Spjeld, i dag er 35 år gammel, forteller at han begynte å overspise da han var seks år. Som barn slet han med dramatisk overvekt, med tilhørende dårlig selvbilde og mangel på identitet. I voksen alder fikk han ADHD-diagnose og begynte å skjønne seg selv. Han er i dag ikke i tvil om at ADHD og overspising henger sammen for egen del.

- Jeg spiste store mengder mat og var veldig glad i boller. Det ga meg en følelse som dempet ubehaget på innsiden, jeg spiste ofte og jeg spiste fort, husker Spjeld i dag.

I dag bruker han egen erfaring og fagkunnskap som rådgiver i ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser som ligger i Bergen. Dette er en gratis rådgivningstjeneste for «alle som strever med mat og kropp», som de selv skriver. De ansatte som jobber der, har gjerne egen erfaring med ulike spiseforstyrrelser.

Spjeld er en av dem. Han er fagperson på ulike former for spiseforstyrrelser, og har selv slitt med overspising. I voksen alder fikk Spjeld ADHD-diagnose. Ifølge ROS er overspisingslidelse den vanligste spiseforstyrrelsen, på tross av mangel på anerkjennelse som det.

Overspising kjennetegnes av kontrolltap rundt mat, på samme måte som hos personer med anoreksi eller bulimi.

Alle har felles at mat kan bli en mestringsstrategi for å håndtere hverdagen eller vanskelige følelser, sier Spjeld.

Overspising som er lite anerkjent spiseforstyrrelse

Det er fremdeles krevende å få anerkjennelse for at overspising er en spiseforstyrrelse, på lik linje med anoreksi og bulimi for eksempel?
‍
- Ja, overspising har ikke samme anerkjennelse. Det er en gjenganger blant de som kommer til oss at de blir møtt på symptomene sine, som at de kan være overvektige. Men de har sjelden blitt møtt med behandling av de underliggende årsakene til overspisingen. Hvorfor har du dette behovet for å spise så mye? Men, det er også viktig å vite at ikke alle som overspiser er overvektige. Noen trener mye, mens andre «tillater» seg overspising innimellom, som en gang i uken, forklarer Spjeld.

Han sier det er en dobbel utfordring her: Ikke bare bagatelliseres lidelsen av fagfolk, men i tillegg har samfunnet vårt fordommer mot overvekt.

- Hvis du er overvektig i vår kultur får du gjerne påført deg egenskaper fra samfunnet om at du er lat. Det er uten tvil høy status med en slank kropp i vår kultur, det er slik vi defineres som vellykket.

Vår verdi ligger i stor grad på hvordan vi ser ut, noe som forsterkes av sosiale medier. Men også tradisjonelle medier er opptatt av «sommerkroppen» og å slanke vekk julen. Idealet rundt en tynn kropp gjennomsyrer samfunnet, sier Spjeld.

Han sier at dette kan gi den som er rammet ekstra belastninger i form av selvforakt og dårlig selvtillit. Samfunnets holdninger overføres til individet.

- Det er mye skam knyttet til overspising, og det er lett å føle seg mindreverdig, når man ikke evner å bryte egne destruktive mønstre, sier Spjeld.

Men, de færreste klarer å bryte mønstre når man ikke selv forstår de større sammenhengene rundt livet sitt, og graver i hvorfor man bruker mat som lindring, og hva man prøver å lindre, forklarer Spjeld. Dermed er det vanlig sier han, at mange ender opp med å slanke seg, igjen og igjen, uten at man kommer til bunns i problemet.

Han sier likevel at det er en svak positiv utvikling mot en noe større forståelse av overspising enn før.

- Ja, jeg opplever at flere fagfolk leter etter den underliggende årsaken til at noen overspiser. Dessverre finne det ikke et opplegg for behandling, fordi overspising enda ikke er en del av diagnosesystemet. Men det er under utarbeiding og en dag blir det kanskje en medisinsk diagnose, håper Spjeld.

Sammenhengen mellom mat og ADHD

Er folk med ADHD- diagnose mer utsatt for overspising enn andre tenker du?
- Ja, uten tvil. Det finnes studier som går over 20-30 år, der man ser en tydelig korrelasjon mellom ADHD og spiseforstyrrelser generelt, med overspising godt representert.

Hvorfor er det sånn?
- Vi vet ikke dette konkret fra forskning, men man kan resonnere seg frem til at når man har ADHD har man ofte sterk impulsivitet og dårlig emosjonsregulering. Dette er ting som kan mestres med mat, fordi mat for mange er lett tilgjengelig. Maten blir et verktøy for å håndtere hverdagen, sier Spjeld.

Han forklarer hvordan indre uro kan dempes gjennom å spise mat, at maten kan bli et fokuspunkt, noe som for en kort tid er altoppslukende og kan gi en rus. Et pusterom.

Mat er et kjent verktøy for å regulere følelser.

Vi har alle sett på film hvordan et samlivsbrudd møtes med en bøtte is, sier han. Likevel er det en midlertidig løsning. Når man overspiser, forklarer Spjeld, mister maten effekt på et visst nivå. Pausen man søker, og får, krymper, og man blir stående uten alternativer som gir velvære i en hverdag preget av uro og mangel på kontroll.

Hender det at noen kommer til ROS med overspisingsproblemer, og dere vurderer at de burde utredes for ADHD?
- Det kan skje at noen sendes ut utredning i voksen alder, ofte fordi de selv mistenker de kan ha ADHD, og at de kan få hjelp med det underliggende på den måten.
- Jeg var veldig overvektig selv.

Hvordan begynte overspisingen din?
- Jeg lærte aldri hvordan jeg skulle regulere følelser. Det var noe man ikke skulle forholde seg til hjemme hos oss, uansett hva følelsen var. På skolen ble det mobbing fordi jeg var stor, og hjemme prøvde foreldrene mine å kontrollere vekten ved ikke å ha snop i huset, eller motivere meg gjennom avtaler, som at jeg skulle få penger ved ikke å spise godteri på et år. Legen bagatelliserte overvekten og sa jeg ville vokse det av meg, husker Spjeld.

Etter hvert ble han hele 196 cm høy, og ble større enn jevnaldrende på alle måter. Han følte seg «feil» og at han ikke var som andre. I tillegg slet han med det han i dag vet er ADHD-symptomer, som mangel på fokus og problemer med å sitte stille.

Jeg var så mye på farten at jeg måtte ha innetid i helgene: Ikke lov å gå ut før klokken 07. Min mor måtte holde hodet mitt fast for å få øyekontakt og få meg til å repetere beskjeder, sier han.

Moren har i ettertid tenkt at han kunne hatt ADHD, men det var liten forståelse for dette i hans tid. Dessuten hadde han energi, og gjorde det bra på skolen, og da sklir man gjennom systemet, som Spjeld sier. Det var han selv som tok initiativ til utredning som voksen.

- Det kom da jeg selv skulle ha barn. Symptomene mine skapte problemer i hverdagen, jeg slet med å planlegge, organisere, ta initiativ og gjennomføre ting, sier han.

Her fikk han bekreftet ADHD. Men veien til å se sammenhengen mellom ADHD og overspising var kronglete.

- Ingen spurte hvorfor jeg spiste. Jeg tenkte selv jeg var lat og udugelig som ikke hadde et vanlig forhold til mat. Da en lege anbefalte overvektoperasjon aksepterte jeg det motvillig, sier Spjeld.

Fra overspising til sult

I 2013 gjennomgikk Spjeld en overvektoperasjon.
Spjeld sier at han trodde dette skulle gjøre han lykkelig, at tynnhet ville gjøre han glad. I begynnelsen ble det nesten sånn også.

- Jeg fikk mye ekstern validering og positive kommentarer da jeg ble tynn! Det ga meg en god følelse, samtidig som jeg opplevde en sorg og et savn etter det å ikke kunne overspise lenger. Jeg hadde ikke lenger noe verktøy mot uroen som ikke forsvant, sier Spjeld.

Dermed fant han et nytt verktøy: Alt usunt skulle unngås. Nå var det kontroll over mat som gjaldt. Sultfølelsen dempet uro og ga en følelse av kontroll. Han ble undervektig. Tankene og følelsene som satte i gang overspisningen var jo fremdeles ikke i orden.

- Under utredningen av ADHD leste jeg om overspisning, og endelig så jeg en sammenheng. Jeg var ikke bevisst mine kroppslige behov. Endelig fikk jeg en forståelse for sammenhenger.

I dag har Spjeld det bra. Gjennom behandling begynte han å jobbe med selvfølelse og selvrespekt, for å håndtere depresjon og angst. Han fant sunnere måter å håndtere slike plager på enn å bruke mat. og ble bevisst egne mønstre.

- For meg var det å overspise en automatisk respons på stress. Nå vet jeg at det er sånn, og da kan jeg gjøre noe med det. Jeg stopper opp, puster, blir ikke revet med og er ikke redd selv om impulsen kommer.

Hvordan skal man nærme seg noen som sliter med overvekt, hvis man ønsker en samtale om dette som en spiseforstyrrelse? Det er jo ganske sensitivt?
- Det handler om å være et medmenneske. Vær likeverdig, og ikke være dømmende. Anerkjenn det vedkommende føler. Det er ikke ditt ansvar å fikse dette, det ansvaret må personen ta selv. Men du kan være en støtte eller hjelp. Hvis personen sier: Jeg er så tykk eller stygg, så ikke svar «neida, det er du ikke!». For dette er hva personen faktisk føler, så lytt og ta det på alvor, sier han.

Hvordan vet man selv om man sliter med overspising, og ikke bare er ekstra glad i mat?
- Hvis spisingen får negative konsekvenser, som at det går utover økonomien din, du er strekt overvektig, eller om overspisingen din tar opp altfor mye plass i livet ditt, da er det et problem du bør gjøre noe med. For noen som sliter med overspising kan trangen til å spise bli så sterk at man spiser langt forbi metthetspunktet til tross for kvalme og ubehag. Hvis du spiser mye mat, men ikke opplever noe negativt i det og har en god livskvalitet, så er det ikke et problem, sier Spjeld.

ROS tilbyr veiledet selvhjelp og er et supplement til behandlingssystemet. Tilbudet er også til for pårørende, nærstående og alle som møter problematikken i sin yrkeshverdag.
ROS sprer kunnskap knyttet til vårt felt og driver holdningsskapende arbeid og taler brukeres sak politisk og i samfunnsdebatten.
ROS ble startet som Anoreksia/Bulimia foreningen (ABF) i 1983. Siden oppstarten har organisasjonen jobbet med å gi råd, støtte og hjelp til alle som møter spiseforstyrrelser i hverdagen.

‍

- En ADHD-diagnose må ikke hindre oss i å lete etter dypere årsaker bak overspising.

Ingeborg Senneset advarer om at diagnoser som ADHD, kan kamuflere hvorfor noen bruker mat til å regulere følelser og indre uro.

Ingeborg Senneset er utdannet sykepleier, er influenser og foredragsholder, men jobber i dag som journalist i Aftenposten. Hun er også forfatter av bøkene Anorektisk og Ordbok for overlevelse.
‍

Senneset har vært innlagt i psykiatrien i tre år grunnet anoreksi og OCD, og fikk der i tillegg diagnosen ADHD, da hun var 25 år. Selv om hun har snakket og skrevet om tvangslidelser og spiseforstyrrelser i mange år, har hun vært tilbakeholden om ADHD-diagnosen.

Hadde ting vært annerledes for deg i ditt forhold til mat, om du hadde fått ADHD-diagnosen tidligere?
- Det er umulig å si. Det kunne både ha blitt bedre og det kunne ha gjort det verre. Jeg utviklet anoreksi som en mestringsstrategi, en måte å regulere følelsene mine på. Én av de følelsene var konstant, rivende, uutholdelig uro. Denne uroen kan selvsagt forverres av ADHD. Følelsesregulering generelt, og impulskontroll spesielt, er ikke akkurat en styrke for flere av oss med denne diagnosen. Men uroen min kom også fra et sted, jeg hadde opplevd psykisk og fysisk vold, og det var flere faktorer som spilte inn. Spiseforstyrrelsene kamuflerte nok hvordan jeg hadde det. Og det kunne også en ADHD-diagnose ha gjort, sier Senneset.

ADHD Norges digitale magasin.

Støtt vårt arbeid ved å bli medlem.

God mat er både trøst og gøy for mennesker

Senneset sier det gir mening når Daniel Spjeld viser til at folk ADHD ofte har sterk impulsivitet og dårlig emosjonsregulering, og at dette kan mestres med mat, som dermed blir et verktøy for å håndtere hverdagen, gi en rus, og dempe en indre uro.

Hun vil likevel legge til at den trøsten mat gir, kommer fra et dypere sted enn kun det vi ser i populærkultur, der en bøtte is kan lindre en kjærlighetssorg, for eksempel.

- Helt fra vi blir født, er den søte melken i kombinasjon med en varm kropp, noe som regulerer følelser. Du kan ikke be et lite barn regulere seg selv, de trenger et annet menneske for å roe seg ned. Du vugger, stryker og gir dem melk. Det er kombinasjonen av et trygt menneske og mat som gir ro, sier hun.

Problemet blir, legger Senneset til, om du som voksen kun sitter igjen med melken, i form av mat eller alkohol, når du skal trøste deg selv. Og særlig hvis det du skal trøste, er en helt unormal uro, for eksempel en som er forsterket eller forårsaket av ADHD.

- For denne kan kjennes helt desperat, noe du raskt må få vekk. For meg kjentes uroen ut som blodigler på forsiden av brystet, måtte få dem vekk, og det fort.

Hun legger til at det som gjør mat som trøst, så komplisert, er at det har så mange positive konnotasjoner som andre former for følelsesregulering, for eksempel narkotika, ikke har.

- Noen bruker alkohol eller rusmidler kun på fest, og det går fint. For andre går det ikke bra. Om de da ønsker, kan de holde seg unna sammenhenger hvor alkohol eller rus er involvert. En person som har et problematisk forhold til mat, kan ikke holde seg unna mat i alle sammenhenger. Vel, man kan. Men da er det game over, sier Senneset. Men mat er så integrert i samfunnet at det er umulig holde seg helt unna.

- Mat er også gøy og spennende! Mat er kultur, kjærlighet, opplevelser, språk, samhold og mye annet positivt. Det kan ha samme effekt som narkotika, men det er likevel en komplisert sammenligning, sier hun.

- Jeg er veldig glad i mat og spiser gjerne alt fra frosk til snegler og poppet øyet på et smalahove her til jul. Men om noe en dag blir «feil» med en potet, kan jeg gå i kjelleren. Forstå det den som kan.

Tror på sammenheng mellom ADHD og overspising

Senneset tror absolutt at det er en reell sammenheng mellom ADHD og overspising.

- Ja, kanskje man regulerer følelser med mat, og at det kan lindre ubehag knyttet til ADHD. Men likevel må man alltid fortsette å spørre: Hvorfor må du regulere følelser? Hva er det du regulerer? Hvor kommer dette fra? Det handler om ikke å se seg blind på symptomene. Maten er ikke nødvendigvis selve problemet, selv om maten blir problematisk i seg selv. Maten kan være en løsning på et problem, forklarer hun, og viser til egen erfaring.

Da jeg Senneset var innlagt på spesialiserte RKSF-avdelinger, spiste hun alt hun skulle, slik hun ble fortalt. Da ble det oppfattet som at det man trodde var problemet ble borte.

- Men det var jo da jeg skulle hatt hjelp til å ta tak i grunnen til at jeg brukte mat. Løsningen er ikke problemet, selv om den også er et problem, sier hun.

- Sammenlign det med en akutt blindtarmsbetennelse, som er skikkelig, skikkelig vondt. Tar man bort smerten, altså symptomet, uten å gjøre noe med betennelsen, altså problemet, kommer man ikke langt.

ADHD-diagnosen kunne skjult traumer i barndommen

- ADHD er jo ikke en lapp man klistrer på meg, men mer en måte hodet mitt fungerer på, forklarer Senneset.
Hun sier at det ikke er sånn at hun blir «rolig» av medisinen hun tar nå, men at hun evner å prioritere tanker på en annen måte.

- Det er litt mindre overtenking, og siden overtenkingen gjerne går i destruktive spor, er det en lettelse. Det er vanskelig å si om en diagnose tidligere hadde gjort noen forskjell, det blir for teoretisk å forholde seg til, mener hun.

Om Senneset skal tenke tilbake, og på muligheten for en diagnose som barn, er hun mest redd for at ADHD kunne skjult for omverdenen hva hun faktisk slet med, nemlig traumer.

- Jeg var et urolig og litt støyende barn, og irriterte nok mange. Det hadde kanskje vært en fordel om jeg hadde fått en diagnose. Kanskje. Men, diagnoser kan ha en skummel bivirkning: De kan maskere noe annet som ligger under, slik som i den horrible Christoffer-saken, hvor gutten ble oppfattet å ha et adferdsproblem i stedet for å bli sett for en som ble mishandlet, sier Senneseth.

8 år gamle Christoffer Kihle Gjerstad ble i 2005 mishandlet og drept av stefaren sin. Christoffer fikk ADHD-diagnose et år før han døde.

- Misforståelsene, eller hva man skal kalle det, var med å legge grunnlaget for Christoffers tortur, isolasjon og til slutt død. Selv hadde jeg relasjonsskader og traumer etter virkelige hendelser, og man kan fort gå seg bort dersom man kun stirrer på barnet og leter etter «feilen» der. Jeg er ufattelig redd for at man får en diagnose, og medisiner, og så tror alle at nå er det greit, sier Senneset.

Medisiner som hjelp mot ADHD i dag

Selv har hun gått inntil relativt nylig levd med ADHD-diagnosen uten å bruke medisiner.

- Da jeg fikk diagnosen, var jeg totalt uinteressert i å bli medisinert, hele diagnosen føltes nok irrelevant og i veien. Kanskje skammet jeg meg også over at jeg ikke var slik jeg trodde en med ADHD skulle være? Først i fjor, da en psykolog utfordret meg til å ta tak i flere faktorer i livet som jeg slet med, og så at «hvis tiltakene gir deg bare 10 prosent bedre livskvalitet, ville det ikke vært verdt det når du har det så tøft som du har det akkurat nå?» Det er jo et godt poeng, tenkte jeg. Jeg gikk i den perioden i behandling blant annet fordi det er krevende å ha gode relasjoner med den bakgrunnen jeg har, og ADHD ble etter hvert også et tema i dette.

Hvordan preger ADHD-diagnosen deg i dag?
- På flere måter, og mange av dem er en blanding av personlighet også. Jeg overtenker og leser andres reaksjoner. Når det gjelder meg selv, er disse tankene sjelden positive, og jeg ender med å trekke meg unna, sier hun.

Senneset startet med Ritalin, som ikke påvirket henne, tross høyeste dose. Hun ble og blir tett fulgt av psykiater, og andre medikamenter ble forsøkt, uten hell. Da begynte hun å tvile på hele ADHD-diagnosen, selv om tre ulike behandlere hadde bekreftet den. Senneset begynte å miste håpet, inntil hun ble introdusert for en medisin som vanligvis brukes på barn.

- Disse er annerledes. Jeg får litt mindre dårlig impulskontroll, litt mindre selvdestruktivitet, litt mer ro i møter, litt mer evne til å prioritere, litt mer luft rundt hodet, jeg løfter blikket mer og er gladere, sier hun.
Hun legger til at dette gjør det lettere å få i seg mat, siden hun ikke overtenker i like stor grad rundt det heller, i tillegg til at mindre uro gir mindre behov for å regulere nettopp uroen.

- Den høye arbeidskapasiteten jeg alltid har hatt, var jeg redd skulle forsvinne dersom jeg medisinerte ned aktivitetsnivået. Men det har ikke skjedd. Tvert imot så er kapasiteten enda bedre, fordi jeg bruker mindre energi på helt irrelevant ting og får tilført mer energi. Det er viktig for meg å si at dette ikke er en vidunderkur. Ingen medisiner, kanskje med unntak av antibiotika, er det. Men disse pillene gir meg et sekund lenger å tenke på, som er veldig bra for meg, sier Senneset.

Spiseforstyrrelser handler om regulering av følelser

Senneset forteller at folk hun møter, reagerer med lettelse når hun sier at en spiseforstyrrelse ikke handler om at du er et svakt eller annenrangs menneske. Hun mener også at spiseforstyrrelser er blitt feilaktig rangert etter hvem som «har» kontroll og hvem som «mister» kontroll, og at dette har påført normalvektige og overvektige uhyre mye og urettferdig skamfølelse.      

- Men hva slags kontroll har jeg egentlig når jeg synes det er så vanskelig å spise et eple fordi det ikke er såpevasket? Da har en forbanna frukt mer kontroll enn meg.

Hvordan kan man nærme seg en venn man mistenker har en spiseforstyrrelse bak overvekten sin?
- Er det egentlig noen grunn til å kommentere vekten i det hele tatt? Hvis det virkelig er påfallende, kan man sikkert si noe sånt som at: «Jeg synes du ser annerledes ut, er det noe du vil snakke om?»  Men det er mange måter å være omsorgsfull på uten å «opplyse» om at vedkommende har lagt på seg. Jeg tviler på at personen ikke er klar over ens egen vekt eller utseende. Jeg merker det selv, at jeg hele tiden må forholde meg til den dumme vekten min, men jeg ønsker jo ikke å se annerledes ut enn andre og jeg orker ikke at folk skal bry seg om det, sier hun.

- Å stille det mye mer relevante spørsmålet «Trenger du meg? Jeg kan lytte uten å dømme. Du trenger ikke å si noe nå, men vit at jeg er her. Hvis det er noen andre enn meg du trenger, er det også greit. Men «hjelp meg å være den vennen du trenger» er i mine ører bedre enn «Hvorfor ser kroppen din ut som den gjør»?

Lettere å få hjelp som tynn enn overvektig?

I sin anmeldelse av Johan Haris bok Tryllefløyten i Aftenposten, som handler om slankemedisiner, skriver Senneset:
«For samfunnet hamrer kontinuerlig inn det samme budskapet, enten det er influensere som stirrer deg inn i øynene og teller kalorier, eller aviser som trykker bilder av en rund mage over nok en halvdokumentert diett. Har du overvekt, har du mislyktes. Mange føler seg mislykkede – og møter forakt. De burde møtt omsorg.»

Hun skriver videre i anmeldelsen at fedme og overvekt koster Norge milliarder av kroner hvert år, men at de personlige kostnadene kommer i form av skam, fordommer og fordumming.

- Det er enormt mye skam og selvforakt knyttet til overvekt. Det er også et større problem er, at du må ha et stort vektproblem den ene eller andre veien for å bli tatt på alvor og få hjelp.
‍
Senneset mener vi lever i et samfunn som er «seriøst kulturelt spiseforstyrret».

- Bare se på avisene en helt vanlig dag. Det er enormt mange artikler om livsstil, dietter, 5/12-dietter eller såkalt biohacking. Hvorfor kan de ikke bare skrive rett ut at alt dette er en ny slanketrend, i stedet for å kalle det alt mulig annet?

Også influencere på sosiale medier bidrar med sitt, sier hun, og viser til populære trender som «What I eat in a day», eller hvordan leve med kaloriunderskudd for eksempel.

- Mye av dette er kjempedrøyt, og hadde blitt ansett som promotering av spiseforstyrrelser den gangen blogging var stort.
Senneset var på bloggtoppen i flere perioder 2009-2012.

- Nå er det som før var unormalt, blitt normalisert. Tar man to steg tilbake, står vi så midt i en spiseforstyrret kultur at vi ikke får øye på det.
Hun legger til at hvis all denne promoteringen av å slanke seg og trene faktisk hadde fungert, hadde vi ikke hatt overvektige folk. Men antall overvektige går samtidig opp.

- Den vanligste spiseforstyrrelsen er ikke «tynn». 90 prosent av alle med spiseforstyrrelse er normaltvektige eller overvektige. Dessverre setter altfor mange, inkludert pressen, spiseforstyrrelser i sammenheng med det å være tynn. Det er en misforståelse, sier Senneset.
I sine mange foredrag om spiseforstyrrelser understreker Senneset at hun ikke er et ansikt for spiseforstyrrelser, fordi de fleste faktisk ikke ser ut som henne.

- Jeg har også en OCD-diagnose, som blant annet gir meg store problemer med å spise det som ikke føles godt nok vasket. Men det er det jo ingenting som er, når standarden er på OCD-nivå. Legg til uroen og konstant behov for å gjøre noe, så handler min undervekt mer om det enn om selve anoreksien, sier Senneset.

-  Men her er vi igjen i kjernen: man blir sittende og stirre på diagnoser som forklaringer, i stedet for å finne alternativer til følelsesregulering, og enda viktigere: finne mestring og mening.

Podkast om ADHD og matavhengighet:

‍