For Stian Orm var oppveksten langt fra A4.

Voldsomme raseriutbrudd fikk store konsekvenser for skolegangen hans.

Men historien hans viser at det, med hard jobbing, kan snu. I desember fikk han sin doktorgrad i psykologi - og forsker på barn og unge med ADHD.

Fra utagerende barn med ADHD til doktorgrad i psykologi

For Stian Orm var oppveksten langt fra A4. Voldsomme raseriutbrudd fikk store konsekvenser for skolegangen hans. Men historien hans viser at det, med hard jobbing, kan snu. I desember fikk han sin doktorgrad i psykologi - og forsker på barn og unge med ADHD.

Fotografert av:
Gorm Gaare
Skrevet av:
Kine Myrvold Olsen

Vi skal tilbake til sent på 90-tallet. I barnehagen reagerte de på at Stian var et barn som var ekstra krevende å ta seg av. Det samme synes moren og faren hans.

– Det mest karakteristiske var at jeg fikk store raseriutbrudd veldig tidlig, sier Stian Orm.

Nå er han 27 år og forteller åpent om barndommen sin. Raseriutbruddene gikk en stund fra vondt til verre. Allerede i 1. klasse begynte han å sammenligne seg med andre barn, og fikk en følelse av annerledeshet.

Allerede i 1. klasse fikk Stian Orm en følelse av annerledeshet. Foto: privat.

– Sommeren mellom 1. og 2. klasse begynte jeg å få motoriske tics, spesielt fingerbevegelser og ansiktsgrimaser. Da fikk vi henvisning til BUP, men på grunn av lang ventetid på utredning så startet ikke den før på høsten i 3. klasse, sier han.

I mellomtiden hadde han begynt å få mer og mer tics, også verbalt.

ADHD og Tourettes

Først fikk han diagnosen uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelser. Det var derimot en diagnose som ingen egentlig var helt sikre på, og han ble derfor sendt til videre utredning på habiliteringstjenesten i Østfold. Der endte han med å få diagnosene ADHD og Tourettes syndrom.

Samtidig ble det gradvis vanskeligere for ham både på skolen og hjemme. Han hadde en opplevelse av å ikke bli forstått, ogmange stressfaktorer i hverdagen ga utslag i at raseriutbruddene fortsatte. På skolen slet han med at det var stor klasse, med hele 64 elever, i et stort rom.

Stian forteller åpent om barndommen sin.

 – Det var veldig utfordrende for meg å håndtere skolen. Jeg fikk assistenter, men det var ikke noe systematisk og målrettet jobbing. De hadde lite kunnskap om den typen utfordringer jeg hadde, og det var nok spesielt vanskelig for dem med raseriutbruddene mine, sier Stian.

I 3. og 4. klasse hadde han omtrent bare 1-1-undervisning med en assistent i et eget klasserom.

– Det er begrenset hvor mye jeg forsto av at jeg falt utenfor sosialt. Jeg merket det nok, men visste ikke hvordan jeg skulle håndtere det, sier han.

Måtte flytte ut

Tiden går, og på våren i 4. klasse har han prøvd medisiner en stund - uten at det hadde noen effekt. Stian har også to yngre søsken, og på dette tidspunktet var det så utfordrende hjemme at familien bestemte at Stian og faren skulle flytte til en leilighet. Moren skulle fortsette å bo i huset sammen med søsknene.

De flyttet til naboskolekretsen. Der kunne de starte med blanke ark, samtidig som det var en mindre og roligere klasse.

– Den første dagen på ny skole gikk jeg amok med pekestokken.

– Den første dagen på ny skole gikk jeg amok med pekestokken. De andre elevene måtte evakuere ut bakdøra. Så det var ikke akkurat en god start, forteller han.

Noen dager etter den episoden var han alene i leiligheten med støttekontakten. Da faren ikke kom hjem til nøyaktig avtalt tid, knuste han den nye TV-en og stereoanlegget de hadde kjøpt.

I samråd med psykiater tok foreldrene hans beslutningen om at han skulle flytte inn på en barnepsykiatrisk institusjon gjennom en frivillig akuttplassering.

 – Mamma og pappa er snille, fine folk som jeg er veldig glad i. På det tidspunktet var pappa veldig sliten, og mamma så ingen mulighet for at jeg kunne flytte tilbake med søsknene mine. Selv om jeg var veldig lei meg da det skjedde, så tror jeg i dag at det var en riktig avgjørelse, sier han, og legger til:

– Jeg hadde behov for rammer og stabilitet jeg ikke kunne få hjemme, og trengte noen med kompetanse til å følge meg opp på 1-1-basis hele tiden. Det var nok også fint med en pause for foreldrene mine, for de hadde slitt seg helt ut de siste tre årene.

Alternativt skoletilbud

Etter et halvt år ville moren gjerne prøve at han skulle flytte hjem igjen. Det ble en diskusjon med hjelpeapparatet om hva som ville være den beste løsningen for å hjelpe ham videre.

– En del av løsningen ble et alternativt skoletilbud som de opprettet for meg og andre med lignende behov, Fontenen. Her ble det ansatt spesialkompetanse på nevroutviklingsforstyrrelser, som spesialpedagog, vernepleiere og barnevernspedagog, forteller han.

I ettertid ser han at dette er starten på vendepunktet. Samarbeidet mellom skolen og foreldrene var bra. De fokuserte ikke på fag den første tiden, men jobbet systematisk og tilrettelagt blant annet med regulering av følelser og angstbehandling. De sosiale og emosjonelle tingene han slet med.

– Jeg var redd for å være alene i et rom, så det jobbet vi mye med. Jobben som ble lagt ned på Fontenen var viktig for å få bukt med raserianfallene, sier han.

Her var det ikke forstyrrelsesmomenter som på de andre skolene. Det var forutsigbart og oversiktlig. Gradvis ble Stian bedre.

– Jeg var veldig opptatt av biler på den tiden, så en ting jeg spesielt husker fra Fontene-tiden er at de kjøpte lekebiler som ble brukt i lek og læring, og at vi prøvekjørte biler. Jeg husker også godt hvor kjedelig jeg synes det var å jobbe med emosjoner - og at vi så veldig mye på barne-tv-programmet Linus i Svingen. Gjennom Linus i Svingen lærte jeg for eksempel om konflikter mellom barn og moral, sier Stian.

I 7. klasse begynte de så vidt med litt skolefag. I 8. klasse begynte en ny spesialpedagog med erfaring fra ungdomsskole på Fontenen. De begynte å jobbe sammen med skolefagene, med fokus på Stian sine styrker.

– Jeg synes det var morsomt med matte, samfunnsfag og mat og helse, så vi startet der. Etter hvert begynte vi også med religion, forteller han.

Og grunnen til at Fontenen ble starten på vendepunktet er: Etter 7. klasse forsvant raseriutbruddene.

Jeg var jo ikke egentlig så sint, men det hadde vært sånn at alt av følelser samlet seg opp.

– Det viktigste var å bli bevisst på, og lytte til, egne følelser. Jeg var jo ikke egentlig så sint, men det hadde vært sånn at alt av følelser samlet seg opp. Nå hadde jeg lært at jeg kunne ta pauser og trekke meg tilbake ved behov, sier Stian.

I årene etterpå var det en kontinuerlig jobb med å holde følelsene under kontroll, for eksempel når han måtte håndtere stress før en eksamen eller når han kjenner på tristhet. Det tror han mange med ulike nevroutviklingsforstyrrelser kan kjenne seg igjen i.

Ville lære mer om egne diagnoser

Da han etter hvert skulle begynne å studere, falt valget på psykologi.

– Jeg begynte på psykologi på grunn av en interesse for å lære mer om hvordan jeg og andre fungerer, og lære mer om egne diagnoser. Jeg skjønte tidlig i studiene at jeg gjerne ville forske for å forstå hvordan ting er for meg og for andre, så jeg jobbet målrettet og hardt mot det målet, sier Stian.

Litt flaks var inne i bildet. Da han var ferdig med sin master i psykologi, lyste BUP Lillehammer ut et doktorgradsstipendiat. Det var et 10-års oppfølgingsstudie på å forske på barn og unge med ADHD, autisme og Tourettes syndrom.

– Det var et drømmeprosjekt for meg.

Han kom inn i studiet etter at dataene var samlet inn, så hans jobb ble å systematisere resultatene.

– Det viktigste jeg fant i arbeidet med doktorgraden var at angst- og depresjonssymptomer som barn er en viktig prediktor for dårligere dagliglivsfunksjon i voksen alder. Det er derfor viktig å sette inn tiltak mot kognitive vansker som vi vet at barn og unge sliter med, for at de skal få det bedre psykisk senere i livet, sier Stian.

1. desember 2023 disputerte han. Da hadde han tatt en doktorgrad i psykologi på under normert tid. Normert tid er tre år, mens Stian leverte oppgaven etter to år og fire måneder, og disputerte etter to år og åtte måneder.

– Dette er noe jeg brenner for og har mye motivasjon for.  Da har det ikke vært noe problem å legge ned den jobben som trengs, sier han.

Viktig med god struktur og stabilitet

Han har brukt egne erfaringer inn i forskningen for å forstå resultatene - og har lært mer om seg selv i prosessen.

– Jeg er veldig glad for at jeg fikk hjelp med angst på Fontenen, sier Stian.

Fortsatt kan han merke at noen av utfordringene sitter i ham, men det går fint å håndtere dem med strategiene han har lært. God struktur og stabilitet er en viktig faktor. Han er alltid tidlig ute med planlegging.

– Jeg synes ustrukturerte sosiale settinger er slitsomt fortsatt, så det prøver jeg å unngå, sier han.

I studietiden gjorde han noe som kanskje kan være et godt tips til andre med lignende utfordringer:

– Jeg deltok ikke på store arrangementer, men fant min gruppe. Jeg liker meg bedre i mindre grupper, med noen få som jeg vet at jeg kommer overens med.

– Jeg synes ustrukturerte sosiale settinger er slitsomt fortsatt, så det prøver jeg å unngå, sier Stian Orm.

 Stian har noen gode tips til foreldre som har barn med lignende utfordringer som han selv har hatt:

• Ha et optimistisk perspektiv på at ting kan bli bedre, selv om det kan se dystert ut til tider. Vi som har ulike nevroutviklingsforstyrrelser lærer og utvikler oss akkurat som alle andre, men vi trenger kanskje en litt annen tilrettelegging og noen ganger litt lengre tid.

• Vis forståelse for annerledeshet. Det er ikke alltid lett å forstå det nevrodivergente hvis du er nevrotypisk selv, så det å forsøke å forstå og akseptere at ting kan være annerledes for oss med nevroutviklingsforstyrrelser er viktig.

• Utnytt våre styrker! Vi kan ha endel utfordringer, og diagnosebeskrivelsene fokuserer utelukkende på utfordringene. De fleste av oss vil også ha noen styrker, så det å finne og utnytte styrkene våre er viktig.

 

 

 

Neste URO artikkel

Vi vil ikke at andre skal synes noe dumt om vårt barn

relatert artikkel →

Doktorgrad - om utfall av ADHD i ung voksen alder

relatert artikkel →