordan Tourettesen begynte, men foreldrene hans merket seg kremting, snufsing, at han kastet på hodet og kunne si rare ting til søsteren sin. Han fikk diagnosen da han var 11, selv om ticsene var mye mindre da enn de er nå. Det var ikke før på ungdomsskolen at mobbingen begynte, og særlig når klassen hadde heimkunnskap.

– Jeg kom i gruppe med dem som var aller mest jævlige. De hermet etter meg, og jeg begynte å trekke meg unna, og har egentlig undertrykket mye av det som skjedde. Jeg endte med å droppe ut av videregående og heller jobbe på Rema 1000, en jobb moren min tvang meg inn i, men hun visste hva hun gjorde. Det gikk veldig bra. Jeg tok opp igjen videregående senere, og fikk en del venner der. Så flyttet jeg til Trondheim, og alle tics ble verre, sier Adrian.

Det å flytte til en større by, sammen med en kjærlighetsrelasjon, forteller han, var traumatisk for han og satte dype spor, bidro til nye og store tics, slik voldsomme opplevelser kan gjøre for folk med Tourettes.

– Det var en periode der jeg sa veldig mange ord. «Hestefest!» kunne jeg ofte si, og da alle skulle feire Pride, kunne jeg si ekstra stygge ting i forbindelse med det, jeg fikk sånne ytterpunkt-tics. Men heldigvis er dette verbale i stor grad vekk, sier han.

I dag er det små rop, klikkelyder, rykninger og bevegelser i armer og skuldre som er mest tydelig for andre, samt denne fingeren som kan dukke opp når det minst passer.

Noen av det verste opplevelsene i nyere tid har kommet fra godt voksne.

– Jeg har av og til opplevd at folk har filmet meg, og en gang på et fly var det en voksen mann i 50-årene som satt to rader foran meg på flyet og hermet etter ticsene mine. Det var vondt, sier Adrian.

ADHD-diagnose i voksen alder

Adrian fikk, som han selv sier, ADHD-diagnose i 30-årsgave.

– Jeg hadde mistenkt det lenge. Jeg var ikke en klassisk hyper unge med ADHD, men som voksen slet jeg med økonomi, å komme i tide, og jeg gjorde ting i siste liten. For ti år siden hadde jeg brukt opp alle pengene mine, jeg hadde en bunke uåpnede regninger og oppå dette en pandemi som betød avlysninger av foredrag. Dette gikk såpass utover min psykiske og fysiske helse at jeg gikk til kiropraktor for prolaps i ryggen, men hadde ikke penger på kortet til å betale for timen. Da spurte hun meg rett ut om økonomien min og ba meg ta en prat med fastlegen, forteller Adrian.

Og sånn endte han med ADHD-diagnose og utprøving av medisiner. Det er ikke uvanlig, sier han, at folk med Tourettes også har ADHD. Tourettes er en arvelig sykdom, men i søskenflokken på syv er det bare Adrian som har denne diagnosen. Men de er fem søsken med ADHD og en far som mener han har det selv, selv om han ikke har det på papiret, forteller Adrian.

– Det er ganske stor takhøyde hjemme hos oss. Det er ingen som maskerer noe som helst, ler han.

Som frilanser gjennom ti år er det mye reiser, penger og hotell å holde styr på. Å pakke er det verste Adrian vet, og det hender han er så sent ute med booking at hotellrommet blir i dyreste laget. Men han har aldri mistet en fly, aldri avlyst et foredrag, og jobber knapt mer enn en 35 prosent stilling i året og kan leve godt av det. Nettopp dette, at han slipper en fulltidsjobb, gjør det mulig å leve med diagnosene, mener han.

– Det er dager jeg ikke klarer annet enn å stå opp. Det hadde vært kjempevanskelig med full stilling.

I dag er økonomien på stell, Adrian og Renate har kjøpt hus, og i fremtiden er det tanker om barn.

– Tenker du på at de kan arve diagnosen din?

– Før var jeg mest redd for at de skulle bli flaue over meg, på en skoleavslutning for eksempel. Så pleide jeg å tenke at jeg håper de ikke får Tourettes, men sannheten er at det er ADHD som ødelegger mest i hverdagen min. Tourettes er synlig, det er lett å være åpen. Men alt slitet med konsentrasjon og planlegging som ADHD gjør vanskelig, kan være verre, sier han.

Adrian er glad han ser en ny generasjon bli voksne, og som har med seg en bredere oppfatning av hva som er «normalt».

Han tror det ofte er frykten for andres reaksjoner som gjør det vanskelig å være åpen.

– Men, eksponering for det som kjennes ubehagelig, er min medisin, selv om en kan være tøff. Også jeg kjenner på skam, det å være til bry, eller være redd for at folk skal le. Det sitter nok i ryggen resten av livet, sier Adrian, som også har opplevd at folk snakker til han som om han har en utviklingshemming.

Det verste som kan skje, ler han, er om han må sitte på toget i stille-vogn hvis det er eneste ledige plass, og han husker med glede bussturer i Kenya hvor man er tett på andre mennesker, men med liv og røre aldri til bry for noen likevel.

Adrians hobby er å løpe ultraløp, gjerne 100 kilometer eller mer, der man må spise akkurat nok til ikke å svime av, og sove hvis man må. Da får Adrian fred fra livet. Men å trene til dette jevnt og trutt går dårlig når ADHD-en blander seg inn.

Foredrag om frykt

I ti år har Adrian holdt foredrag om arbeidsmiljø, inkludering og mangfold, og om hvordan et ungdomsliv preget av Tourettes, ADHD, mobbing og utenforskap har satt sine spor. Han snakker om hvordan frykt styrer oss ubevisst, frykt for ikke å få ting til, for å mislykkes, frykten for ikke å passe inn.

– Hjernen vår er ikke endret på 40 000 år, vi reagerer på fare på samme måte, og ble man utstøtt, overlevde man ikke. Vi reagerer instinktivt på samme måte nå, men må lære oss å tolke ubehaget på en annen måte. Man dør ikke av dette ubehaget, men vi bruker altfor mye tid på analyse og begrensninger, sier han.

– Hvilke råd vil du gi til barn og unge som vokser opp med Tourettes?

– Tør å sette ord på det, og eie det. Det er ofte skumlest før man har fått sagt det høyt, uavhengig av om man er ung eller voksen. Det er ikke morsomt å mobbe noen som eier det «rare» selv, sier han.

‍
Tourettes syndrom
Tourettes syndrom (TS) er en nevrobiologisk tilstand som kjennetegnes ved ufrivillige muskelbevegelser og lyder, som kalles tics.
Tics er gjentatte, hurtige, plutselige, formålsløse, urytmiske, ufrivillige bevegelser eller lyder. Man skiller mellom motoriske og vokale tics. Ufrivillige bevegelser kalles motoriske tics, og ufrivillige lyder kalles vokale tics.

Symptomene på Tourettes syndrom starter vanligvis i tidlig skolealder, men tics kan oppstå både tidligere og senere enn dette. De første symptomene er oftest tics i ansiktet, for eksempel overdreven blunking eller grimaser.

Alvorlighetsgraden av Tourettes syndrom varierer betydelig fra person til person. De fleste blir mindre plaget av sine tics når de blir voksne. Noen tics kan være sosialt hemmende og kan bidra til stigmatisering og ha betydning for livskvaliteten.

Tourettes syndrom kan ikke kureres, og målet for behandling er å redusere symptomene.

Tourettes syndrom kan være en enkel og ukomplisert tilstand, men en del har andre vansker i tillegg. De vanligste sameksisterende tilstander ved TS er ADHD, tvangstanker / tvangshandlinger (OCD) og angst. Tilleggsvanskene kan for noen skape større utfordringer enn ticsene i seg selv.
Kilde: Touretteforeningen

Tabuprisen
Tabuprisen er en heders- og ærespris som tildeles av Rådet for psykisk helse.
Prisen kan gis til personer, organisasjoner og virksomheter som gjør en innsats for å bryte tabuer og bidra til åpenhet om psykisk helse.
Tabuprisen ble delt ut for første gang i 1995 og gikk da til skuespilleren Jakob Margido Esp som hadde stor suksess med å spille karakteren «Flettfrid Andresen».
I 2026 var det foredragsholder Adrian Lund som mottok prisen for sin åpenhet om livet med Tourettes syndrom.

‍