”Trender interesserer meg midt i rævva!”

Året er 2009. Det er fredag formiddag, stemmesurret som har vispet dovent rundt i landskapet forstummer brått. De løfter hodene og ser på meg. Alle sammen. Alle de få som er igjen av HENNE-redaksjonen etter nedskjæringene. Vi telte 22 medarbeidere på det meste, nå er vi under 10. Alle skal gjøre alt, være multifunksjonelle, som det så fint heter. Det handler om innsparinger, om å forsvare sin plass som en av de gjenværende, om å innfri.

Jeg turte ikke ta sluttpakken, selv om hjertet mitt skrek at jeg skulle gjøre det. De to f-ene holdt meg igjen. Fornuft & Feighet. Jeg var 48 år, journalistjobber vokste ikke på trær. I dette yrket er du gammel når du er 40. Familie og venner sa at det ville være galskap å slutte. Men jeg visste det allerede da jeg leste min nye stillingsinstruks: Dette kom ikke til å gå bra. Det sto blant annet at jeg skulle holde meg oppdatert på alle satsningsområdene: Trender, mote, featurereportasjer og interiør. I tillegg skulle jeg redigere, samle inn bilder og lage småstoff ved behov. Og selvsagt skulle jeg fortsette med å skrive portrettintervjuer og feature.

Det var ikke portrettintervjuene og reportasjene som var problemet, det var alt det andre rukkelet. Den jobben der ville jeg aldri i verden ha søkt på. Men jeg sa det ikke høyt. Sjefredaktør Ellen var så entusiastisk, og jeg hadde ikke hjerte til å skuffe henne. Da jeg signerte kontrakten, var det med en synkende følelse i magen. Katastrofen var nær. De gode årene var definitivt over.

Dette var i mai. Nå er det september. Jeg er kommet meg gjennom sommeren og på et vis klart å holde hodet over vannet. Men da jeg for få dager siden ble spurt om å skrive om reisetrender i 2010, grunnstøtte jeg med et brak.

”Det er en ren researchjobb”, sa reportasjelederen oppmuntrende da hun så ansiktet mitt.

”Ja”, sa jeg spakt. ”Men jeg aner ikke hvor jeg skal finne stoffet. Jeg har null peiling på trender. Ikke har jeg interesse for å reise, og ikke har jeg råd til det, heller. Kan jeg vær så snill få slippe? Jeg kan gjøre hva som helst annet, bare ikke akkurat det!” Stemmen gikk opp i fistel.

”Nei, jeg kan ikke la deg få slippe”, svarte hun kontant. ”Her må vi alle trå til, og så lenge du ikke er syk må jeg forholde meg til deg som frisk. Du må produsere på linje med oss andre.”

Det sprengte på fra innsiden og suste hett i ørene. Men jeg tok meg sammen. Nå kunne jeg ha nevnt at jeg har ADHD, og faktisk har krav på tilrettelegging. Jeg har aldri sagt det før, aldri brukt det for å slippe unna en arbeidsoppgave. Så lenge de lar meg gjøre det jeg er god på, så funker jeg aldeles utmerket. Gå ut, gjør det, lever da! Jeg går ut, gjør det og leverer til deadline. Men hvis de samtidig snakker om ting jeg skal gjøre senere, eller ber meg om å rette opp noe i en sak jeg allerede har levert, da går jeg i svart. Og nå ba hun meg om å gjøre det jeg frykter aller mest: Å lage en småstoffside om et tema som overhodet ikke interesserer meg og som jeg heller ikke har noen forutsetninger for å vite noe om.

Jeg har virkelig forsøkt. I tre dager har jeg sittet her ved pc-en og svettet. På nettet ligger så altfor mye informasjon, jeg klarer ikke å sile ut det essensielle. Da tok jeg ringerunden til reisebyråene i går for å få litt kvalifisert spåing om reisetrendene i 2010, fikk jeg vite at Tyrkia var noe av det aller hotteste. ”Alle vil til Tyrkia i 2010!”
Bingo! Det gjorde alt så meget enklere. Men AD Christian så skeptisk ut.

”Tyrkia?”, sa han, og så ut som om han spiste bæsj. ”Tyrkia er liksom litt for Hjemmet.”

”Men hva faen skal jeg gjøre, da? Jeg fikser ikke dette!”

”Jeg vet ikke. Snakk med Ellen.” Han snudde seg vekk.

Men sjefredaktøren er på reise. Valgte de å ta denne kampen da hun ikke kunne holde sine beskyttende vinger over meg? Fortvilelsen kryper inn i sjelen og jeg kjenner en sprakende frost. Ingen kan hjelpe meg nå. Jeg sitter ved pc-en, svimmelav følelser. Jeg har for helvete aldri sviktet dem før! Alltid har jeg levert, alltid har jeg holdt deadline. Jeg har jobbet helger, jeg har jobbet ferier, jeg har jobbet når jeg er syk. Jeg har sågar skrevet portrettintervjuer som nominerte meg til Den Store Journalistprisen. Og så skal de tvinge meg til å skrive en jævla sak om reisetrender i 2010! Jeg reiser meg brått.

”Trender interesserer meg midt i rævva!”

Det blir det dørgende stille.

”Jeg går!”, sier jeg, og feier laptoppen ned i vesken med en rasende bevegelse. Så går jeg. Rett og slett. Og det er ingen som prøver å stoppe meg.

Mandag formiddag, hos legen. Hele helgen har jeg gruet meg, selv om jeg er fast bestemt på det jeg nå må gjøre. Veien tilbake finnes ikke, ikke etter sortien min på fredag. Legen ser på meg.

”Hva kan jeg gjøre for deg i dag?”

Om jeg var redd for ikke å bli trodd, forsvinner tvilen nå.

”Jeg klarer ikke gå på jobben”, sier jeg med et hulk.

Hun venter. Gir meg tid.

”De skal ha meg til å gjøre alt mulig på én gang. Jeg fikser det ikke! Og påfredag sa det bare PANG. ” Tårene fosser.

”Jeg sykmelder deg”, sier hun kontant. ”Men utbrenthet er ingen diagnose. Jeg skriver depresjon. Holder det med fire uker i første omgang?”

Jeg nikker gjennom tårene. Hun tror på meg. I helgen har jeg tenkt lange tanker. Og korte tanker. Skulle jeg gå på jobben på mandag og late som ingenting? Kom jeg bare over denne kneika, ville det sikkert kjennes lettere. Men nå, nå er verden stenket i grått. Alt er trist. Depresjonen napper sannheten i skjorteflaket. Hun sa det jo selv, reportasjesjefen: ”Så lenge du ikke er syk må jeg forholde meg til deg som frisk.” Hun rett og slett ba om det. Depresjon. Deppa. En diagnose. Nok en diagnose.

En depresjon er et område som ligger lavere enn havflaten. Slik beskrives det på Wikipedia. Disse områdene mangler ofte naturlig avløp for overflatevann, slik at utslipp kun skjer via fordampning. Følgelig er jeg geologisk sett en trykkoker, her jeg sitter med depresjonen min. Det er ikke bare jobben som har ført meg hit. Mange små bekker har flytt sammen i en flod som – endelig - fikk demningen til å briste. Naturens lov. Alt har beveget seg i denne retningen, all materie som er meg. Tyngdekraften trekker det nedover, alt det jeg har forsøkt å løfte opp med mine altfor tynne armer. De pre sjon.

Det er første gang jeg blir sykmeldt på grunn av meg selv, og ikke en utenforliggende, plausibel faktor. Jeg forsøker å kjenne etter, men mitt indre landskap er konturløst, som om jeg blir født på ny i en virkelighet uten referanser. Begeret rant over, men jeg kan ikke skylde på dråpen. Det er det fulle begeret som er problemet. Det var ikke min skyld at det fylte seg opp, og det er ikke min skyld at det flommet over sine bredder. Så hvis skyld er det? Hvem eier dråpen?  

Jeg har alltid forsøkt å fremstå som perfekt. Det som er synlig, skal være lytefritt. Fysisk rot skaper psykisk kaos. Rotet mitt syns ikke, det ligger i bæreposer i kjelleren. Det kryper rundt i klesskapet. Gamle klær og sokker uten partner. Det romsterer i kjøkkenskuffene. Hulter til bulter. Stikker du hånden vilkårlig ned i smykkeskuffen min, trekker du opp en klasebombe.

Men på overflaten er det glatt og blankt som popkornet i mikrobølgeovnen rett før det smeller. Maleriet med sin glansede overflate, HENNE-reporteren med den glitrende pennen. Bærum, Blærum, hjemstedet mitt. Ingen må se hvordan det virkelig står til. Min største skam og min dypeste hemmelighet, den har jeg vernet om, koste hva det koste vil. Selvmedisineringen. Det eneste jeg gleder meg til, de eneste høydepunktene i livet. Fredag, lørdag, søndag. Torsdag, mandag. Kanskje onsdag. Tirsdag, hvis jeg inviterer gjester. En venninne, mor og far. Hvilken venninne passer til den vinflasken? Hvem lurer jeg?

Jeg har hatt mange strategier for å unnslippe meg selv, foredlet gjennom et helt liv.  Mønsteret mitt har vært flukt. Det har handlet om å flykte fra min egen uro. Strategiene er ubevisste verktøy, som jeg griper til i blinde når jeg møter utfordringer jeg ikke klarte å håndtere med emosjonell muskelkraft.
Skapelsen springer ut av det absolutte nullpunkt. Når jeg ser tilbake på livet mitt, var jeg på vei mot nullpunktet i mange år. Frykten for å styrte i fly, for å falle utfor stup, red meg som en mare om natten mens jeg tviholdt i kontrollspaken om dagen.

Endelig har jeg tatt konsekvensen av hvordan jeg føler det på innsiden. Jeg har trukket ned glidelåsen og tredd ut av kostymet, slik at alle kan se meg. Og nå vet de ikke hva de skal si eller hva de skal gjøre. De kjenner min styrke, men ikke min sårbarhet. Jeg har møtt veggen mange ganger, det vet jeg nå, da jeg virkelig har fått kjenne på følelsen. Men inntil i dag har jeg gått rett igjennom uten å skjønne at det var en vegg der. Det har alltid vært jobben som har drevet meg videre. Verden rundt meg har rast sammen, men jobben har stått som en påle. Og dessuten har jeg hatt mestringsstrategiene mine, dog noen bedre for leveren enn andre. Jeg har kontroll, gjentok jeg. Jeg har kontroll. Men i det du kjenner at du må kjempe for kontrollen, er du faktisk i ferd med å miste den. Å ha kontroll er bekymringsløst og friksjonsfritt. Du merker det rett og slett ikke. I marerittene mistet jeg kontrollen. Flyet styrtet, jeg falt utfor stupet. Skrekken før det skjedde var altoppslukende, men i det øyeblikk jeg slapp taket kom den svimlende lettelsen. Slik må det være å dø. Slik med det også være å gi etter for besettelsen. For rusen.

I januar 2011 kom gjennombruddet: Jeg kuttet ut alkohol. Fra jeg var 14 år og smakte vin for første gang, bruke jeg alkohol som selvmedisinering. Alkoholen ga meg en befriende pause fra indre uro, tankestormer, stress og angst. Men gradvis vokste vinflasken ut av redningsdrakten sin, og løsningen ble problemet. Jeg sluttet å drikke før heisen nådde bunn, før jeg ble avslørt, før de rundt meg forsto omfanget av selvmedisineringen min. Selv om jeg ikke opplevde fysisk abstinens, var det svært krevende å gi slipp på et verktøy jeg hadde grepet til gjennom et helt liv. For virkelig å forplikte meg, begynte jeg å gå på AA-møter. Jeg forsto at alkoholen kun var et symptom, og at årsaken lå forankret i meg selv. Jeg måtte ta et oppgjør med offerrollen. Det var ingen andre enn meg som kunne ta ansvar og gi livet en ny retning.

Hva er ADHD? Hva er meg, min personlighet, og hva er diagnosen? I følge psykiateren som utredet meg, har jeg en skjev evneprofil. Min fullscore-IQ ligger på 138, mens arbeidsminne og prosesseringshastighet så vidt krabber over 90. Det har skapt utfordringer i arbeidslivet, som de jeg møtte i 2009. Hvorfor klarte jeg ikke en enkel research-oppgave, når jeg så lett som ingenting skrev portrettintervjuer basert på timelange samtaler med kjente mennesker? Det var vanskelig for omverdenen å forstå dette, og ikke minst var det vanskelig for meg selv. Det førte til skam og skyldfølelse når jeg ikke klarte å utføre visse oppgaver, og slik kan det være fremdeles.

Jeg har jobbet i skolen siden 2012, i mange ulike funksjoner. Som lærer, som vikarinnkaller, som avdelingsleder og nå som miljøterapeut. Uten å ha den tradisjonelle lærerutdanningen i bunn har jeg jobbet meg opp i et system der det ikke skulle kunne være mulig. Jeg snudde SFO ved en skole fra katastrofe til suksess. Men da rektor ba meg om må ta ansvaret for trivselslederprogrammet, gikk jeg i svart. Trivselslederne, to elever fra hvert trinn, arrangerer leker i friminuttene, noe som bidrar til å sikre inkludering og forebygge mobbing. Jeg bare visste at det var en jobb jeg ikke kunne fikse, da jeg ikke klarer å huske regler i spill og leker. Jeg opplever det som både krevende og ekstremt slitsomt. Reisetrender og trivselsleker slår meg fullstendig i bakken, samtidig som jeg fikser både personalansvar, diverse datasystemer, høyt arbeidstempo og klasseledelse. Jeg mister ordene når jeg forsøker å forklare, forsøker å få omverdenen til å forstå.

Det var min mann nr. 3 som oppdaget at jeg er ansiktsblind, og at dette faktisk også er en diagnose. Selv trodde jeg at alle hadde det som meg. Å jobbe i skolen og som instruktør på SATS og slite med ansiktsgjenkjenning er intet mindre enn utmattende. Det hjelper lite at jeg også strever med å gjenkjenne stemmer og huske navn. Men er det ADHD?

Da pandemien slo til ble det over tid stilt krav til organisatoriske evner på et (for meg!) umenneskelig nivå. Jeg gikk på en ny smell, og min psykiater anbefalte at jeg startet opp igjen på medisin. «Så lenge du jobber som leder i skolen med så mye administrasjon og ansvar, har du ADHD», sa han. «Hvis du hadde kunnet leve av å male, tegne, spille piano, holde foredrag… alt det du gjør på fritiden, da ville du ikke hatt ADHD.» De ordene har festet seg i meg. Da jeg i 2022 igjen kjente på følelsen av å være utbrent, valgte jeg å slutte som avdelingsleder, og begynne som miljøterapeut. Jeg ville ha fritiden min tilbake, jeg ville jobbe operativt med barn, kjenne mestringsfølelse. Jeg ville være i en jobb der jeg ikke har ADHD.

For hva er egentlig ADHD? Er ADHD til en viss grad situasjonsbetinget? Selv er jeg overbevist om at jeg ikke har arvet selve ADHD-diagnosen. Det er sårbarheten jeg har arvet. Noen dyrearter flykter når en fare oppstår, andre arter angriper, fryser eller legger seg døde. Vi mennesker har hele registeret i oss, mens genetikken handler om hvilke mønstre vi er tilbøyelige til å følge når vi presses ut av komfortsonen, populært kalt toleransevinduet. Reagerer du med hyperaktivitet, får du diagnosen ADHD. Underaktiverer du, har du ADD. Kanskje bipolar og ME er langsomme varianter av ADHD? Det handler om å brenne, brenne opp, brenne ut. Vekslinger mellom masse energi og ingen energi. Lading og utlading spolt fremover i ulikt tempo. Kort sagt: Redusert evne tilregulering. Så kan vi jo diskutere «høna eller egget» i det uendelige, uten å bli klokere.

I de periodene i livet som har vært spesielt krevende, har jeg trengt å kalle atferden min for noe fordi jeg har behøvd et verktøy til hjelp og forståelse, til selvaktelse og selvrespekt. Men stadig flere trenger disse diagnosene, og jeg spør meg om det er samfunnet som skulle hatt diagnosen eller de som ikke evner å tilpasse seg. Ved å gi barn diagnoser og medisin, blir det som å ta dekkstift på utslett og late som om det ikke eksisterer? Sitter selve «sykdommen» et annet sted i systemet, slik at barna blir urettmessige symptombærere? Dette betyr ikke at jeg er i mot diagnostisering og medisinering av barn. Så lenge situasjonen er som den er, kan det være nødvendig - og til stor hjelp for de som er berørt.

Nøkkelen til å virkelig å forstå meg selv fikk jeg da jeg begynte å lese om nettopp reguleringsvansker, og hvordan disse kan utvikle seg i tidlige barneår. Jeg levde i et badekar som aldri ble fullt nok, med vann som aldri ble passe temperert. Jeg kavet rundt i karet til jeg endelig forsto at jeg selv måtte stikke hånden under vann og sette i proppen skikkelig. Og jeg måtte selv ta tak i kranen som regulerer temperaturen. Selvtillit og anerkjennelse smøres utenpå. Selvinnsikt og selvfølelse dyrkes innenfra. Da jeg innså dette, kunne jeg endelig slutte med å flykte fra meg selv.