I en periode ringte skolen til Hanne-mor Nygaard hver eneste dag, om stort og smått om sønnen Marvin, fra knekte blyanter til uro.
Gjennom dokumentaren MARVIN kan alle nå få et innblikk i Marvin sitt liv,
- og om Hanne-mor sin rolle som pårørende til et barn med ADHD.
I en periode ringte skolen til Hanne-mor Nygaard hver eneste dag, om stort og smått om sønnen Marvin, fra knekte blyanter til uro. Gjennom dokumentaren MARVIN kan alle nå få et innblikk i Marvin sitt liv - og om Hanne-mor sin rolle som pårørende til et barn med ADHD.
– Jeg synes filmen ble veldig bra. Den fremstiller Marvin sin opplevelse med ADHD fint og vi har begge fått mange positive tilbakemeldinger, sier Hanne-mor.
Hun dro fra Sandnes, der hun bor nå, til Oslo for premieren av filmen i august. Mange timer med filming har blitt til en halvtimes dokumentar med Marvin i hovedrollen, men med Hanne-mor som en viktig birolle. Hun gir et godt innblikk i hvordan det var å være pårørende til et barn med ADHD på 90-tallet - og mange kan nok kjenne seg igjen i en del av de samme utfordringene i dag.
– På premieren var det en mor som kom bort til meg og spurte hvordan jeg klarte det. Hun hadde selv et barn med ADHD og var veldig sliten. Jeg svarte noe sånt som at man orker det man må for barna sine, men jeg hadde ikke hjerte til å nevne smellen som kommer for mange senere i livet. Det gjorde det i alle fall for meg, sier hun.
Marvin er bassist i bandet Kvelertak. Nå er han 40 år og klarer seg veldig fint.
– Det var ikke en selvfølge at det skulle bli sånn, sier hun.
Da Marvin var 9 år flyttet han og Hanne-mor fra Rogaland til Finnmark og det lille tettstedet Båtsfjord. Det var bare de to. Faren døde da Marvin var 6 år.
– Hvis det er noe jeg angrer på, er det at vi flyttet hit midt i et skoleår. Når du har et barn som Marvin, som sliter med uro og å finne seg til rette, var ikke det noen god idé. Han trengte egentlig rammene, miljøet og tryggheten fra den gamle skolen. Det er egentlig det beste rådet jeg har til andre ADHD-foreldre: Ikke bytt skole midt i et skoleår, sier hun.
Da han var 11-12 år begynte skolen å ringe daglig. Det kunne være alt fra at Marvin hadde knukket en blyant til at han skapte uro i klassen.
-Jeg trodde jeg skulle bli gal en periode der.
De ringte midt i arbeidsdagen i stedet for å vente til ettermiddagen. Det er ikke bare-bare å gå tilbake til arbeidsoppgavene rett etter du har hatt en litt opprivende samtale med rektoren, inspektøren eller læreren, forteller hun.
Flere ganger bestemte hun seg for å ta det opp med ham mens de spiste middag. Det ble alltid dårlig stemning og manglende matlyst.
– Middagen er et veldig dårlig tidspunkt å ta opp ting på, lærte jeg. Det er ikke da man skal snakke om negative og vanskelige ting, sier hun.
På den tiden hadde hun møtt det som er hennes nåværende mann, og som i alle år også har vært med på alle møter og vært en veldig viktig støtteperson i livet til Marvin. Da skolen etter hvert koblet inn PPT-tjenesten, var det en trygghet at mannen hennes jobbet på skolen og kjente til lover og regler.
– De ville se hva som gjorde at han skapte så mye uro, så da ble vi henvist til BUP i Kirkenes, sier Hanne-mor.
Det er drøyt 25 mil fra Båtsfjord til Kirkenes, og lang reisevei for hele familien.
– Vi var ikke så fornøyd med oppfølgingen vi fikk på BUP i Kirkenes, men jeg hadde hørt om en som var veldig god på ADHD-utredning og som holdt til i Karasjok.
Dermed skrev de seg ut av BUP i Kirkenes og søkte seg inn hos denne psykiateren i Karasjok. Dit fikk de komme. Det er 30 mil én vei. I ettertid har hun skjønt at selv om det var slitsom for de voksne, så var det verre for Marvin.
– Han skjønte jo ikke noe av hvorfor han måtte tas ut av skolen for å dra på utredning og lurte jo på hva som var galt med han. Men han vi var hos i Karasjok var helt fantastisk, og jeg er evig takknemlig for at vi fikk komme dit.
Da han var 13 år fikk Marvin ADHD-diagnosen.
Opp gjennom årene har hun ikke nølt med å sette folk på plass. Da Marvin skulle få assistent på skolen var hun svært nøye på hvem det skulle være. Igjen var hun glad for at stepappaen til Marvin kjente til lover og regler, slik at de ikke måtte ta til takke med «hvem som helst».
– En gang ble jeg så sint at jeg truet kommunen med anmeldelse hvis de ikke gjorde jobben sin. For enkelte har jeg kanskje virket kvass og streng, men jeg har samtidig vært veldig trygg i avgjørelsene jeg har tatt, sier hun.
Hanne-mor ler litt av det nå, men det har vært tøffe tak. Smellen kom noen år senere.
– Man får krisehjelp hvis man er i en ulykke eller om det er alvorlig sykdom i familien, men ikke når man har et barn med ADHD-diagnose som man må være ressursperson for. Det trengs det også, sier hun, og legger til:
-Tidvis kunne jeg melde meg litt ut av alt og bare være hjemme, for jeg var så sliten.
Det ble alfa og omega å ha gode venner rundt meg og å gå til psykolog. Det er ganske deilig å fortelle alt til en person som ikke bruker det mot deg senere. Jeg har tenkt mange ganger at jeg hadde det fælt med meg selv når det sto på som verst før han fikk diagnosen.Det var mange tanker og frustrasjoner. Jeg skjønte jo ikke hva han slet med og hvorfor han reagerte som han gjorde.
Selv om hun aldri ville flyttet midt i et skoleår igjen, er opplevelsen to-delt. Hvis hun ikke hadde gjort det, hadde hun ikke møtt han hun er gift med nå. Da hadde hun heller ikke fått de to lillebrødrene til Marvin.
– Jeg vet ærlig talt ikke om det er så mye jeg kunne ha gjort annerledes, annet enn å unngå å flytte midt i skoleåret eller ta opp vanskelige ting under middagen, sier hun.
Til slutt har hun et godt råd å komme med til andre som er pårørende til ADHD-barn:
– Når ungdommen fyller 18 år, så blir foreldre møtt med taushetsplikt overalt. For mange kan det være lurt å sørge for at man får en fullmakt før barnet blir 18 år. Det er ikke for å ha kontroll og bruke ting imot dem, men hjelpe til med at blant annet søknader blir fylt ut på riktig måte. Rett og slett fortsette å være en ressursperson etter de har blitt 18.
Hør podkastepisoden med Marvin Nygaard i "Ta det som en mann":
