Kunsten å finne feste

– Jeg holdt på å drukne. Det føltes som jeg hadde et anker rundt beinet som dro meg ned, mens alle andre bare fløt forbi.

Annika Momrak sitter vridd i kontorstolen og holder begge hendene fast i det ene armlenet.

Å si at hun klamrer seg fast, vil være å overdrive, men akkurat her, i et folketomt kontorfellesskap på Torshov, er det ikke så vanskelig å forestille seg 26-åringen forlatt på åpent hav.

Det er ingen enkeltstående krise Momrak beskriver, men en vedvarende følelse av å ligge bakpå i eget liv. Opplevelsen av hele tiden å streve for å holde hodet over vann, mens resten av verden ser ut til å svømme uanstrengt.

Det indre kaoset står i slående kontrast til Momraks ytre suksess. For ja, vi snakker om den samme jenta som alt som 14-åring gikk til topps i MGP Junior. Hun som slo igjennom med et brak i NRKs humorkanal 4ETG og senere skulle lede både MGP og P3 Gull. Dama, som har vært «dama til» en rekke norske kjendiser i to NRK-sesonger med samme navn, og som nettopp er blitt utegående programleder i NRK Urix.

Prestasjonene er ikke et like stort paradoks som det høres ut som, mener hun:

– Jeg har jo et yrke som er lett å tilrettelegge for folk med ADHD. Man jobber ofte intenst og prosjektbasert i en periode, før man går videre til noe nytt. Du må være litt ekstrem og tåle lange dager med høyt tempo, være kreativ og like å jobbe i team. Ja, og så er det adrenalin biten: Når det skjer mye og jeg gjør ting foran et stort publikum eller live på TV, blir jeg veldig sharp og klarer å beholde roen. Da funker jeg veldig bra.

Hun flirer og trekker på skuldrene.

– Men ikke alltid. For jeg blir også lett overveldet av hverdagslige og kjedelige ting. Selv om det ikke lenger føles som jeg holder på å drukne hele tiden, jobber jeg fortsatt med å finne måter å leve på sånn at jeg kan utnytte ressursene mine best mulig – og samtidig ha det godt.

Rom for uro

Hun vokste opp i studentbygda Bø i Telemark – kjent for badeland, hardingfele og biler med brede felger. I det rødmalte huset i Kyrkjevegen var de fem; Annika, lærerforeldrene, en storebror og en lillesøster.

Da Annika var liten, jobbet faren også i viltnemnda. Det kunne bety at det plutselig bodde ei ugle eller en musvåk på badet eller et forkomment rådyr i hagen. Men selv om hun likte å ha naturen tett på og gjerne ble med i skogen for å lete etter skadeskutt elg, trivdes Annika aller best på rommet og hos besteforeldrene, som bodde like ved.

På kontoret til farfaren skrev hun historier og dikt. Hjemme kunne hun sitte stille i timevis og spille piano, nerde over ei bok eller et kreativt prosjekt. Den ene dagen var hun totalt oppslukt i dinosaurer, den andre, i kroppens anatomi.

Et øyeblikk ville hun bli tegner, så forfatter eller lege.

Humøret fulgte ofte samme mønster. Annika var den sprudlende, skoleflinke jenta med ubegrenset kapasitet. Om hun ikke var sint, utslitt eller lei seg.

Jeg kunne ha veldig store følelser som var vanskelig å kontrollere.

–Jeg ble så lett overveldet og var veldig sensitiv, og slet med å finne en riktig balanse.

Etter videregående i Bø tok hun det som skulle bli to friår for å jobbe som verver og foredragsholder for Leger Uten Grenser. Ved siden av filmet og redigerte hun videoer som hun la ut på Youtube.

Det var på denne tiden de underlige kommentarene begynte å komme.

– Helt siden jeg begynte å dele videoer om livet mitt, har jeg fått spørsmål om jeg har ADHD, eller folk har fortalt at de selv har det og kjenner seg igjen i meg. Det syntes jeg var veldig rart, for jeg, jeg hadde jo ikke ADHD.

Hun humrer.

– Hva var det de kjente seg igjen i, tror du?

– Altså … Jeg fortalte jo om alt som skjedde i hodet mitt, og at jeg ikke klarte å vite hvilken tanke jeg skulle følge og at jeg ble helt utslitt av det. Og jeg viste fram rommet mitt. Jeg har alltid slitt veldig med å rydde, det var helt sånn … En venninne beskrev rommet mitt som innsiden av en pinjata. Det er i grunn en god beskrivelse.

–Jeg ser jo nå at jeg fortalte om veldig typiske ADHD-utfordringer, men siden jeg alltid klarte meg bra på skolen, tenkte jeg aldri at jeg kunne ha det. Jeg visste jo ikke hva ADHD var. Jeg så bare for meg den lille hyperaktive gutten i klasserommet som ikke klarer å sitte stille. Og han har jeg aldri kjent meg igjen i.

På dypt vann

Hun sto alene på torget i Alta for å verve folk til Leger Uten Grenser da ei dame fra NRK ringte. De skulle caste en ny programleder til youtubekanalen 4ETG, sa dama, og hadde bitt seg merke i videoene Momrak la ut. Om hun kunne tenke seg å søke jobben?

Momrak dro på det og kjente selvtvilen velte opp i henne. «Dette er jeg ikke flink nok til», konstaterte hun for seg selv. Og til dama: – Har dere tenkt på at alt jeg ikke er så god på? spurte hun. – Alt jeg ikke kan, liksom?

På et eller annet vis ble hun likevel overtalt til å komme til Oslo for å prøvejobbe litt med resten av gjengen.

To måneder senere var deler av jenterommet i Bø pakket ned og på vei til hovedstaden.

Hun visste ikke da, at at det var nå karrieren skulle skyte fart.

Hun visste heller ikke at det var nå hun skulle oppdage at hun ikke kunne svømme:

–Hjemme i Bø fikk jeg jo middag hver dag. Selv om det ikke alltid var verdens mest ryddige hjem, så hadde jeg likevel rammer rundt meg og noen som passet på. Men da jeg plutselig måtte klare meg alene, begynte ting å rakne ganske fort. Jeg kjente meg helt overveldet og hadde ingen kontroll.
For første gang i løpet av samtalen, skifter hun stilling i kontorstolen.

–Hver gang jeg klarte å rydde inn i oppvaskmaskinen, kaste de tomme melkekartongene eller levere et eller annet på jobb, var det som om jeg fikk hodet over vannet og snappet luft, før jeg ble dratt rett til bunns igjen.

Angsten og stresset for å få ting gjort, var ting hun hadde kjent på i mange år. Uten struktur ble selv den minste ting helt uoverkommelig.

Etter en ett år lang utredning hos legen fikk hun forklaringen i form av en ADHD-diagnose.

Da var hun 21 år og mest av alt lettet.

–Jeg visste jo at jeg også hadde ressurser og stor kapasitet til å gjennomføre ting og fungere greit, så for meg ble diagnosen en måte å akseptere og forstå alle de andre sidene av meg selv på.

–Men en diagnose er jo ingen quick fix, og medisiner løser ikke alt. Jeg har brukt medisiner i perioder som et supplement, og har fortsatt flere ting jeg må fortsette å jobbe med. Andre ting har jeg nok ennå ikke funnet ut av.

Snillere struktur

Å skape seg et mer ADHD-vennlig liv, kaller hun den nye strategien. I dag kan hun be om en kontorpult der hun har ryggen vendt mot veggen, i stedet for et vindu der det hele tiden går folk forbi. Plasseringen kan utgjøre forskjellen på om hun blir sittende og snu seg hele dagen eller klarer å konsentrere seg.
Hun har også sagt til sjefene sine at hun jobber best i team og helst ikke vil ha store aleneoppgaver med lange frister. I stedet for å bli værende til langt etter arbeidstid i et forsøk på å formulere svar på en epost, er hun også blitt flinkere til å spørre folk om hun heller kan komme innom og svare muntlig.

–Før kunne jeg tenke at jeg var dum og lat som ikke klarte en så enkel ting som å svare på en epost. Da hjelper det å forstå at det handler om hvordan hjernen min fungerer og at den noen ganger kan gå i lås. Istedenfor at folk ikke får svar, eller jeg selv blir utbrent, er det lurere å be om hjelp.

Jeg har nok pisket meg selv ganske mye.

–Hvor mye hadde du straffet deg selv før du fikk forklaringen på hvorfor du er slik?

–Jeg har nok pisket meg selv ganske mye. Snakket strengt til meg selv og krevd at jeg må kompensere, fordi jeg ikke har bidratt like mye som andre i løpet av en arbeidsdag. Jeg har ikke tall på alle kvelder jeg har sittet igjen på jobb for å straffe meg selv for å ha vært lite produktiv.

Lenge var også måltidsplanleggingen hjemme en konstant kilde til frustrasjon. Annika kunne bli helt paralysert av alle valgene som fulgte med en middag.

–Med en gang jeg hadde bestemt meg for hva jeg skulle spise, handlet, laget maten og spist, kunne jeg få klump i magen: Er det bare fire timer til jeg må gjøre det her igjen og finne ut hva jeg skal spise, liksom?

De siste to årene har derfor mestringsstrategien på matlagingsfronten vært av det mer kuriøse slaget.

–Jeg kan spise Findus fiskegrateng til middag et par uker i strekk. Den er både god og lett å lage. Eller, jeg må jo ikke lage den i det hele tatt.

Hun ler igjen.

–Du har en stor stabel med fiskegrateng i fryseren?

– Neinei, jeg handler gratengen hver dag. Jeg liker ikke å legge en plan for hva jeg skal spise, fordi jeg kanskje plutselig føler for noe annet. Men når neste dag kommer, så blir det fort sånn «nei, det blir vel Findus i dag også». Jeg har blitt veldig god på å taime det. Gratengen skal steke cirka like lenge som det tar å koke et par poteter, og halvveis i koketida putter jeg også i en gulrot. Når alt er ferdig samtidig, er jeg veldig fornøyd.

–Men det skal sies at det er blitt enklere etter at kjæresten min flyttet inn hos meg. Nå kan jeg til og med synes det er hyggelig å lage middag!

To i takt

Sindre Reinolt, heter samboeren. De møttes gjennom felles bekjente for tre år siden og fant fort ut at de delte interessen for klatring. Den gangen jobbet han for NRK i Trondheim. Etter tre år som pendlerkjærester bor de nå sammen på Galgeberg i Oslo, og  Reinolt har fått jobb i NRK-podkasten Skiklubben.

Kjæresten gir henne ikke bare ro og en følelse av å bli fullt og helt forstått, sier hun. Han har også ubegrenset med plass til bekymringene og innfallene hennes.

–Det funker mye bedre for meg å bo med noen enn å bo alene, sier Momrak plutselig.

–Da har du en som kan fortelle deg at du må rydde?

–Jo da, det er fint å ha noen som kan si fra. Men hvis Sindre er hjemme og rydder på kjøkkenet, er det også lettere for meg å rydde litt selv. Da slipper hjernen min å ta så mange valg, den kan bare hekte seg på det han allerede gjør.

–Det er faktisk en vanlig ADHD-strategi og kalles body doubling. Når man gjør en oppgave sammen med noen andre, er det lettere å bli litt smittet.

De usynlige

For ja, hun har selvsagt vært obsessed med sin egen diagnose også og lest det meste hun har kommet over om Attention Deficit Hyperactivity Disorder.

Hun grublet seg tidlig enig med forskerne som mener at attention deficit, som står for manglende oppmerksomhet, er litt misvisende. Det burde jo heller hete intention deficit; fordi man gjerne har oppmerksomhet, men kan mangle noe av evnen til å styre den, sier hun.

Ønsket om å dypdykke i diagnosen tvang seg ikke minst fram da hun forsto hvor ulikt ADHD kan opptre blant gutter og jenter.

Det er også den viktigste grunnen til at hun nå har laget en ny podkastserie på oppdrag fra ADHD Norge. De 11 episodene er først og fremst rettet mot jenter. Mange av dem tilsynelatende velfungerende, men samtidig; jenter som ofte får livet snudd på hodet når voksenhverdagen brått består av prioriteringer, logistikk og egenregulering.

–I ettertid har jeg lært at mange jenter har det som meg; de klarer seg fint så lenge de bor hjemme, men opplever at de mister grepet når de flytter for seg selv. Og selv om det finnes mye informasjon om ADHD i sosiale medier, kan det være vanskelig å vite hva man kan stole på. I podkastserien snakker jeg derfor med fagfolk som har skikkelig og bred kompetanse, enten de er psykologer, forskere, fastleger eller jenter som har ADHD selv. Jeg synes det er viktig at en sånn podkast finnes.

–Senest i dag snakket jeg med en forsker som sa at langt flere gutter enn jenter får ADHD-diagnose, men at det trolig finnes mange jenter som ikke er oppdaget. I snitt får jenter også diagnosen senere enn gutter.

Momrak tror ulik sosialisering og kjønnsforventninger kan ha gjort jenter flinkere til å maskere symptomer eller finne måter å kompensere for dem på. Selv om ADHD opptrer ulikt hos alle, relaterer hun seg til grovinndelingen som sier at gutter oftere kan ha fysisk uro, mens uroen først og fremst er psykisk hos en del jenter. Da er det jo et paradoks at dagens screeningverktøy ble utviklet i en tid da det primært ble forsket på gutter, mener hun:

–Screeningverktøyene tar ikke høyde for at jenter kan være på en annen måte, og det er heller ikke så synlig utenfra at du har det urolig inne i hodet. Om du ikke vet hva du skal se etter, kan det være vanskelig for en lærer å få med seg at en jente sliter.

Hennes egne lærerforeldre er ikke noe unntak. Det var først da datteren fikk diagnosen at foreldrene forsto hva de hadde oversett:

– De hadde jo sett tegn, men ikke greid å koble tegnene sammen til et fullstendig bilde, fordi de ikke visste hvor ulikt ADHD kan slå ut. Det ble nok en slags reality check. Etter at mamma gikk kurs og skaffet seg oppdatert kunnskap, har hun sagt at hun har klart å se og hjelpe flere jenter bedre.

Hør podkasten "ADHD hos jenter" hvor Annika i 11 episoder tar for seg temaer som hvordan det er å leve med ADHD, hvordan man blir utredet, hva som skjer når man har fått diagnosen, hvilke støtteordninger man kan ha krav på og ulike sider i hverdagslivet som ADHD kan påvirke, samt tips & triks:

Loddrett ro

Momrak har fått seg noen aha-opplevelser selv også. Fordi hun ikke har mye ytre fysisk hyperaktivitet og godt kan sitte stille lenge, har hun alltid tenkt at det ikke er viktig for henne å være fysisk aktiv. I flere år trodde hun for eksempel at hun trengte å slappe av på sofaen når hun var utslitt i hodet. Det var helt til hun oppdaget klatring.

–Jeg er jo ikke så interessert i fysisk aktivitet, men det som har gått opp for meg etter hvert, er at jeg trenger å få ut den mentale hyperaktiviteten gjennom å bruke kroppen. Å sitte inne og ikke gjøre noe, er ikke så bra for hodet mitt.

–Klatring er mest av alt lekent og gøy. Det føles litt som jeg er en apekatt.

I den loddrette leken må hun ha fullt fokus på hvordan hun beveger seg. Da har hun ikke kapasitet til å tenke på så mye annet.

–Jeg er ikke kjempesterk, men  relativt fleksibel og liker å løse oppgaver underveis: Hvor skal jeg plassere foten neste gang? Hvor er tyngdepunktet mitt? Hvordan kan jeg vri kneet inn for å nå enda litt lenger opp?

Med tida er hun nesten blitt avhengig av å henge i veggen to-tre ganger i uka.

Nå, som klokka har passert middagstid, har hun for lengst gjort unna dagens økt på klatresenteret. I dag kom hun inn i en nesten lydløs flyt, forteller hun. Det er ofte et tegn på at man klatrer kontrollert og med god teknikk.

Mestringsfølelsen fikk nok en dimensjon i fjor, da hun begynte med tradklatring uten ferdigboltede ruter. I denne utendørsdelen av sporten må hun selv finne veien og plassere sikringer i naturlige sprekker underveis.

Momrak sammenligner oppdagelsen med å game, og plutselig unlocke en helt gigantisk ny del av kartet hun ikke hadde tilgang til før.

At hun nå i teorien nærmest kan klatre overalt, betyr likevel ikke at hun har planer om å gjøre det. Faktisk har hun ikke et eneste mål om å klatre spesielt harde eller høye fjell.

–Jeg er veldig lite adrenalinjunkie. Det nærmeste jeg kommer, er vel å lure meg selv til å tenke at jeg klatrer uten sikring, for å få følelsen av at mye står på spill, sier hun først.

Så, etter å ha tenkt seg om:

– Nei, nå høres det ut som jeg underspiller hvor farlig det faktisk er, selv med sikring. Man kan jo lett dø av å falle 20-60 meter hvis man gjør en liten feil.

– Det er mer riktig å si at jeg mikrodoserer adrenalinet. Selv enkel klatring kan få store konsekvenser om man ikke har fullt fokus, men det er også det som gjør meg skjerpet nok til at jeg finner en slags ro. Det er jo det som er målet – i tillegg til å ha det gøy og utforske flere fine steder.

ADHD Norges digitale magasin.

Støtt vårt arbeid ved å bli medlem.

‍

Tilbake til Bø

Nå kunne hun ha sagt «fleire fine plassar», slik faren og de fleste andre i Bø gjør. Men som innflyttermora, har Annika alltid snakket standard østnorsk, fritt for spretne spørreord som hått og hårr og håkken. De siste to åra har hun derfor øvd ujevnt og utrutt på å tilegne seg talemålet i hjembygda. Dragningen mot røttene er sånn sett en naturlig del av voksenprosjektet med å finne ut hvem hun egentlig er.

–Selv ikke beltestakken viser at jeg er fra Bø, for den har jo blitt Oslo vest-uniform. Så Bø-dialekten er det eneste som kan vise hvor jeg er fra.

–Er planen å legge om talemålet helt?

–Nja … Det er litt udefinert hva prosjektet mitt er, og som med alt annet jeg gjør, går det litt i rykk og napp. Men jeg vil i alle fall lære dialekten så godt at jeg kan legge om hvis jeg vil.

Dit er det fortsatt et stykke. Språk reflekterer jo også personlighet, påpeker Momrak, som i neste setning konstaterer at hun kan være usikker på hvor stor del ADHD’en er av personligheten hennes.

Det er uansett et deilig å være skrudd sammen sånn at hun kan bli helt oppslukt av noe og vite at hun har nesten ubegrenset arbeidskapasitet og tempo når noe interesserer henne. Hun har lenge vært kjent for å ha den samme farten og energien når hun prater.

Akkurat det endrer seg en del når hun snakker med Bø-dialekt. Enn så lenge er hun en ganske så treig og kjedelig bøhering, som trolig ikke gjør seg særlig godt på tv.

–Foreløpig må jeg tenke meg veldig om når jeg snakker dialekt. Og akkurat det liker jeg ikke. Jeg liker jo å snakke fort.

–Det er jo bare når jeg snakker fort at jeg kan holde følge med alle tankene mine.

‍