"Åpenheten har hjulpet Theodor masse, folk senker sine fordommer fordi det gjør det lettere for dem å forstå ham og oss."

Mirjam og Stian har fire barn. To av seks i familien har ADHD.

"Vi er opptatte av å knipe hverandre - og Theodor - i det gode."

Vi vil ikke at andre skal synes noe dumt om vårt barn

Barn ble redde, foreldre sinte, selv hadde de mest lyst til å trekke seg og sønnen Theodor vekk fra sosiale arenaer. Men de valgte å gå motsatt vei.

Fotografert av:
Odin Drønen
Skrevet av:
Lena Storvand

Det hadde vært slik en stund. Lille Theodor, deres to år gamle førstefødte, hadde begynt å dytte og slå de andre ungene i barnehagen. Riktignok er det ikke uvanlig at små barn kan gjøre den slags, men det gikk bare ikke over, tenkte Mirjam Kirwin og Stian Hauge Espehjelle.

De hadde vært sammen siden de møttes som 18-åringer i russetiden, etter seks år kom Theodor, og nå havnet guttungen stadig i leie situasjoner. Han var en sensitiv liten kar, fullstendig besatt av Uranienborg kirkes fire daglige klokkespill, og fortsatt noen år unna sin ADHD-diagnose. Men de visste at noe var det, og det var ikke så underlig, for pappa Stian fikk sin ADHD-diagnose da han var seks.

En dag leste Mirjam, pedagogisk leder i barnehage, en artikkel. Den beskrev utfordringer ved å være foreldre til barn med ADHD, og at mange ofte isolerte seg fordi det ble så trøblete å møte verden. Theodor var blitt fire-fem år, de kjente seg godt igjen, syntes det var supervanskelig å være mamma og pappa til en som stadig fikk negativ respons, de hadde stått der gang på gang og bare tatt imot kjeft fra andre foreldre.

"Å jobbe med emosjonsgjenkjenning, -forståelse og -regulering krever også at vi voksne er ærlige om hvordan vi selv har det."

Sånn, tenkte Mirjam, skal vi ihvertfall ikke bli, vi skal ikke trekke oss unna, tvert imot, vi skal være offensivt åpne, møte folk, fortelle og forklare.— Det å være foreldre til et barn med en diagnose som ofte får negativ respons, det er veldig, veldig vanskelig. Det går litt på vår selvfølelse også, vår foreldrerolle, men mest av alt er det vondt fordi vi ikke ønsker at andre skal synes noe dumt om vårt barn, og vi ønsker ikke at vårt barn skal møte verden på en vanskelig måte eller på noen måte tro at han ikke er bra nok som han er. For det er han jo.

Effekten av åpenhet

Innerst inne hadde Mirjam minimal lyst til å treffe folk, til å fortelle, men nå, flere år senere, ser de effekten.— Åpenheten har hjulpet Theodor masse, folk senker sine fordommer fordi det gjør det lettere for dem å forstå ham og oss. Å ufarliggjøre diagnosen gjør Theodor åpen og trygg på den han er, og bidrar til mange positive mestringsfølelser i alle daglige situasjoner. Dessuten gir det en gyllen mulighet til å samarbeide med skolen, fritidsaktiviteter og andre foreldre om å finne gode løsninger i hverdagen. Hver eneste opplevelse av mestring er viktig og verdifull.

Før eldstemann skulle begynne på skolen, flyttet familien, som da talte fire, til Bærums Verk.

— Vi tok med styreren fra hans Montessori-barnehage til et møte med skolen for å fortelle hva som har vært utfordrende, men også om hans sterke sider og hva som kunne fungere. Når du er sensitiv og urolig, kan overganger være vanskelig, og oppstarten på skolen var ikke så enkel, skolen var ikke et trygt sted for ham i begynnelsen. Skolen strevde med å finne gode strategier, og hver dag forberedte han seg på at dette kom til å bli en dårlig dag – og så ble den nettopp det. Han opplevde utfordringer knyttet til å sitte konsentrert i undervisning, følge opp beskjeder og oppleve positive lekesituasjoner i havet av barn i skolegården. Men det siste halvannet året har det vært veldig fint. I samarbeid med skolen har Theodor en egen avtale om pauser og noe tilpasset undervisning. Dette resulterer i at han sitter store deler av dagen i klassen, jobber med fag og tar i mot beskjeder. Han har ikke lenger egen assistent og har mange gode venner han leker med daglig.

Positivt fokus

Mirjam og Stian skryter av samarbeidet både med BUP og PP-tjenesten.

— BUP får ofte mye negativ oppmerksomhet. Vi har den motsatte erfaringen. Vi har opplevd BUP som et enormt støtteapparat rundt Theodor på mange måter. De har sett ham, hørt på ham, og vi opplever at vi har samarbeidet og blitt ivaretatt. Det har til og med vært situasjoner hvor skolen har vært rådvill, og da har vi invitert BUP dit for å snakke. Også støtten fra PP-tjenesten er gull verdt.

Ett av bidragene for å styrke Theodors selvfølelse er positiv forsterkning.

— Når man observerer barn som strever med et negativt atferdsmønster, leter man ofte etter de negative tingene; fokuserer du på negativ atferd, vil du til slutt bare finne det. Vi er opptatt av å knipe hverandre – og Theodor – i det gode. Ros og løft for det bra du gjør, gir deg en god følelse og er en direkte belønning på den du er. Ikke bare skaper det mersmak, men jakter du på det gode, finner du jo så mye av det. Ikke bare styrker det Theodor sitt selvbilde og identitet, men andre rundt ham vil også legge merke til det fine og gode ved ham. Og han vil legge merke til at andre ser det. Vi har veiledet skolen slik at de positive tilbakemeldingene – smått og stort – formidles til oss så han også hører det. Dette har utviklet seg til at vi hver fredag får en e-post med fine tilbakemeldinger. Disse har vi lest høyt sammen rundt middagsbordet og gitt ham muligheten til å se at vi alle samarbeider om å heie på ham og være på hans lag. Uavhengig av eventuelle negative hendelser som kan ha oppstått den dagen. Det har vi ikke fokusert på.

"I dag er Theodor god på å kjenne igjen eget og andres kroppsspråk. Han er veldig opptatt av hvordan andre har det, og ser fort om noen er lei seg."

Rollespill og ærlighet

I fjor begynte Theodor på medisiner. Lenge før det jobbet familien med regulering av følelser.

— Theodor har slitt mye med emosjonsregulering, misforstått situasjoner og lett havnet i klinsj. Derfor har vi øvd masse på å lese hverandres emosjonelle ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Og på hvordan vi kan være mot hverandre i både lette og vanskelige sosiale situasjoner. Vi bestilte noen følelseskort med tydelige ansikter og enkle situasjoner, og har brukt mye tid på å snakke om og kjenne oss igjen i disse.

Vi har også hatt rollespill der vi øvde på alt fra å gjenkjenne egne og andres kroppslige uttrykk, til hvordan du for eksempel kan gå bort og si hei for å leke. I dag er Theodor god på å kjenne igjen eget og andres kroppsspråk. Han er veldig opptatt av hvordan andre har det, og ser fort om noen er lei seg. Han er førstemann til å løpe bort for å støtte og hjelpe andre.

Å jobbe med emosjonsgjenkjenning, -forståelse og -regulering krever også at vi voksne er ærlige om hvordan vi selv har det. Barn som merker at foreldre er stressa eller frustrerte, spør gjerne: Er du sint eller lei deg? Selv om vi ønsker at barna skal gjenkjenne og forstå følelser, er det fort gjort å svare «nei da, alt er bra», kanskje for å skåne dem. Men vi har valgt å være åpne og svarer heller at «ja, du var flink til å se hva jeg følte, og det er helt riktig, nå er jeg litt stressa», eller «ja, nå fomler jeg litt og sliter med å konsentrere meg».

Strukturert hverdagsliv

Da det ønskede tredje barnet viste seg å være tvillinger, var familien komplett: Theodor (9), Louise (7), Ferdinand og Josephine (2,5). Rett utenfor rekkehusdøren kan de største trygt leke.

— Vi har vært opptatt av å gi gode sosiale erfaringer og mestringsopplevelser. Det krever tilstedeværelse og veiledning, jeg har alltid vært den mammaen som er ute med Theodor i gaten og passer på, og det har fungert veldig bra. Er du tett på og observant, kan du hoppe inn i en lek og få den på skinner igjen før det går galt, og uten at barna merker det selv, sier Mirjam.

Hver kveld, når nesten hele huset sover, ligger Mirjam under dyna, lukker øynene og ser sine mange lister for sitt indre. Middag, vaktplaner, fritidsaktiviteter, Theodor på baseball, Louise på cheerleading og tvillingene på slep. At to av seks i familien har ADHD, krever ekstra planlegging og struktur, perfekt for ordensmennesket Mirjam. Allerede klokken fem neste morgen lyser det fra familiens kjøkkenvindu. Da er Mirjam i gang med frokost og matpakker til hele gjengen. Alles klær ligger klare i hver sin bunke i dagens farge, slik at alt kan vaskes uten tanke på fargesortering. En god stund før det ringer inn, er Theodor på plass på skolen. Han kan ikke haste fra dør til dør, men trenger den ekstra tiden for å forberede seg.

— ADHD påvirker nok på flere måter enn det vi tenker og legger merke til, vi er jo veldig mange i vårt eget hverdagssystem som funker kjempebra. Men jeg må jo gi beskjeder mange ganger, jeg dytter litt ekstra på at ting skal bli gjort, sier Mirjam.

— Ja, jeg kan starte tre prosjekter omtrent på en gang. Jeg skal for eksempel kaste søpla, men på vei dit begynner jeg å rydde ute. Intensjonen er den aller beste, men det kan bli litt rotete, fastslår Stian.

"Er du tett på og observant, kan du hoppe inn i en lek og få den på skinner igjen før det går galt, og uten at barna merker det selv, sier Mirjam."

Verdifull bonus

Lille julaften 2021 begynte Stian igjen på medisiner. Da hadde han ikke brukt det siden han var tenåring.

— Jeg sa til sjefen min da jeg begynte på den: Si ifra om jeg ikke blir meg selv. Men jeg ble absolutt meg selv, jeg ble bare litt lurere, tok noen bedre valg, det var som i filmen «Limitless» med Bradley Cooper, hvor han tar en pille som makser hjernens kapasitet istedenfor at den bare bruker 20 prosent.

Stian fikk ADHD-diagnosen tidlig, samme type medisin som Theodor, og tett fulgt opp av sin pedagog-mor. Han begynte å selge strømavtaler på gata, ble Norges beste Subaru-selger, fikk senere jobb i Porsche, og er nå nyansatt regionsjef for Geely Auto hos Autoindustri. Du er annerledes etter at du begynte på medisiner. Før kunne du fort bli litt distrahert. Nå kan vi ha lange, saklige samtaler om samme tema. Å leve med noen med ADHD krever nok en smule tålmodighet, sier Mirjam.

Stian supplerer:

— Ja, og gir enkelte av oss ekstra utholdenhet.

Familiens åpenhet påvirker alle familiemedlemmene.

— Følelser er vanskelig for alle, også for voksne. Det er en styrke i å kunne kjenne igjen, sortere og reflektere følelser. Vi ser det til og med på tvillingene. Toåringene sier ikke bare at «nå ble jeg lei meg», men de forklarer også hvorfor.

Berit Skretting Solberg
Barne- og ungdomspsykiater

Flere korreksjoner og negative tilbakemeldinger er mer vanlig i familier hvor en eller flere har ADHD. Det sier Berit Skretting Solberg. Hun er barne- og ungdomspsykiater, forsker ved Institutt for biomedisin, Universitetet i Bergen og overlege ved Betanien sykehus.

Eksekutive funksjoner og reguleringsvansker

ADHD påvirker familielivet på mange måter.

— Familiene til barn med ADHD er de beste til å svare på dette, understreker Solberg.

— Utfordringen ved ADHD ligger gjerne i atferden som følger av at barnet har ADHD.

ADHD-symptomer er grader av vanlige kognitive funksjoner som kalles eksekutive funksjoner. Disse funksjonene er sentrale i alle dagliglivets hendelser, forklarer hun.

Funksjonene dreier seg om organisering, å få med seg beskjeder, om rastløshet, oppmerksomhetsspenn, regulering av våkenhet og om regulering av følelser.

— Dette fører ofte til at barnet får mange flere korreksjoner og negative tilbakemeldinger enn barn uten disse vanskene, og dette igjen fører lettere til negative erfaringer som igjen bidrar til lavere frustrasjonsterskel, negative samspillsmønster og enda mer vansker med å regulere følelser – som da ofte er negative.

Utfordrende hverdag

Gjennom sitt arbeid møter Solberg forskjellige familier.

— Det er gunstig når foreldre har en positiv holdning til barnets atferd – også ADHD-trekkene, som for eksempel energien, pågangsmotet, kreativiteten og verbaliteten. Gode relasjoner hvor barnet har en positiv rolle og opplever seg som en ressurs, påvirker dets selvbilde på en god måte.

Mange familier er utfordret.

— Det er egentlig de vanlige tingene, bare mer forsterket. Det kan være mye frustrasjoner, flere konflikter, mer utfordrende å være foreldre og familie. Man kan føle seg som en annerledes familie, og kjenne på manglende mestring, sier hun, som regner med at alle foreldre ønsker det beste for barna sine.

— Det har jeg også som et utgangspunkt når jeg møter foreldre til barn med ADHD.

Psykiateren forteller om store variasjoner hos familiene.

— Mange foreldre er slitne og har brukt tid på å få barnet henvist, og ønsker hjelp raskt. Andre foreldre skjønner ikke hvorfor barnehage eller skole har ønsket å henvise barnet, fordi «vi har ikke noen problemer hjemme med dette barnet». Noen foreldre ser bidrag fra egen rolle i samspillet med barnet, og ser at det ikke er alltid de klarer å håndtere det. Andre foreldre kan ha som utgangspunkt at barnet skal ta ansvar for at det er blitt vanskelig i familien, og at det er barnet som skal bli bevisst sin rolle i samspillet og endre seg. Mens atter andre kanskje ikke har så reflektert holdning til dette i det hele tatt.

Solberg sier det definitivt er de voksne som har ansvaret for samspillet i en familie.

— Men det kan være krevende. Man kan være veldig sliten. Barn med ADHD har ofte andre ting i tillegg – med skolen, med det sosiale. Noen trenger foreldrene sine hele tiden, andre kan klare seg mer på egen hånd. Uansett: Endring er vanskelig, og det krever overskudd for å få det til.

Psykoedukasjon

Psykiateren sier kunnskap er nøkkelen for å kunne håndtere utfordringene.

— Jeg har en modell jeg pleier å tegne opp. Den handler om barnets atferd og hvordan barnet med sin atferd forsøker å formidle at det strever. Det er viktig å få hjelp på de arenaene hvor ADHD gir vansker, og at foreldre kan anerkjenne barnet som det er. De må forstå at barnet ikke er dumt og slemt, at det ikke handler av vond vilje, men at det har noen grunnleggende vansker som ofte blir enda mer utfordrende hvis det ikke blir møtt og forstått.

Psykoedukasjon – hvor både pasient og pårørende får kunnskap og informasjon om en diagnose – er derfor helt essensielt, påpeker Solberg.

— Det gir en forklaring på og forståelse for et barn som har ADHD, og kan endre hvordan foreldrene ser på og vurderer barnets atferd.

Kunnskap får man gjennom forskjellige foreldreveiledningsprogram, som Circle of Security (COS), De utrolige årene (DUÅ), og Parent Management Training (PMT).

— Dette er vanlige tilbud hos barne- og familiehjelpen i kommuner, ved noen helsestasjoner, hos PPT og i BUP.

Foreldre viktigste endringspart

Nøkkelen er altså kunnskap, og det er de voksne som må ta den aktivt i bruk.

— Foreldre er den aller viktigste endringsparten, de må se sin rolle i samspillet og ta ansvar for den, det er nesten utelukkende den faktoren det står og faller på. Det er ekstremt krevende, og man har kanskje allerede lav selvtillit som foreldre i både det å håndtere og forstå barnet sitt. Det er viktig å anerkjenne hvor krevende det er for disse foreldrene, som kan ønske ungene «dit pepper´n gror». Det er alminnelige foreldre-tabuer som er viktige å håndtere, understreker Solberg.

Hun presiserer imidlertid at man på ingen måte trenger å forstå barnet sitt 100%.

— Edward Tronick er en anerkjent forsker på barns utvikling. Han er mannen bak den gylne foreldreregel. Den sier at «70% feil og 50% reparasjon synes å være mer utviklingsfremmende enn å gjøre 70% riktig».

"Foreldre er den aller viktigste endringsparten, de må se sin rolle i samspillet og ta ansvar for den."

Foreldre og barn med ADHD

I en del familier har både foreldre og barn ADHD. Dette kan være både en fordel og en utfordring.

— Nettopp regulering er en nøkkelfunksjon i foreldrerollen. Det kan være krevende for en forelder med reguleringsvansker. På den annen side kan det være nyttig for foreldre dersom de er klar over egne personlighetstrekk, og styrker og svakheter ved disse. De kan vite hva det går i, kjenne igjen, og vite litt om hvordan det er for barnet. Men en ting kan være å vite dette, noe annet er det faktisk å klare å regulere seg når situasjoner oppstår – og det gjør de gjerne hele tiden.

En annen side ved å ha lik diagnose er at man fortere kan forvente at barnet vil oppleve det på samme måte som en selv.

— Foreldres egen historie kan være en styrke, men også en hindring. Som for eksempel at man forventer at det man selv har opplevd negativt, også vil bli slik for barnet. Slik trenger det ikke å bli, understreker forsker og psykiater Berit Skretting Solberg.

Neste artikkel →

Jeg har fått utsatt og utsatt, vært så giddalaus, gjort det sånn halvveis