Hvem er du, Rolf Marvin?

ADHD, det handler mest om manglende evne til å prioritere, mener Rolf Marvin Bøe Lindgren, som likevel har prioritert å komme ens ærend fra Levanger i Trøndelag til Bjørvika i Oslo for å snakke om diagnoser, personlighetstester og den lett blandede gleden i en krangel på sosiale medier.

- Jeg kan bli lei meg av å krangle, særlig hvis motparten blir personlig, men jeg krangler mer enn jeg har lyst til, det er en slags refleks. Her slår ADHD litt inn. Diskusjonen føles utrolig viktig der og da, men dagen derpå skjønner jeg ikke hva som var så viktig med den. Jeg får riktignok en del ut av diskusjoner på sosiale medier. Jeg lærer å argumentere. Men i lunsjen på jobben er jeg stort sett stille likevel.

- Hva får du ut av sånne diskusjoner, på Facebook for eksempel?

- Jeg lærer meg den bitre erkjennelse av at folk trekker andre konklusjoner enn meg, men likevel kan ha rett. Dette har vært en tilvenning, ler Lindgren.

Personlighetstester på radio og i bøker

Om du er blant dem som aldri har møtt Lindgren i debatt på sosiale medier, har du garantert møtt på han ad omveier andre steder. Lindgren utførte i mange år personlighetstestingen av kjendiser som programlederne Harald Eia og Nils Brenna bruker i radioprogrammet «Sånn er du». Han har også skrevet boken «Hvem er du? Hvordan forstå deg selv - og alle andre» sammen med Petter Wilhelm Blichfeldt Schjerven fra TV-programmet «Typisk deg». I begge programmer jakter man på personlighet: Er du åpen, planmessig, ekstrovert, medmenneskelig eller nevrotisk? Det er de samme spørsmålene arbeidsgivere vil ha svar på når de bruker Lindgrens test tilå rekruttere folk.

- Hva er egentlig en personlighet?

- Det er det som skiller deg fra andre. En relativ fast måte du gjør ting på, uavhengig av tid, sted og personer rundt deg. For å se folks personlighet må man kjenne noen over tid. Personlighetstrekk kan være om du er ryddig, omgjengelig, utadvendt, nysgjerrig eller bekymringsfull, for eksempel. Mindre heldige personlighetstrekk er om du er plagsom, lite sosial, eller innpåsliten.

- Kan man endre personligheten sin?

- Nei. Men du kan lære deg noen triks. Særlig hvis du er smart, for da har du lettere for å tilpasse deg. Jeg får for eksempel frysninger av stavefeil, og har måttet lære meg at folk som skriver feil ikke nødvendigvis er dumme. Jeg har måttet øve meg på ikke å irritere meg over dette, og det har jeg mer eller mindre klart, sier Lindgren.

- Men all denne jakten på det egentlige meg, og typiske meg, er det ikke en moderne oppfinnelse hos folk som i dag har tid til overs for sånt?

- Neida! Bestefaren min lurte på hvem han var. Han var murer, gikk i læra og ledet arbeidslag i mange land. Han tenkte mye over sin plass i verden. Filosofen Aristoteles som levde over 300 før vår tidsregning, var også opptatt av jakten på et selv. Hva som skiller meg fra deg, meg fra de andre, har mennesker alltid vært opptatt av. Gjennom seksti- og syttitallet tenkte vi i vår kultur mer på personlighet som en sosial konstruksjon. Men nå vet vi at den er mer iboende og fast, sier Lindgren.

Etter at vi er rundt 30 år endrer personligheten vår seg svært lite. Lindgren sier at dette er etablert kunnskap basert på forskning.

- Når jeg snakker om personlighet, avgrenser jeg «personlighet» til hvordan personlighet er definert innen fagpsykologi. Man kan bruke personligheten sin på forskjellige måter. Det er i orden for meg om det på folkemunne heter at man har «endret personlighet»hvis man finner nye måter å bruke personligheten på, men personlighet slik uttrykket defineres fagpsykologisk får man ikke endret.  

Men hvis du virkelig går inn for saken og ønsker å endre personlighet, da må du oppholde deg over lengre tid i et nytt miljø, hvor det er mye lettere å være den du ønsker å være, enn den du er der du er nå, forklarer Lindgren.

- Men hvor lett er det å finne et sånt miljø? Sånne ressurser er det normalt bare Forsvaret som har, og mange sier at de endrer personlighet under førstegangstjenesten. Andre etter å ha vært utvekslingsstudent i et annet land, for eksempel.

Lindgren legger til at de fleste av oss har helt OK personlighet.

- De fleste av oss er liksom ikke psykopater.

-  Å få diagnosen var en jobb

Det er bare 10 år siden Lindgren fikk sin egen ADHD-diagnose. Men allerede på barneskolen fikk han tilpasset opplæring, heldigvis sier han i dag, uten verken utredning eller IOP- individuell opplæringsplan.

- Jeg hadde rett og slett en dyktig og fleksibel klasseforstander. Jeg lærte fort at det finnes egne regler for meg, noe jeg har levd etter siden, noe som selvsagt ikke bare har fordeler knyttet til seg,smiler Lindgren.

Han sier at hans kone nummer 2 etter en halvtimes bekjentskap skjønte at han nok hadde ADHD. Men den tok tid, utredningen, og Lindgren beskriver prosessen som en jobb. Det var han som skulle bevise at han hadde ADHD, og det var mange psykologer og psykiatere å bli intervjuet av, og mange spørsmål å svare på. Selv hadde han på den tiden i mange år spurt seg selv om han kunne ha ADHD.

- Jeg begynte å lure på om jeg kunne ha diagnosen mens jeg studerte psykologi. Flere av professorene på Blindern var til og med eksperter på feltet. Jeg begriper ikke at de ikke så det.

Lindgren mener tegnene var åpenbare.

- Jeg glemte å melde meg opp til eksamen, ikke bare en gang, men ofte. Jeg var konsekvent uenig i diskusjoner. Jeg glemte ting. Bare måten jeg var på burde gitt dem et hint. Ikke minst var det en overraskende avstand mellom hvor ryddig jeg var skriftlig og mitt rotete ytre, noe mine medstudenter merket seg, forteller han.

Han forklarer at kravene fra Helsedirektoratet er strenge før man får diagnosen. Standard-spørreskjemaet, DIVA-5, er svært omfattende og nøye. Det skal dokumenteres funksjonsfall. Foreldre, lærere og eventuelle arbeidsgivere skal også intervjues. Det skal dokumenteres at symptomene ikke kan forklares med andre årsaker.

- Mennesker vil ha mening. Det man får bekreftet er at det de opplever ikke er deres skyld. Skam forsvinner.

I dag har han selv pasienter med ADHD i behandling hos seg.

- Men svært få av dem kommer til meg fordi de tror de har ADHD eller ønsker en utredning. Det de søker, er svar på hvorfor de ikke får til ting alle andre får til, og mistanken om ADHD kan komme frem i løpet av timene i terapi, sier han.

- Det er vanlig å høre at folk sier, når de får en diagnose at «dette forklarer det en hel masse!». Men hva forklarer det?

- Mennesker vil ha mening. Det man får bekreftet er at det de opplever ikke er deres skyld. Skam forsvinner.

-  Hva følte du da du fikk diagnosen?

-  Diagnosen var ikke en lettelse, men en bekreftelse. Kona mi merker stor forskjell på om jeg er på eller uten medisiner. Det første tegnet jeg fikk på at medisinen hadde begynt å virke, var da kona, antagelig for høflighets skyld da vi var i butikken, spurte om vi hadde brød hjemme. Jeg husker at jeg svarte at vi har et brød, det er i spiskammeret, det er skåret opp, men det er ikke påbegynt, og den neste tanken som slo meg, var «Hvordan i all verden visste jeg det?»  Det var medisinen, det hadde aldri skjedd før, smiler Lindgren.

Selv merker han ikke medisinene direkte, men merker ting som at han nå evner å skrive journal på pasienten umiddelbart etter hver time, og generelt klarer å følge faste rutiner.

De irriterende pedagogene

Lindgren er gift for annen gang og har en jente på 9 år i «kull 2». Hun har nettopp debutert på scenen; sist som småfornærmet alv i kulturskolens dramateaterforestilling til jul, «en rolle hun passet perfekt til», sier Lindgren.

Datteren oppdras  - eller oppdras ikke - etter Lindgrens klare tanker om oppdragelse. Utgangspunktet er hans store hobby, nemlig å slakte faget pedagogikk.

- På meg virker det som om pedagogikk er religion og ikke vitenskap. Ifølge pedagogikk er unger helt formbare, og omgivelsene betyr alt. Men det er motsatt! Med en gang man er født begynner man å påvirke omgivelsene rundt seg, og det er arvbare faktorer som er den viktigste årsaken til hvordan barn påvirker miljøet rundt seg, sier Lindgren og legger i tråd med dette til at unger ikke skal oppdras, men oppdages.

- Og dette praktiserer dere?

- Jeg tror kanskje ikke det er helt feil å si at vår datter sant å si bestemmer mye av sin oppdragelse selv.

- Men er ikke din kone pedagog?

- Spesialpedagog. På meg virker det som om spesialpedagogikk er et annet fag enn pedagogikk. Det minner mye mer om vitenskap. Det virker som om spesialpedagogikk ikke er påvirket av pedagogikken, sier Lindgren og ler.

Han forteller videre at han som far følger de prinsippene han lærte i begynnelsen av studiet, før tilknytningsteorien ble introdusert.

Tilknytningsteorien, som blant annet handler om at barn internaliserer de opplevelsene de har med omsorgspersoner, og har svært overdrevne forestillinger om hvor tett kontakt mellom foreldre og barn de første år som er nødvendig, er den største skandalen på dette feltet så langt mener Lindgren.

- Hvis denne teorien er riktig, så er det en katastrofe for ethvert barn å miste kontakt med foreldrene i fem minutter. At den faste kassadama i nærbutikken byttes ut, må man anta alltid har dramatiske konsekvenser. Men unger er mer robuste enn dette, og mye mindre formbare enn det som hevdes i tilknytningsteorien, sier han.

- Det er vel denne teorien mange av oss som har barn i Norge i dag og lærer og lener oss på i vår oppdragelse?

- Ja. Jeg trodde også på dette med de to ungene mine i barnekull nummer 1. Jeg synes nok det fungerer bedre med kull 2, slår han fast.

I dag må barnekull 1 gjøre sine egne erfaringer og trå feil om de må. Råd får de av far hvis de aktivt spør. Men det er avgjort kona som blir spurt mest.

Den lett tilfeldige veien inn i psykologien

På videregående tok Lindgren psykologi som valgfag, og skjønte raskt at faget ikke var det han trodde det var.

- Jeg trodde det handlet om å forstå menneskesjelen. Hvorfor mennesker gjør som de gjør. Jeg ante ikke at psykologi handlet såpass mye om terapi og behandling.

I dag irriterer det Lindgren at psykologifaget har «blitt redusert til en yrkesskole for psykoterapeuter» og dermed tatt plass fra anvendt psykologi.

- Fra departementet har det kommet tydelige ønsker om at profesjonsstudiene skal utdanne terapeuter og utredere. Men universitetene er selvstyrte og kunne vist selvstendighet, og omfavnet hele psykologien, men det er pengene som rår – og bevilgningene følger i hvor stor grad profesjonsstudiene følger myndighetenes ønsker, sier Lindgren.

Selv takker han et gammeldags opptakssystem for at han kom inn på psykologistudiet.

-  Jeg tilhører siste årgangen hvor karakterer ikke spiller rolle. Jeg begynte på sivilingeniørstudiet, men det ga meg ingen glede. Litt tilfeldig kom kanskje inspirasjonen fra psykologi som valgfag på videregående, og en jeg delte kjøkken med på studentby som studerte psykologi. Man trengte ikke spesielt høyre karakterer for å komme innpå SV-fakultetet den gangen. Akkurat psykologi grunnfag, som var forutsetning for å bli tatt opp på profesjonsstudiet, var ingen tur i parken, selv om profesjonsstudiet var ganske lett i forhold. Det var vanskeligere å komme inn, enn selve studiet var da vi var inne i det, minnes Lindgren.

I dag jobber han blant annet som terapeut.

- For tida jobber jeg blant annet med utredning av ADHD. Jeg tror det er bra for pasientene, som kjenner seg igjen i psykologens beskrivelse av diagnosen.

- Hvordan forstår du dem på en annen måte enn andre psykologer tror du?

- Jeg har nok bedre oversikt over de praktiske konsekvensene av ADHD enn andre kanskje har. Som at jeg må trene mine ADHD-pasienter i å være ydmyke. For eksempel når det gjelder husarbeid. Noen av dem ser rett og slett ikke at badet er skittent. I et samliv kan dette bli problematisk, fordi den andre part dermed blir sjefen som bestemmer når man skal vaske badet og rydde huset. Det kan bli et ujevnt forhold der den ene er sjef. På den annen siden må personen med ADHD erkjenne at den andre kanskje har rett: Det er på tide å vaske badet og rydde huset, forklarer Lindgren.

Å teste for personlighet

For Lindgren fikk den manglende evnen han til selv å prioritere husarbeid en heldig bivirkning. Timer han burde brukt på å skrive rapporter, eller rydde hus og gå ut med søpla, ble kanskje litt for ofte brukt til å utvikle en gratis personlighetstest fordi det føltes mest viktig. Det som begynte som en hobby, er i dag en stor kommersiell suksess. Ikke minst under ansettelser.

- Målet med å bruke personlighetstester er ikke å finne den perfekte jobbsøker, men å finne den minst uperfekte blant de man har å velge blant. Mange i HR har dessuten motstand mot slike tester: Når slike tester tas i bruk ved ansettelser mister HR friheten sin; man kan ikke lenger prioritere familie og venner, sier Lindgren.

Han ble tidlig spurt om når hanskulle begynne å selge testen.

-  Aldri! Svarte jeg. Den skal alltid være gratis. Men hva er poenget med det? Jo, jeg kan bruke den til å raskt fremstille skreddersydde tester til helt bestemte formål, mye raskere enn noen andre tilbydere i Norge kan. Uten denne gratistesten hadde det ikke vært mulig.

- Hvis man tar slike tester mange ganger, klarer man til slutt å lure den for optimalt resultat?

- Skal mye til. Du skal vite svært mye om en slik test for å klare å lure en. Jeg kan ikke ta sånne tester lenger. Jeg blir alltid en parodi på meg selv.

- Det er for få som får ADHD-diagnose

Selv om Lindgren liker debatt, liker han ikke den norske samfunnsdebatten om ADHD, som nesten alltid handler om at for mange får diagnosen og for mye medisin.

-  Problemene ADHD medfører er så alvorlige at de vil gi problemer i ethvert samfunn hvor det er krav om en viss evne til oppmerksomhet, strukturering og prioritering, slik det er i vårt land i dag. ADHD er en sterk nedsettelse av evne til å prioritere og organisere i alle aspekter av dagliglivet: Fungering sosialt, i arbeidslivet og i relasjoner. Derfor blir det veldig feil å snakke om tilstanden som noe spesifikt for skole, slik det ofte gjøres i ADHD-debatter,sier han.

Og kjernen i ADHD er prioritering mener Lindgren.

- Også folk med ADHD prioriterer, men for ofte ikke det man bør prioritere.

- Også folk med ADHD prioriterer, men for ofte ikke det man bør prioritere. De fleste mennesker sorterer det viktigste først. Men det vi med ADHD ikke har, er en følelse av hva som er viktig og bør prioriteres. Hvis vi får innskytelse, må vi gjøre det nå med en gang. Beskjeden hjernen gir deg om hva som er viktigst å gjøre og rekkefølgen på prioriteringen, den beskjeden får ikke vi.

Dette kan ifølge Lindgren få store konsekvenser, som at man ikke leverer på jobben eller er kronisk uenig med sjefen i hva som er viktig.

- Du synes ikke for mange får en ADHD-diagnose?

- Altså, 1.5 prosent av Norges befolkning er medisinerte, og medisin virker på 80 prosent av dem. Da kan man anta at 1.875% av befolkninga har diagnosen. Hvis 6% burde hatt diagnosen, og medisin virker på 80% av disse, er det altså 4.8% som burde vært medisinert. Altså må medisinering øke med 220% for at alle som har nytte av medisinering skal få medisin. Når psykologer roper varsko etter 80% økning i medisinering, tyder det på at de sliter med prosentregning. Vi er vant til å tenke på 80% som mye, men mye er alltid i forhold til noe, og 80% økning er ikke mye i forhold til 220% økning, forklarer Lindgren, irritert over manglende regneferdigheter hos kolleger.

- De psykologene eller legene som er bekymret kan rett og slett ikke regne. Og jeg mener det seriøst. Jeg stusser av og til når jeg leser rapporter som er skrevet av psykologer av min generasjon og kom inn i faget via språklinjen. Hvis du har studert realfag, vet du at det finnes spørsmål som har to streker under svaret. Men du har også en god del enda mer verdifull kunnskap. Som at det finnes spørsmål som ikke har svar eller som ikke kan løses. At det er naturen, ikke autoriteter, som bestemmer hva som er riktig. Og kanskje aller viktigst: Du lærer deg å få et avslappet forhold til å ta feil, fordi både du og de rundt deg gjør det hele tida.

- Å identifisere, diagnostisere og medisinere barn som faktisk har ADHD, er nødvendig for at disse barna ikke skal få alvorlige problemer senere i livet.

Å identifisere, diagnostisere og medisinere barn som faktisk har ADHD, er nødvendig for at disse barna ikke skal få alvorlige problemer senere i livet, mener han. Og det er ikke for mange, men for få, som får diagnosen, og særlig rammes barn født tidlig på året.

- En NTNU-studie publisert november 2022 blir tolket slik at det er risiko for overdiagnostisering av de yngste barna i klassen, fordi de har høyere risiko for å få diagnosen. Det faktiske problemet er omvendt: At det er høyere risiko for underdiagnostisering av de eldste barna i klassen. Dette skjer fordi de yngste barna i klassen med ADHD vil ha større problemer med organisering enn de eldste barna i klassen med tilstanden. Derfor er det større sannsynlighet for at tilstanden vil oppdages dersom man er født sent på året, sier Lindgren. Han mener det kan virke som om folk ikke skjønner forskjellen mellom å ha tilstanden og å ha diagnosen.

- Har du tilstanden, er det en viss sannsynlighet for at du etter hvert får diagnosen og blir behandlet. Men skolen utløser ikke tilstanden. Du får ikke ADHD av å være yngst i klassen. ADHD-en din har lettere for å bli oppdaget hvis du er yngst i klassen.

‍

‍