Å ha et barn som sliter sosialt og har et annerledes indre liv er ikke det samme som at barnet nødvendigvis har en diagnose, sier forfatter Marte Magnusdotter Solem, om boken Gustav, som ble Brageprisnominert i 2025.
Da Gustav ble anmeldt i Aftenposten skrev anmelder Ingunn Økland at boken «Går rett inn i ADHD-debatten».
- Hva tenkte du om det?
- Jeg tenkte, her er det en anmelder som ikke kjenner seg igjen. Jeg skvatt litt da jeg så forsiden: en bok om ADHD. Men hun skrev heldigvis også at forfatteren minst av alt var ute etter å diagnostisere. Det er jo morens emosjonelle engasjement jeg er mest interessert i å skildre. Jeg fikk inntrykk av at hun så både mor og sønn litt fra utsiden.
- Jeg har fått mye respons, også fra mennesker uten barn som likevel kjenner igjen dette å ikke passe inn, å havne utenfor. For andre, som kanskje lever i en selvfølgelighet av å være i sitt rette element, blir det litt for lett å putte inn i en diagnose-boks.
Solem gir ikke Gustav noen diagnoser i boken og lar dette henge i luften.
I Gustav ser vi verden gjennom Frida, som er mamma til Gustav på ni, Even på fire og Anna på 12. Sammen med mannen Jacob bor de i en bygård i Oslo sentrum med felles bakgård, der det meste av handlingen skjer. Etter en kortere periode med arbeidsløshet er Jacob tilbake i jobb og familien er typisk ressurssterk på den måten. Historien starter med sommeravslutningen på skolen, og følger Gustav og familien det neste året.
Sommeravslutningen avslører for oss både foreldrehierarkiet som kan etablere seg i en klasse, at Gustav ikke helt får til det sosiale og holdes utenfor og hvordan Frida kjenner hans smerte i hele seg.
- Gustav er en gutt med mange og intense følelser, han er fantasifull og skjønner ikke alltid sosiale koder, som leken kan bli for voldsom eller at et annet barn ønsker å være litt i fred. Det skaper en form for usagt ekskludering, både fra de andre barna og foreldrene deres, sier Solem.
- Du beskriver et hierarki foreldregruppa som for mange nok er veldig gjenkjennelig. Hvordan oppstår det?
- Foreldregrupper på skolen kan noen ganger bli som ungdomsskolen på sitt verste. Hvis barnet ditt tilfeldigvis passer inn i skolesystemet og ikke skaper problemer, får man en posisjon som forelder, det viser at du har lykkes og du tar for gitt at du føler deg trygg på foreldremøtet og de andre sier «så hyggelig det var å ha ditt barn på besøk». Noen får sjokk når barn nummer to viser seg å være mindre velfungerende og du kjenner smerten til barnet og kanskje at andre voksne unngår deg eller venter at du skal si noe krevende på foreldremøtet. Om du har et barn som er mindre velfungerende, kan man oppleve at andre foreldre unngår deg, fordi du blir den som skal ta opp noe vanskelig, eller vil ha noe av dem, de ikke ønsker å gi. Det er lett at man blir med på det narrativet, at føler at man burde ha oppdratt ungen sin bedre, eller at ungen din har dårlig innflytelse på de andres unger.
Siste skoledag slutter dramatisk da Gustav gjerne vil ha med klassekameraten Lukas hjem, men Lukas’ foreldre sier det ikke passer, for deretter å ta med Lukas og en annen gutt hjem. Selvsagt faller Gustav sin verden i grus når han skjønner dette, og Frida kjenner det i egen kropp, selv om episoden er subtil og ikke synlig for andre.
Da ungene var små og gikk i barnehage, kunne jeg bli overrasket over hvor sterkt jeg kjente det om andre barn avviste mitt barn.
- I boken sier Frida «Jeg er mer til stede i Gustavs kropp enn min egen». Hva var tanken bak denne tematikken?
- Da ungene var små og gikk i barnehage, kunne jeg bli helt satt ut om de andre barna ikke tok barnet mitt godt imot. Det var en enorm smerte. Jeg husker at min egen mamma sa, da jeg slet litt i ungdomstiden, at «det eneste jeg vil er at du skal ligge hjemme under dyna, og jeg ta over din kropp og gå ut i verden», men jeg skjønte det ikke før jeg selv fikk barn. Den påkoblingen mellom forelder og barn er så sterk, sier Solem. Da ungene var små og gikk i barnehage, kunne jeg bli overrasket over hvor sterkt jeg kjente det om andre barn avviste mitt barn. Det var en smerte som sikkert var større i meg enn i dem, men det er denne følelsen som Frida har med seg hele tiden, en evig redsel for at han ikke skal blir tatt i mot
Det var viktig for Solem at historien om Gustav i det ytre ikke er så dramatisk.
- Jeg får mange tilbakemeldinger fra lesere som synes boken er smertefull å lese, men hva er det egentlig som er så smertefullt i en familie som tilsynelatende har så mye? Hadde jeg latt noen dø i boka, eller at foreldrene var på skilsmissens rand, hadde man kunnet forklare morens bekymringer eller Gustavs væremåter med det. Men jeg har villet vise at frykten for å ikke være en del av felleskapet er noe de fleste av oss bærer med oss. Vi trenger alle å bli sett, vi trenger at ressursene våre blir verdsatt, og Gustav er en gutt med mange ressurser, men de passer ikke helt inn i skolehverdagen eller i samspillet med andre, sier hun.
Frida tar ikke bare innover seg Gustavs smerte, men også hans glede.
- Når en ny familie med Isak på samme alder flytter inn i bygården i løpet av sommerferien, kan Frida nesten ikke tro sin lykke når de to guttene finner hverandre i lek og overnattinger. Det er som om hun blir nyforelsket i livet!
Men forelskelser tar jo slutt, og etter skolestart blir idyllen brutt da Lukas dukker opp i bakgården som venn av Isak og Gustavs posisjon blir truet.
Gustav er full av hjerteskjærende scener, som ikke synes for andre utenfor. Som når Frida under en uformell fotballkamp mellom barn og voksne oppdager at Isak og Lukas holder Gustav utenfor ved bare å sentre og rope til hverandre. Frida ser – og kjenner på - hvor fortvilende dette er for sønnen. Hun ender opp med å snik-sende ballen til han så han kan score. Eller, når Isak blir invitert med på Tusenfryd og hyttetur med Lukas og hans foreldre og Gustav må se på at de drar uten han.
Frida opplever et sinne mot andre barn som ekskluderer Gustav, hun har lyst til å frese til dem og si «jeg vet hva du driver med», men som voksen kamuflerer man over og tuller det vekk.
- Jeg tror mange voksne som har opplevd at eget barn bli holdt utenfor kan kjenne på dette, og det er litt skamfullt. Men så er man jo voksen. Så når barnet ekskluderes av andre kan man ikke kalle barnet en «drittunge» men undergrave det litt, og kanskje bruke humor, selv om sannheten er at de faktisk valgte vekk ditt barn fordi de synes han er litt slitsom.
I boken dukker også Henny og faren hennes opp, og det viser at også Henny sliter i det samme klassemiljøet blant jentene. Frida vil gjerne støtte, men makter ikke.
- Her kommer ungdomsskoledynamikken inn igjen. Hvis du er utenfor fellesskapet og nede på rangstigen, så er det ikke andre som en utenfor du vil være sammen med. Det er jo ikke Henny Gustav vil leke med, og selv om Frida ønsker å gjøre noe for Henny har hun ikke overskudd når det kommer til stykket. Det føles jo skamfullt når hun selv har tenkt: hvorfor er det ingen voksne som gjør noe?
- Men de som har barn som alltid fungerer, tar ofte ikke ansvar for de som faller utenfor, det betyr jo bare at da trenger de ikke å bekymre seg for barnet, og kan fokusere eller bekymre seg for andre ting i livet.
- Hva betyr «å fungere» i vårt samfunn?
- Rett og slett å passe inn i den smale rammen som skolen er, det er dette som er barnas arena. Gustav, som ikke passer inn, er en slags klovn i klassen, men det urettferdige i det er at han har masse kvaliteter, fantasi og initiativ, men det er ikke det som applauderes i skolen i dag.
I boken viser Solem også hvordan Gustav tyr til å klovne og tulle for å prøve å komme innenfor fellesskapet Isak og Lukas har skapt, og som har så gjerne vil være med i. I en episode slår dette ut i at hans dels ødelegger en skoleavslutning der klassen skal synge sammen, og både lærer og moren Frida klarer ikke la være kjefte på niåringen, dels i irritasjon, dels i flauhet.
- Barn blir tidligere i ungdom i dag, sammen med at de begynner tidligere på skolen. Jeg orker ikke engang snakke om sosiale medier og internett. Men i boken ser vi også hvordan de to guttene Gustav vil leke med blir opptatt av hår og sånn, mens han fremdeles vil leke fantasileker. Det virker som om 4., 5. og 6. klasse er den nye ungdomsskolen, der barn slutter å leke og begynner avvise andre. Vi foreldre er litt naive og forventer ikke denne typen dramatikk før på ungdomsskolen.
- Hvorfor sier ikke Frida noe om at Gustav strever, og er mer ærlig med nabofamilien om det fremfor å havne i skvis mellom deres grenser og Gustavs fortvilelse?
- Det handler om redselen for å bli avvist. Frida er redd for at hennes egne følelser blir for sterke, at hun leser for mye inn i en situasjon, og overreagerer på en måte som kan gå utover Gustav. Hun er redd for at nabofamilien skal bli på vakt og lure på hvordan det skal gå med Isak på skolen om han begynner sammen med en gutt ingen liker, sier Solem.
Når nabofamilien sent i boken kommer på middag er det veldig viktig for Frida at det er ryddig og fint og at de blir en fristende familie å være sammen med.
- Det er så sårt når man tenker at barnet ikke er bra nok i seg selv. Man må være ekstra morsom mamma, en herlig pappa, en artig storesøster, sånn at de andre tenker tilbake på besøket positivt rundt Gustav.
- Hva er det egentlig med Gustav?
- Det er ikke noe med han. Om han har ADHD eller diagnoser tar jeg ikke stilling til. Han skjønner ikke helt sosiale koder, han viser mer følelser og blir intens. Han har alltid vært sånn, han krøp under morens genser da han var liten. Denne måten å være i verden på kan være mer krevende for de rundt ham, men Gustav er også en som kan få de andres humør opp, han krever et nærvær, han har en enormt rik fantasi. Da romanen var ferdig, hadde jeg nesten en sorg. Gustav var blitt en venn, sånne mennesker trengs i verden. Jeg savnet han, men han skjønner ikke helt hva som kreves for å få kred på skolen, sier Solem.
Hun forteller at i en tidlig versjon av manuset, ville hun at foreldrene skulle lure på om det var noe med han, en diagnose.
- Det ville kanskje vært en lettelse for dem, i møte med de andre foreldrene og skolen. Men det hadde blitt en annen historie, med møter i Bup, med skolen og alt som skulle følges opp. Jeg tenker uansett at han ikke er utenfor en normal, sier Solem.
- Frida tar mye ansvar for Gustavs sosiale liv og irriterer seg over at mannen Jacob ikke ser ut til å ta det innover seg i samme grad. Er det et kjønnsperspektiv tenker du, når det gjelder omsorg eller bekymring for barn?
- Jeg skal være forsiktig med å si noe om kjønn, men jeg ønsket i boken å beskrive et par, et par det ikke skal gå så dårlig med, de ødelegges ikke av dette. Likevel, min egen erfaring er at hver gang det er konflikt mellom barn, bursdager eller hva som helst, er det mødrene som melder hverandre mens en del menn synes det er ubehagelig. Hjemme hos oss ble jeg veldig bevisst dette en periode og begynte å si «Snakk med Ole» her gang det var noe. Vi må stole på at menn kan, og slippe litt på kontrollen.
- Men Jacob er jo nærmere datteren Anna, som Frida mister av syne, ikke har kapasitet til i sin kamp for Gustav. Så hadde det vært romanen om Anna, ville historien sikkert sett annerledes ut.
- Men hva om mannen faktisk ikke følger opp. Frida må jo nærmest overtale Jacob til å snakke med naboene og følge med på Gustav?
- Ja. Det var to personer fra forlaget som leste boken tidlig, en mann og en kvinne som begge var foreldre. Mannen sa: «Men mye av dette skjer jo bare i Fridas hode», mens kvinnen var helt uenig: «Det er bare Frida som ser Gustav og skjønner han». På en måte har begge to helt rett.
Solem sier at mange kvinner lærer fra de en små at emosjonell kunnskap er kapital. De kan gråte i skolegården og få trøst av andre jenter på en måte gutter ikke opplever.
Gustavs skole har ikke veldig stor plass i boken, med unntak av avslutninger, skoleveier og en episode der Gustav i frustrasjon over utenforskap kaster en stol på Isak.
- Det er hardt å jobbe i skolen i dag, med rapporter, vurderinger der alt fungerer greit så lenge barna kommer seg gjennom systemet uten store utfordringer. Da Gustav kaster en stol er det fordi han ikke har språk for det han opplever. Ensomheten hans er så stor. Men når sånt skjer er det lett å bli ansett som en som bare vil lage bråk. Han blir ikke sett på som en ressurs, verken av læreren eller klassen og det er det som gjør alt annet krevende for han.
I frustrasjon over dette med stolen lurer Frida til slutt på om sønnen har en diagnose, fordi han ikke klarer seg sosialt.
- Det handler om Fridas redsel. Hun ønsker seg varme fra læreren, hun ønsker at hun sier: Neida, det tror jeg ikke, det er det som er så vondt.
Hos morfaren har Gustav et sted han kan være helt seg selv. «Han ligner på meg!» sier morfaren stolt. Ikke engang Frida sier det.
Frida kjenner seg ikke igjen i faren sin. Hun synes han sier dustete ting som at «gutter er gutter», men for Gustav er han en ressurs. Morfaren har også valgt sin egen vei, der han bor på en gård som en einstøing med masse halvferdige prosjekter han aldri fikk i gang. For Gustavs lillebror Even, som er mer opptatt av orden og systemer kan det være morfaren hadde hatt en annen og mer uheldig innflytelse, der hans talenter ikke hadde blitt satt pris på, på samme måten. Men Jacob er nærmere datteren Anna, som Frida ikke har kapasitet til i sin kamp for Gustav. Så hadde det vært romanen om Anna, ville historien sikkert sett annerledes ut.
- «Det er samfunnet som har ADHD» sier morfaren. Det kan virke som om du hinter om at morfaren heller ikke har passet helt inn i samfunnet?
- Ja, han tilpasser seg ikke, og Jacob reagerer på han. Men to ting må kunne finnes samtidig. For noen kan det være riktig og en lettelse og få en diagnose, men det må også kunne være mulig å leve på andre måter og fremdeles ha en plass. Gustav har et stort indre rom og glede av eget selskap. Alt dette er truet i dag med organiserte aktiviteter og mobiler. Oppi dette får vi fag som «livsmestring» på skolen, der kan skal lære å tenke på «riktig» måte.
Hvis vi tidlig føler vi er feil, hva gjør det med oss?
Solem har tenkt på hvor kort barndommen er, og likevel, hvor mye vi formes av den.
- Hvis vi tidlig føler vi er feil, hva gjør det med oss? Og hva handler det stadige presset på skolen med «tidlig innsats» om; innsats for hva? Hva er målet? Vi skal produsere et eller annet, men i alt dette blir det å være viktig i fellesskapet blir borte, mener hun.
