Knut Hallvard Bronder fikk ADHD-diagnosen da han var 38 år. Nå er han 74.

Det vil si at han er blant de få eldre som har hatt diagnosen siden han var relativt ung.

Det ble nemlig ikke lov til å diagnostisere ADHD på voksne før i 2005.

– Jobber med å få gode rutiner for å huske medisinene

Man vet mer om ADHD og eldre nå enn man gjorde for 20 år siden. Likevel er det en lang vei å gå, og de fleste over 60 år med diagnosen i dag må utgjøre erfaringsgrunnlaget for de neste generasjonene.

Fotografert av:
Gorm Gaare
Skrevet av:
Kine Myrvold Olsen

Knut Hallvard Bronder fikk ADHD-diagnosen da han var 38 år. Nå er han 74. Det vil si at han er blant de få eldre som har hatt diagnosen siden han var relativt ung. Det ble nemlig ikke lov til å diagnostisere ADHD på voksne før i 2005.

– Jeg har en sønn som fikk diagnosen da han var 3,5 år, og da sa min mor at hun kjente igjen flere av symptomene på meg også. Da det kom et ønske fra en lege om noen voksne som kunne brukes som kontrollanter ved forskning, var vi en del som meldte oss, sier Knut.

De fikk det Knut kaller en viss utredning, men det var ingen som hadde tid til å følge dem opp videre. Den pensjonerte barnepsykiateren Anne Marie Stovner valgte likevel å ta dem inn som gruppe, i stedet for én og én.

Knut Hallvard Bronder fikk ADHD-diagnosen da han var 38 år.

– Da var vi ti stykker som fikk gjort ferdig en utredning og åtte av oss fikk diagnosen. Vi begynte med behandling hos henne, og det fikk vi lov til å fortsette med til hun var 77 år og ikke fikk forlenget tillatelse til å skrive ut resepter. Det var i 1989, sier han.

Knut måtte da gå til distriktslegen for å høre om han kunne fortsette å skrive ut medisiner, og det ville han.

Jobbet i foreningen

Gjennom yrkeslivet lærte han mye om seg selv - blant annet gjennom MBD-foreningen/ADHD Norge. Han var nemlig i mange år assisterende generalsekretær i foreningen, med ansvar for det faglige, og drev flere typer gruppetilbud for både barn, unge og voksne der. I gruppetilbudene var det viktig å stå frem med diagnosen og en positiv historie.

– Det er nok sånn for mange med ADHD, at man nesten lærer mer av å være i en gruppe med andre med lignende erfaringer enn én til én med en behandler, sier Knut.

I 2009 begynte han å jobbe i Nasjonal Kompetansesenter for ADHD, Tourettes og narkolepsi, som i dag heter NevSom. Der jobbet han til han gikk av med pensjon.

Har alltid jobbet ekstra

Vi skrur tiden noen år fremover. Den nå pensjonerte Knut tar oss imot i en hyggelig leilighet på Spikkestad. Fortsatt er han aktiv i to styrer og i den lokale Lions-klubben, men han har trappet betraktelig ned.

Han har alltid brukt jobben som en måte å få ut energi på. Det vil si at han alltid har jobbet ekstravakter og tatt på seg ting utenom jobb også. Før han fikk diagnosen, trodde Knut at han bare var en av de som hadde ekstra god arbeidskapasitet.

Knut Hallvard Bronder har alltid brukt jobben som en måte å få ut energi på.

– Energien har vært mitt hovedsymptom hele livet, og har vært både en positiv og negativ del. Jeg har alltid satt pris på orden og ryddighet, men synes det har vært vanskelig å holde på det. Da jeg jobbet på Blakstad ga jeg renholderen på kontoret beskjed om at hun ikke kunne vaske pulten, for da fant jeg ikke igjen ting, sier Knut.

En av de største ulempene med ADHD-en har også vært at han for noen år tilbake fikk «mildt sagt» høyt blodtrykk. Det har gått ned nå som han lever et mindre hektisk liv.

– Jeg hadde mye av det sosiale gjennom jobben, men nå nyter jeg ensomhet og stillhet. Stillhet er undervurdert, og jeg har heller ikke det store behovet for å delta på mye. Men gjennom Lions og styrearbeidet kommer jeg meg ut og treffer folk, samtidig som det er forpliktende, sier han.

Symptomene endret seg

Knut har reflektert over hvordan det er å bli eldre med ADHD. Han synes at symptomene har endret seg gjennom livet. I tenårene var han en skikkelig nerd, men også ganske vill og hissig. Akkurat det ble litt dempet da han fikk barn. Etter fullført videregående skole begynte han på sykepleierutdanningen og tok etter hvert videreutdanning i psykiatri.

Han merket godt at konsentrasjonen var mer tilstede etter at han begynte på medisiner, rett og slett at han ble mer grundig både på jobb og med andre ting.

– Min daværende kone påpekte at når jeg holdt på med snekkerarbeid hjemme, gjorde jeg meg ferdig og ryddet opp, i stedet for å bare begynne på et nytt prosjekt. Akkurat det er jo typisk ADHD - at «nå er jeg 95 prosent ferdig, så da gir jeg faen», sier han, og legger til:

– På den tiden måtte man huske å ta flere tabletter om dagen, så det var en nytelse når depottablettene kom og man bare kunne ta en tablett og være ferdig med det den dagen.

Viktig med rutiner

Akkurat det å huske å ta medisinen tror han at blir den største utfordringen etter hvert som han blir eldre. Han jobber derfor med å få gode rutiner.

–  Jeg glemte å ta medisinene mine for noen dager siden. Det døgnet sov jeg 15-16 timer, og gjorde ingenting annet enn å se på tv. Det er et måleparameter for meg, at hvis jeg merker at jeg ikke har gjort noe den dagen, går jeg til dosetten og ser om jeg har tatt medisinen. Fordelen med dosett og depotmedisin er at man ser om man har husket å ta den. Jeg trenger medisiner for å ikke bare virre rundt, og det er betraktelig verre nå enn før, sier Knut.  

Han tror nok at det er mange eldre med ADHD som blir stille og trekker seg tilbake. Mange kan ha hatt sosial angst eller andre opplevelser som gjør at de ikke ønsker å stikke seg frem.

– Noen av de som er i min alder, som ikke har fått hjelp, kan nok også slite med alkoholproblemer fordi de har brukt det som selvmedisinering, sier Knut.

Ikke mye forskning

Michael B. Lensing jobber på NevSom, og var tidligere kollega med Knut. Han er ansatt som seniorrådgiver og fagkoordinator for nevroteamet, og har arbeidet særskilt med tilrettelegging, livskvalitet og aldring innen nevroutviklingsforstyrrelser som autisme og ADHD. I dag arbeider han primært med nevroutviklingsforstyrrelser i forbindelse med sjeldne tilstander. Han har også en doktorgrad på voksne med ADHD. To av artiklene i hans avhandling fra 2014 handler om godt voksne (50+) med ADHD.

– Man vet mer om ADHD og eldre enn man gjorde for 20 år siden, men det er fortsatt ikke mye forskning på dette, sier Michael.

Michael B. Lensing, seniorrådgiver og fagkoordinator for nevroteamet ved NevSom

Det er knyttet utfordringer til å diagnostisere ADHD hos eldre. For eksempel er det ingen særskilt aldersrelaterte kriterier for utredningen. Dokumentasjon på hvordan man var som barn er ofte ikke så enkelt å få samlet inn når man er godt voksen.

– Eldre kan generelt sett ha andre medisinske problemstillinger man må ta hensyn til også. Det kan være at de går på andre medisiner med tanke på somatisk helse, og hvis du er godt oppe i årene må man undersøke om symptomene kanskje forklares bedre med andre aldersrelaterte faktorer, sier han.

Det forskes noe på om voksne med ADHD kan ha økt risiko for utvikling av demens eller andre kognitive vansker.

– Man vet mer om ADHD og eldre enn man gjorde for 20 år siden, men det er fortsatt ikke mye forskning på dette, sier Michael.

Markant økning

Det er ikke så lett å finne ut av hvor stor økning det har vært i ADHD-diagnoser blant de eldre de siste årene, men Michael har gjort et søk i Reseptregisteret på hvor mange i aldersgruppen 50-90 år som i perioden 2004 til 2020 som har fått skrevet ut minst en resept på sentralstimulerende legemidler. Han antar at mellom 80-90 prosent av disse fikk skrevet ut medisinene på grunn av ADHD. Totalt sett ser man en forholdsvis stor økning uten at registrert antall personer tilsvarer forventet forekomst av ADHD hos eldre. Den største økningen var i aldersgruppen 50-69 år.

Michael synes det er bra at det har blitt en økt oppmerksomhet på ADHD i godt voksen alder.

● 2004: 102 personer (på denne tiden var det fortsatt en utprøvende behandling)
● 2010: 191 personer
● 2016: 1216 personer
● 2020: 2543 personer

– Det er ikke stor forskjell på antall menn og kvinner, sier han.

Michael synes det er bra at det har blitt en økt oppmerksomhet på ADHD i godt voksen alder. Han forteller at det er mange som ønsker utredning og får diagnosen etter at de har fått barn eller barnebarn med ADHD - slik det var for Knut.

Viktig med god støtte

Det er ulikt hvordan man reagerer når man får diagnosen i godt voksen alder.

– For mange kan det være en vanskelig prosess å akseptere at man ikke har fått svar på hva utfordringen har vært tidligere, og at man heller skal se på hvilke muligheter som finnes. Hvis du har levd med udiagnostisert ADHD frem til du er 50-60 år, har du muligens lært deg noen kompensatoriske strategier for å håndtere det. Mange kan oppleve at ting som har krevd mye ressurser av deg tidligere blir bedre med medisiner, sier Michael.

Noen kan derimot oppleve at medisinene gir deg bivirkninger og «tar fra deg» evner du har satt pris på tidligere. Da har de kanskje bedre nytte av ikke-medikamentell behandling.

– Det er viktig å få frem at vandringen ikke slutter med diagnosen, men den fortsetter når du har fått den. Da er det viktig å ha god støtte fra hjelpeapparatet og andre rundt for å finne en behandling som fungerer for deg. Selv om det er vanskelig, er det også viktig å ha realistiske forventninger til behandlingen, enten det er medisiner eller ikke medikamentell behandling. God psykoedukasjon etter at du har fått diagnosen er svært viktig. En pasientorganisasjon som ADHD Norge kan være en viktig ressurs for den enkelte, familien og nettverket, sier han.

En ting som er helt sikkert, er at det i årene fremover kommer til å bli forsket mye mer på den eldre generasjonen med ADHD.

– I dag finnes det et større utvalg av pasienter i aldersgruppen 60+ enn det var for noen år tilbake. Det vil si at vi kommer til å få et stadig større grunnlag for videre forskning, sier Michael.

Neste URO artikkel

Studier med ADHD

relatert artikkel →

ADHD og 50 + - forskning på voksne med ADHD

relatert artikkel →