Multikunstner Don Martin – Martin Ahzami Raknerud – er ikke utredet og diagnostisert med ADHD, men vedgår at han kan identifisere seg med den hyperaktive H-en.
- Jeg har ingen formell diagnose.
Men jeg har lest om andre som har det og kjenner meg igjen i den greia. H-en kjenner jeg meg mest igjen i: Hyper, sier 46-åringen.
Multikunstner Don Martin – Martin Ahzami Raknerud – er ikke utredet og diagnostisert med ADHD, men vedgår at han kan identifisere seg med den hyperaktive H-en.
Multikunstner Don Martin – Martin Ahzami Raknerud – er ikke utredet og diagnostisert med ADHD, men vedgår at han kan identifisere seg med den hyperaktive H-en.
- Jeg har ingen formell diagnose. Men jeg har lest om andre som har det og kjenner meg igjen i den greia. H-en kjenner jeg meg mest igjen i: Hyper, sier 46-åringen – kjent under en rekke kreative hatter.
Attention Deficit/Hyperactivity Disorder. Der har du H-en i ADHD.
Don Martin synes ikke den bør belemres med negativt fortegn. Snarere tvert imot. Samme sak med D-en: Deficit er heller ikke en svakhet.
- Det er en annen måte å fungere på. For de fleste jeg kjenner med ADHD, er det slik at når de er interessert i noe, får det deres fulle oppmerksomhet – og så faller de andre tingene bort, sier han.
Det blir litt snakk om Albert Einstein. Martin «har ingen mattehjerne». Han påpeker at «noen» er kreative med ord, noen er flinke til å spille fotball (det har aldri vært noe for ham), andre treffer bokstavelig talt spikeren på hodet; folk behersker kort sagt forskjellige ting. Det ene er ikke dårligere enn det andre. «Samfunnet» er blitt litt bedre når det gjelder forståelsen for det.
Store norske leksikon presenterer innledningsvis Don Martin slik:
«Don Martin er en norsk rapper, DJ, musikkprodusent, dramatiker, forfatter, graffitimaler, aktivist og radiovert fra Romsås i Oslo. Don Martin fikk sitt gjennombrudd som soloartist i 2013 med singelen «Nilsen» fra albumet En gang Romsåsgutt alltid Romsåsgutt. For denne fikk han Spellemannsprisen 2013 i kategorien urban.»
Deretter i stikkords form: Gatas Parlament, Tommy Tee, Goodshit Radio, teateroppsetningene Blokk til Blokk og Linje 5, boka Kan du høre byen puste ut sammen med Zeshan Shakar («Tante Ulrikkes vei», «Gul bok» og «De kaller meg ulven»), en av 13 personer på det lokale veggmaleriet «Romsås Wall of Fame» …
- Er det noe mer du må vite om den diagnosen, sier han og ler godt etter å ha fått referert leksikonbeskrivelsen av Don Martin.
I et intervju i Dagsavisen i desember for drøyt to år siden, uttalte han «Jeg er hyperaktiv og liker å gjøre mye, men samtidig har jeg skjønt at jeg ikke er 22 år lenger, og at jeg må sette ned tempoet litt. Det er et prosjekt jeg har hatt i flere år: Å gjøre litt mindre.»
Han innrømmet at det til da ikke hadde gått så bra, og ga uttrykk for at han ikke trodde det ville bli mindre travelt i 2023. Konfrontert med dette noen uker inn i 2025, prøver han på ingen måte å gi inntrykk av at 2024 ble bedre.
- Jeg har ikke satt ned tempoet. Jeg trenger å være i bevegelse, sier han.
Lett lattermild og lettere ironisk, viser han til noe han har lest om innføring av fire dagers arbeidsuke på Island, og at han har vært inne på å gå i islendingenes fotspor. Det er blitt med tanken. Strengt tatt jobber han seks-syv dager i uka, på dagtid og kveldstid. Han er snar med å unnskylde sin mislykkede «Island-reform»:
Du trenger en grad av kaos.
- Kreativitet er et forhold mellom orden og kaos. Uten kaos kommer ikke alltid de tilfeldige tingene, som ideer ofte er, til deg. Du trenger en grad av kaos. Men blir det for mye kaos, blir det bare rør.
For det meste jobber han mye med alt mulig. I perioder noe mer med én ting.
- Det er en forbannelse og en velsignelse å kunne jobbe med egne prosjekter, slik jeg gjør. Forbannelsen er at det er vanskelig å lage de rutinene du trenger for få til å gjøre det du skal, og ikke hele tiden miste fokus. Med rutinene på plass, er det en velsignelse å kunne være hyperfokusert på noe. Så er det ferdig, og så kan du gå videre til noe nytt.
Han sier at han for noen år siden – 15 kanskje - måtte «skrive ned» en idé i det han fikk den. Hvis ikke, var den på et blunk borte vekk igjen. Slik er det ikke lenger.
- For meg er det blitt mindre kaotisk. Jeg har lært meg å forstå bedre hvordan jeg fungerer. Jeg har trent den muskelen. Jeg trenger også å bytte litt. Jeg har ikke holdt på med radio på en stund; nå trenger jeg å komme tilbake til radio, sier han.
Gjør han bruk av et visst system? Systematiserer han alle gjøremålene for å få dem i havn?
- Jeg har det ikke slik nå. Det ville sikkert ha vært en god ide. I perioder er jeg flink til det, og så faller det bort. Da jeg skrev boka, gjorde jeg ikke noe annet enn det. Jeg sto opp, og skrev frem til klokka 12. Da avsluttet jeg, selv om jeg var i en flyt.
- Det kan være slik at jeg må tvinge meg til å gå et sted for å gjøre akkurat det jeg skal. Hvis ikke, blir det bare sos. Et sted å dra for å jobbe. Punktum. Jeg har et arbeids-studio. Hvis jeg liksom skal gjøre det hjemme, finner jeg på alt mulig annet.
Apropos systematikk og organisert liv. Martin Ahzami Raknerud var ikke i militæret. Han husker at mange han kjente var det, men også at de hadde «kjedet dritten av seg ett år» - og at alle hadde glemt dem da de kom hjem etter utført tjeneste.
- Så det var den viktigste grunnen til jeg syntes militæret hørtes ut som en dårlig idé.
- Du har kontortid?
- Jeg kan ha kontortid. Det har vært mye prøving og feiling. Mye av mitt arbeidsliv har vært på kvelden. Jeg er egentlig et nattmenneske. Men når du får barn begynner du å stå opp tidlig, fordi da skjer deres liv. Samtidig, hvis jeg ikke fungerer på dagen, fungerer jeg ikke på kvelden.
- Så må du lage den balansen, den mellom hva du gjør, gjøre nok, hvor mye du bruker hodet, hvor mye du ikke bruker det. I fjor da jeg hadde forestillinger alene der jeg snakket mye og det var jævlig mye jeg skulle huske, måtte jeg lage meg rammer og gå gjennom hva jeg skulle gjøre dagen etter.
Det er kjempeviktig å begrense seg. Hvis ikke, brenner du ut og opp.
- Jeg skal ikke begynne med flere prosjekter, sier han – for så å arrestere seg selv.
- Bortsett fra at jeg nettopp sa at jeg ville lage et radioprogram igjen. Så jeg kommer til å ryke på det, selv om jeg kanskje ikke burde.
Don Martin finner årsaker til sin H i hiphop-kulturen, der hans avtrykk fins stort sett over alt: Norsk graffiti «med behov for å gjøre mye og atferdsproblemer». Skatere og writere: «Samme type folk». (Wikipedia: «Writer er en betegnelse for en utøver av kunstformen graffiti som lager pieces, tags eller throw ups. Uttrykket kommer fra hiphopkulturen.»)
- Jeg trenger å lære meg å kul’n litt, som igjen er den H-en. Det er jeg ikke veldig bra på. Jeg kunne godt trengt å sitte mer stille og ikke gjøre noen ting, sier han.
Don Martin er kjent også for sin hatt. Fedoraen han blant annet er avbildet med på den Tommy Tee-produserte LP-en «Man for min hatt» (2014), og som kommer opp når du søker etter «Don Martin» på Spotify. Til intervjuet med URO er han imidlertid inntullet i omfangsrik jakke fra Fjällräven og en caps med logoen til det amerikanske fotballaget Las Vegas Raiders.
Han gir lyd fra seg et øyeblikk før han kommer, for å si det slik. Klakk-klakk-klakk-klakk over brolegningen mellom teglsteinsfasadene i Tøyen Torg. Martin gjør oppmerksom på at det het Kampen Torg før T-banen kom i 1966. Det er ikke langt fra der han bor med kona Nasim Ahzami Raknerud, omtalt som «Prinsessa fra Haugenstua» i «Kan du høre byen puste ut».
Klakk-klakk, altså.
Tobarnsfaren kjenner byens alle skumle issvuller. Han går i sko utstyrt med pigger. Han avslutter en telefonsamtale og forteller før kafé-entré at han må klare seg med en salat. Han har vondt i kjeven på venstre side av ansiktet. Men det legger ikke bånd på snakketøyet, skal det vise seg. Han tar ordet umiddelbart.
For ordens skyld: Det er de som er løftet til toppen av intervjuet.
- Det er det første jeg skal si. Jeg har ingen formell diagnose. Jeg vet ikke hvordan dere i ADHD Norge fant meg. Jeg prøvde å finne ut det da jeg var på den podkasten, sier han.
Noen dager tidligere er han blitt intervjuet av Espen Thoresen i hans ADHD Norge-podkast «Ta det som en mann». Han sier at han spurte «hvordan fant dere på å invitere meg» - why me, liksom – og gir uttrykk for at han oppfattet svaret som uklart.
På den annen side har han «finta på diagnosen på en måte».
- Jeg har lest om andre og kan kjenne meg igjen i den greia. Se på skolen, der du gjør noen ting bra og ellers kan få pøbelstempelet.
- Hva gjorde du bra?
- Jeg er bra til å snakke, da. Språket kom jo lett for meg. Alle fag som har med samfunn å gjøre har vært relativt lett for meg å forstå, fordi jeg følger med. Men jeg har ikke gjort det bra på skolen. Virkelig ikke, svarer Martin Ahzami Raknerud.
Ja, han var en type skomakerens barn. Moren hans, fra Stockholm og lærer, og ifølge Martin opptatt av pedagogikk og veldig flink med barn, men «skrudd sammen annerledes» enn avkommet, skilsmisse- og enebarnet.
Han ble oppdratt av mora, men hadde en helt annen energi enn henne. En annen måte å tenke på. Manglende konsentrasjon, og «på den måten» mye likere faren – en rastløs, godt skrivefør og kreativ type, slik det kommer frem i Martins minnetale til Nils Amund Rakneruds begravelse for snart to år siden.
Standup-komiker Galvan Mehidi har en ADHD-diagnose. I et tidligere intervju med URO har han uttalt at farens hans helt klart har ADHD, selv om han ikke er diagnostisert. Don Martin kvier seg åpenbart, han virker med ett preget, da han blir spurt om han i dag ville gitt sin far en ADHD-diagnose.
- Har du arvet noe av ham, altså den rastløsheten?
- Ja og nei, hva skal jeg si. Definitivt et sted på spekteret. Jeg vet ikke, jeg er ikke kompetent til å diagnostisere andre på den måten. Han hadde mye som gikk i mange retninger. Mye er annerledes, men fysisk sett – kjemien - er det mange likheter.
- Mellom deg og han?
- Ja.
Han påpeker at mora som aleneforsørger hadde mange utfordringer, og samtidig at gutter oppvokst med alenemor er innbitte forsvarere av mamma. Han kjenner nesten ingen som ikke er det.
- De har måttet gå igjennom mange ting, for å si det sånn.
- Jeg var en prøvelse da jeg var i tenårene. Det var ikke lett uten et familieapparat rundt deg, svarer han på spørsmål om hvordan hun håndterte ham.
Han ble tidlig «influert» av moras interesse for bøker, musikk, mat og film. Hun var innbitt nøysom og sparte penger for å kunne reise. Martin og mora reiste mye og langt.
Arv og miljø. Hva med det siste? Han vokste opp mellom Romsås’ mange blokker, store områder med skog og nærliggende industri i Groruddalen, uten nær familie og -bånd. Det var han ikke alene om. Drabantbyen var et tilflyttersted, hvor i opptatt rotløshet.
- Mange var skrudd sammen forskjellig. Noen med en del futt, noen som ikke hadde det. Det var kanskje en røffere stil enn andre steder. En styrke ved å vokse opp et sted som det, er at du tidlig blir vant til å at folk er forskjellig, med ulike utfordringer og bakgrunner. I podkastintervjuet med Espen Thoresen ble jeg spurt om det kunne være lettere i bli akseptert et sted der mange hang i taklampa. Ja, kanskje det – på en måte, sier han.
Han sier det kan hende det ville vært lurt om han «hadde fått hjelp», kanskje spesielt da han var ungdom - og i 20-åra.
- Fordi jeg syntes det var mye som var vanskelig å få til.
Martin sier «og så fikk jeg» en lærer som var antitesen til hvordan mora hans var lærer da han begynte på skolen.
- Det var noe av krasjen for meg. En annen lærer ville kanskje skjønt noen ting på en annen måte, enn at hun bare la meg og alle andre som er helt lik meg - som heller ikke hadde en diagnose, men oser diagnose – for hat. Så ble det mer sånn «han gjorde dette!», i stedet for å spørre hvorfor de gjorde det?
I «Kan du høre byen puste ut» omtales «noe av krasjen»-læreren som en old school autoritær Frøken. Han skriver at ingenting han og kompisen Bebbi (de to ble enige om å bli venner dagen etter at de hadde slåss i barnehagen) kunne, viste seg å være noe bra for Frøken. Han husker at den lille gjengen han var en del av ble kalt «MBD-gjengen». Det var den gang ADHD var MBD: Minimal brain dysfunction. På Romsås hørte Martin at D-en sto for «damage», og tenkte at «minimal» var bedre enn «maximum».
Umiddelbart morsomt nå, men ikke for unge Martin og hans likesinnede da. I boka legger Don Martin lite imellom når det gjelder sin mening om «tiden og menneskesynet».
- Har du tenkt på å gå til utredning?
- Jeg har det, og så har jeg i en periode tatt en bønsj med amerikanske tester. Det ble foreslått for meg av en psykolog at det var slik, og jeg har vokst opp med veldig mange med ADHD-diagnose. Så ble det påpekt noen ting; alt dette stemmer. Og da jeg var i slutten av 20-årene var det ting som festet seg. Skjønner du hva jeg mener? Det var noe som kom mer på plass.
- Så leste jeg at det er noe som kan skje med ADHD, at noe av den kan være mindre «fluid» i en periode. Etter det tok jeg de testene og tenkte at dette stemmer når det gjelder meg. Jeg har tenkt på det (utredning). Men nå er jeg liksom voksen. Jeg ser ikke egentlig hvordan det skulle hjulpet meg.
- Å bli utredet, og å få en diagnose?
- Ja. Ja. Jeg tenker at det som har vært vanskelig for meg; jeg var redd for og forsiktig med medikamenter og medisiner før. Jeg har unngått situasjoner der det er blitt sagt «du trenger disse medikamentene». Jeg er glad for det nå. Eller kanskje, jeg vet da faen.
(I parentes kan nevnes at han er «en typisk dum mann og ikke vil gå til legen».)
På spørsmål om hvorfor han er redd, svarer han at han er skeptisk til å medisinere «ting» som har å gjøre med sinnstilstanden. Ettersom han er blitt eldre og har kjent flere som har gått på forskjellige medisiner, er han blitt mindre kategorisk med hensyn til å avvise det.
Konfrontert med at tankesurret «går i 150 kilometer i timen» hos mange med ADHD-diagnosen, responderer han med «absolutt».
- Og en god kompis av meg sa for mange år siden – jeg tror det var Ritalin han tok da – at han fikk et fokus der han fikk gjort ting han ellers ikke ville ha fått gjort. Men i bytte var det en del av ham som forsvant da han gikk på medisinen. Han var jævlig kjapp i kommentaren og morsom hele tiden, men når han tok Ritalin ble det borte.
Det er noe Martin har kjent på og kompisen bekreftet. Høyt turtall er nødvendig for å holde hans skapende motor i gang. En av styrkene hans som artist, er at han har mange jern i ilden.
For å håndtere disse, er søvn viktig. Martin forteller at han siden han var liten har hatt ganske store søvnproblemer, og at det «bakover» i familien hans er flere som har vært avhengig av søvnmedisin.
Søvnmangel er et ikke ukjent problem for personer med ADHD-diagnose.
Han sier at han også tvilte med tanke på å ta i bruk medisin for å bøte på sitt søvnunderskudd. Men for noen år siden ble han enig med seg selv om at «her må det skje noe». Han prøvde forskjellige ting, før en «etterrettelig» kompis anbefalte Melatonin (Norsk helseinformatikk: «Melatonin omtales både som kroppens søvnhormon og mørkehormonet.»)
- Han sa at folk med ADHD, som han, ofte har underskuddproduksjon av Melatonin, og at så og så mange personer med ADHD derfor har søvnproblemer. Jeg gikk til legen min og sa jeg var blitt tipset om Melatonin. Han skrev ut en reseptbelagt Melatonin, og det har uten sammenligning vært det beste middelet jeg har brukt for å få sove.
Det kan muligens virke søkt. Men her penser vi faktisk inn på låten «Pust rolig» fra albumet «En Gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt». Den handler ifølge Don Martin mer om å «ta et steg tilbake», enn hvordan puste.
- Heller tenke roligere og ta et steg tilbake fra «hyper bolen». De store overskriftene. Finne flere nyanser og løsninger, se tingene i større perspektiv. Det er det jeg snakker om i «Pust rolig», og noe jeg oftere sier til meg selv enn andre, sier han.
- Jeg lærte meg først å organisere arbeidskapasiteten min, men ikke mitt eget liv. I Gatas (Parlament)-tida, der jeg begynte å få orden på når vi skulle møte opp, sende inn en ting; og så kom jeg hjem og hadde ikke mat i kjøleskapet. Det tok mye lenger tid å organisere privatlivet mitt, å få det til å fungere, enn å få karrieren til å fungere.
- Det var sånn «nå skal vi få til å være band», og så tenker du ikke over at du også burde fungere i livet ditt. Nå fungerer livet mitt mye bedre enn det noensinne har gjort
- Hvor lenge har livet ditt vært som nå, at det fungerer på en god måte?
- Jeg synes at det endrer seg hele tiden. Du er den samme, med flere lag. Og de lagene forandrer seg hele tiden. Det tok meg lang tid å bli voksen, eller å være voksen. Hva er å være voksen? I noen sammenhenger ble jeg kanskje veldig tidlig voksen. Men når det gjaldt andre ting var jeg umoden og idiot. Lengre en mange andre. Samtidig er noe av det ved å bli voksen ikke bare bra det heller - hva spurte du om egentlig?
- Hvor lenge har du vært i den gode perioden du er nå?
- Siden jeg ble sammen med dama mi. Det hadde mye å si for livet mitt. Jeg var rundt 30, la oss si det. Å være mer enn bare seg selv. Det hadde mye å si for meg. Det var ikke bare det. Jeg var masse på vei med jobb, i en bedre retning. Som sagt, i slutten av 20-åra var det noe mer som falt på plass og gjorde at jeg klarte å ta mer grep om meg selv.
- Å få barn. Da handler livet om noe annet enn deg selv. Du må legge noen nye rammer, og få det til.
