Å maskere hvordan man har det, og hvem man er, kan komme med store kostnader.
Mari Fuhr Holm (38) forsøkte å skjule ADHD-symptomene.
Det har betydd flere runder med utbrenthet.
Å maskere hvordan man har det, og hvem man er, kan komme med store kostnader.
Mari Fuhr Holm (38) forsøkte å skjule ADHD-symptomene.
Det har betydd flere runder med utbrenthet.
Å maskere hvordan man har det, og hvem man er, kan komme med store kostnader. For Mari Fuhr Holm (38) har forsøkene på å skjule ADHD-symptomer betydd flere runder med utbrenthet.
- Jeg fikk ADHD-diagnosen da jeg var 21 år, hadde flyttet hjemmefra og skulle holde orden på livet mitt selv. Før det første året var omme var jeg utbrent, forteller Mari Fuhr Holm.
Det var først da hun fikk nye studievenninner, og en av dem hadde ADHD, at Holm begynte reflektere rundt diagnosen og seg selv. Det endte med at hun ba om utredning.
Det var nemlig ikke første gang hun hadde gått på en smell og blitt utbrent.
Noen vil i dag kjenne Holm (37) fra Instagram, der hun deler kunnskap om ADHD, både fra egen erfaring og i sitt arbeid som coach. Holm bor både i Bodø og i Zimbawe, der ektemannen er fra.
- Jeg hangla gjennom videregående og var nesten utbrent flere ganger, men tenkte at jeg bare måtte ta meg sammen. Jeg droppet ut av to fag fordi jeg var sliten og var veldig lite på fest i ungdomstiden. Jeg måtte hvile, husker hun.
- Maskerer du fremdeles?
- Absolutt! Men jeg er bevisst det og tenker at «nå maskerer du og da må du hvile etterpå». Det er også mye jeg ikke lenger maskerer.
- Jeg maskerte fra jeg var liten
Det var ingen på skolen som mistenkte ADHD hos Holm da hun var liten, selv om hennes mor alltid mente at det var ett eller annet som ikke stemte. I dag tenker Holm at hun nesten alltid har maskert.
- Jeg maskerte allerede tidlig på barneskolen. Jeg var som barn ekstremt bevisst på hvordan de rundt meg gjorde ting, og prøvde å etterligne de jeg syntes var flink og ”ordentlige”. Samtidig mistet jeg tusenvis av nøkler, hadde rommet fullt av gamle matbokser, lekte med guttene og bygget hytter i skogen. Men som lite barn kan man gjøre masse ting man ikke lenger kan holde på med på ungdomsskolen, sier Holm.
Da ble det enda viktigere å være som de andre, og passe inn.
Jeg var veldig skoleflink, og mine symptomer var ikke forenelige med typiske oppfatninger av ADHD.
- Jeg var en faglig interessert person, det var viktig for meg å bli forstått som at jeg kunne det jeg snakket om. Jeg var veldig skoleflink, og mine symptomer var ikke forenelige med typiske oppfatninger av ADHD. Men jeg drev bare med skole hele tiden, det ble på en måte min maskering. Jeg gjorde opp for uroen og rotet inni meg ved å forsøke å prestere enda bedre. Da jeg kom hjem var jeg så sliten at jeg ofte sovnet på baderomsgulvet. I løpet av dagen hadde jeg passet på å le når de andre lo og slike ting. I tillegg brukte jeg masse energi på å ha oversikt over hvem som gjorde hva, hvordan jeg burde svare, og på å analysere svarene jeg hadde gitt, etterpå.
- Hvis du ikke hadde maskert, hva hadde de andre sett?
- Småting, som at jeg ikke hadde kontroll og system på noe. At leksene var en pine nesten hver dag, at jeg ikke fikk spist frokost fordi jeg feilberegnet tiden, hvor sliten jeg var hele tiden, og hvor mye angst mangelen på oversikt ga meg. Jeg husker godt at jeg følte meg annerledes veldig tidlig, og ønsket meg den samme rosen fra lærere som den ”ordentlige” venninna min fikk, husker Holm.
- Maskering handler i stor grad om å søke sosial aksept og å passe inn, sier psykolog Lucie Glede Collett, som jobber som faglig rådgiver i ADHD Norge.
Hun forklarer, i tråd med Holms erfaringer, at for personer med ADHD kan maskering være en måte å overkompensere på – å legge til side sider av seg selv som kan oppleves som stigmatiserende, og i stedet forsøke å fremstå på en måte som virker sosialt akseptert.
- Dette kan innebære å fremstå organisert utad mens man egentlig opplever et indre kaos, å late som man ikke bryr seg om å bli avvist, eller å komme med unnskyldninger når man glemmer ting eller gjør feil, sier hun.
Da Mari Fuhr Holm fikk diagnosen som voksen måtte hun gjennom en prosess med sorg, sinne og frustrasjon, og noe bitterhet, over at den kom så sent. Hun fikk medisiner som hjalp, men endte med å prestere bare enda mer på grunn av den.
- På en måte maskerte jeg enda hardere. Jeg var vant til å jobbe hardt og nå kunne jeg dra det enda lenger.
For 10 år siden, mens Holm var 27 og jobbet som fritidspedagog på en spesialskole, gikk hun på en kjempesmell og fikk utbrentdiagnose.
- Det var først da jeg virkelig begynte å lure på hva jeg holder på med. Jeg hadde maskert så hardt og lenge at jeg ikke lenger visste hva mine interesser var, hva jeg likte, og hva jeg sto for. Det var en rar følelse.
Med en Master i rehabilitering visste Holm hva maskering var.
- Hvis du er en person som setter faglig dyktighet høyt, så gjør du det meste for å kunne passere som de andre du studerer og jobber sammen med. Mens jeg reflekterte og fant ut av dette, bestemte jeg meg for å utdanne meg til coach og bruke erfaringen min til å hjelpe andre, sier hun.
Maskering kan være en måte å overkompensere på. Å passe inn med en atferd som kan oppfattes å være sosialt akseptert. Mennesker med ADHD kan ha erfart at de har trekk som er stigmatiserende, og de forsøker å dempe dem, sier Lucie Glede Collett.
- Hva kan det være, for eksempel?
- For noen så kan verbal impulsivitet og uoppmerksomhet være utfordrende, ved for eksempel å avbryte andre og holde fokus. En teknikk for å maskere vil kunne være å for eksempel bite seg i leppa for å ikke avbryte, og ender med å bruke mye energi på å skulle passe inn, samtidig som at den enkelte både skal følge innholdet i samtalen, speile den andres atferd med å holde blikkontakt og fremstå interessert- aller helst også stille et relevant oppfølgingsspørsmål. Maskering er ikke én bestemt atferd, det er et komplekst ubevisst samspill av atferd som skjer hele tiden i ulike hverdagssi-tuasjoner, forklarer hun.
Holm mener på sin side at maskering også kan være nødvendig i mange sammenhenger, samtidig som det også kan få store konsekvenser å holde på med det.
- I arbeidslivet kan det for eksempel få store konsekvenser dersom man ikke maskerer kaoset man kan ha inni og utenpå, eller manglende evne til å planlegge. Det er ingen garanti for at en sjef kan eller vil hjelpe deg med ADHD-diagnosen, og det å vite at tilrettelegging for deg kan oppleves som urettferdig av kollegaer kan være krevende å forholde seg til. Derfor maskerer man heller. I det du slutter å maskere, og viser deg som du egentlig er med ADHD, kan det oppleves som om du har vist noe du aldri kan trekke tilbake, forteller Holm. Dermed kan identiteten som du har byget opp som flink og pålitelig potensielt rives fra deg. Du er avslørt og mister kontrollen sier hun.
- På den annen side kan den samme maskeringen som skjuler symptomer, sette oss som har ADHD helt ut, ved slitenhet, hode og nakkesmerter, søvnløshet, problemer med å få spist, og slitasje i nære relasjoner privat. Til slutt sier det kanskje stopp, sier Holm.
Hun skulle ønske det hadde vært snakket mer om det å skape trygghet rundt det å være åpen om ADHD diagnosen. Hvis man ønsker å si fra til en lærer eller en arbeidsgiver. Hvor finnes det støtte? Hvordan unngå å bli misforstått?
En konsekvens av maskering over tid, kan være for eksempel økt symptomtrykk og utmattelse, sier Collett i ADHD Norge.
- Vet man selv om man maskerer?
- Dette er varierende. Noen maskerer ubevisst, mens andre er bevisst på at de gjør nettopp dette. Noen vil for eksempel også være klar over at de gjør det i noen situa-sjoner, men ikke i andre situasjoner. Ofte har man fått tilbakemelding (verbalt eller nonverbalt) på en type oppførsel og blir bevisst akkurat denne atferden, eller obser-verer og nærmest kopierer hva andre gjør, sier Collett. Hun legger til at mennesker med ADHD kan i tillegg ha utfordringer med å gjenkjenne og avkode sosiale situasjo-ner, og handler ofte ut fra det de oppfatter skjer. Når denne avkodingen gjentatte ganger blir «feil», kan det påvirke både selvfølelse og selvtillit, og behovet for å mas-kere forsterkes.
Holm tror kvinner maskerer mer enn menn, og at det handler om samfunnets forventninger.
- Det er fremdeles søtere om en pappa har glemt matboksen til barnehagen, eller kommer løpende inn i klasserommet med den, enn om en mamma gjør det. Mor er ventet å ha mer kontroll og ha det fint og ordentlig hjemme ved side av jobben. Jeg kan for eksempel komme med gode og faglige innspill og tilsynelatende ha full kontroll, men har til tider et hus som er så rotete at jeg ikke tør la noen komme innenfor døren. Det er det mange som ikke forstår, sier hun.
Derfor kan kvinner ha mer å vinne på å maskere enn menn, tror Holm. Den rastløsheten og utålmodigheten som flere menn har som en del av sin diagnose, lar seg også vanskeligere maskere, og dermed er kanskje ikke maskering en like tilgjengelig mulighet for dem mener hun og legger til at om man maskerer handler kanskje også om hvilken type jobb man har.
- Om man maskerer eller ikke handler om det personlige og samfunnet i en pakke, sier Holm og legger til at det er mye å holde styr på i et moderne samfunn og at det kan gjøre det mer utfordrende for personer med ADHD.
Lucie Glede Collett peker på at maskering er noe som utvikler seg gjennom erfaringer. Det er klart at omfanget av overkompenserende atferd for å fremstå på en sosialt akseptert måte kan få konsekvenser over tid, forteller hun.
- Særlig tenårene kan være en tid der man får et bevisst forhold til sosiale normer og ser seg selv på nye måter.
- Maskerer gutter også tenker du?
- Ja. Vi i ADHD Norge pleier å si at «har du sett én med ADHD, så har du sett én». Den enkeltes symptom- og utfordringsbilde kan se ulikt ut fra person til person. Dette gjelder også ved maskering, den enkeltes maskeringsteknikker varier, også på tvers av kjønn.
Til en viss grad maskerer jo alle mennesker sier Holm. De fleste av oss er litt annerledes på jobb enn privat for eksempel.
Collet i ADHD Norge er enig:
- Ja alle mennesker maskerer i større eller mindre grad, men for personer med ADHD skjer dette ofte i et langt større omfang. Maskeringen, eller overkompensasjonen, kan bli så omfattende at den preger hele dagen og styrer hvordan man håndterer ulike sosiale og hverdagslige situasjoner, sier hun.
For å forklare hva maskering handler om viser Mari Fuhr Holm til sosiologen Erving Goffman som på 1960-tallet beskrev hvordan «stigma» fungerer som et sosialt stempel som reduserer et menneske til én bestemt egenskap:
En “feil”, eller et trekk som avviker fra det samfunnet oppfatter som normalt. Det kan handle om kropp (som funksjonsnedsettelse, hudfarge), væremåte (som nevrodivergens eller psykisk sykdom), eller gruppetilhørighet (som etnisitet, religion, seksualitet).
Goffman skiller mellom de som er diskrediterte, der stigmaet er synlig eller kjent, og de som er diskrediterbare, der det kan skjules, men alltid risikerer å bli avslørt.
Teorien har hatt stor innflytelse og brukes fremdeles for å forstå hvordan samfunn skaper og opprettholder utenforskap, inkludering maskering og ADHD forteller Holm.
- Vi maskerer i frykt for å bli sett ned på, misforstått, misoppfattet, satt i bås, behandlet annerledes enn andre og så videre. Man velger å skjule væremåte eller utfordringer for å ”passere som normal”.
I dag driver Holm en medlemsportal for kvinner med ADHD. Et felleskap der en kan være seg selv, finne tilbake til den man er bak masken, og få støtte fra andre som forstår.
- Jeg hadde selv trengt at det var mer fokus på at mennesker har ulike kvaliteter, at vi presterer på ulike områder, at det er mer inkludering selv om vi er forskjellige og at vi kunne slappet mer av alle sammen uten å være så redde for å havne utenfor, sier Holm.
- Maskering må forstås i sammenheng med normale sosiale ferdigheter som vi mennesker må ha for å klare oss sammen med andre, sier Berit Skretting Solberg, overlege ved BUP Betanien Sykehus og forsker ved Universitetet i Bergen, der hun også inngår i en ADHD-forskningsgruppe.
Hun legger til at menneskelig atferd er komplisert og vanskelig å forenkle, men vil gjøre et forsøk for UROs lesere.
Det begynner slik:
- For å klare å være sammen med andre så må man kunne tenke om og ha bevissthet om andre. Sånn tilpasser man seg og fungerer med andre. Det er dette som kalles sosial justering, sier Solberg og sier at vi trenger kunnskap om evolusjon og normal utvikling for å virkelig forstå dette.
Det kan høres ut som et stort hopp, men vi må forstå naturens kost og nytte for å forstå maskering mener Solberg:
- Evolusjon har bidratt til forskjeller mellom menn og kvinner som gjør at kvinner for eksempel er mer utsatt for autoimmune sykdommer enn menn. Trolig har også evolusjon bidratt til ferdigheter hos kvinner som er viktig for å forstå maskering, sier hun.
Forskning viser at kvinner har større risiko for autoimmune sykdommer enn menn, mens menn har større risiko for infeksjoner. Begge deler handler om naturens måte å fordele kost og nytte på; at samme egenskap kan være nyttig for noe, men kan gi en sårbarhet eller risiko og negativ konsekvens for noe annet.
- Da vi utviklet oss fra amøber til mennesker ble det slik at gener knyttet til for eksempel reproduksjonssuksess hos menn, var nært knyttet til gener som disponerte for fett i blodårer. Naturen er slik at den utvikler gener som gir suksess på et område, men som samtidig kan øke risiko for sykdom om gitte miljøfaktorer til stede på et annet, forklarer Solberg.
Også kvinner rammes av naturens dobbeltspill.
-Kvinner skal som gravide kunne bære frem et annet menneske med en helt annen genetikk. For å klare dette, så har immunsystemet til kvinner en annen utforming enn hos menn. Ulempen er at dette kan gjøre kvinner mer sårbare for å utvikle autoimmune sykdommer. Naturen driver sin sedvanlige kost-nytte-effekt, sier Solberg.
Og dette med kost-nytte gjelder ikke bare somatiske eller fysiske tilstander, men også når vi mennesker relaterer oss til verden rundt oss og i følelsene som oppstår i disse relasjonene, sier Solberg, og eksemplifiserer dette ved å vise til angst.
Evolusjon bidratt til at alle mennesker har litt beredskap i møte med fare. Dette kan kalles angst eller engstelse.
- For eksempel har evolusjon bidratt til at alle mennesker har litt beredskap i møte med fare. Dette kan kalles angst eller engstelse, og som vi kan oppleve i møte med både fysisk fare og relasjonell fare. Litt engstelse er nyttig. Uten denne reaksjonsmåten hadde vi ikke klart oss, og vært utdødd for lenge siden, sier hun.
Solberg forklarer at hvis noe er vanskelig for oss, øker angsten.
- Da kan det føles så stort at vi unngår det som er vanskelig for oss. Det kan av og til være nyttig, og noen ganger er angsten riktig, slik at vi unngår situasjoner som er farlig. Utfordringen i dagens samfunn er at vi kan bli redde for ting som faktisk ikke er farlige. Det er kanskje prisen vi betaler for angsten som evolusjonært har sikret oss overlevelse, forteller Solberg.
Utviklingsmessig har vi både motoriske og verbale milepæler, forteller Solberg, som at vi lærer å gå ved ettårs-alder og lærer å si vårt første ord, og videre løper og snakker mer og mer.
- Mindre kjent er det at vi også har bevissthets-milepæler. Det vil si utvikling av bevissthet rundt hvordan vi tenker om oss selv og andre. Dette er også noe vi har utviklet evolusjonært for å sikre overlevelse, sier hun.
Solberg forklarer at nesten ingen av oss husker noe fra før vi er tre år. Det er så mye hjernen skal lære i denne perioden at for oss mennesker har det kanskje ingen evolusjonær hensikt å huske så mye fra denne tiden. Men når vi er mellom fem og syv år er hjernen i ekstrem rask utvikling og vi er klar for læring og i vår tid; skole.
- Et tegn på at hjernen er i ekstrem utvikling er at 20-25% av alle barn får ett eller flere tics i denne alderen, men som går over for de aller fleste etter en tid. Nå begynner også barn å skjønne mer av livets alvor: Mamma kan bli syk og bestemor kan dø. Barn evner å ta inn mer av verden rundt seg, sier Solberg og at der derfor er typisk at barn i denne alderen kan bli mer engstelige, eller blir veldig opptatt av ikke å tråkke på streker i veien for «da kan pappa dø».
- Noen får mer uttalte angstsymptomer, særlig hvis livet har vært strevsomt i forkant, og kan utvikle separasjonsangst.
Den neste store bevissthets-milepælen er når vi er 10-12 år, sier Solberg. Dette er perioden før pubertet da løsrivelse fra foreldre starter og vi skal finne vår egen identitet og egen sosiale tilhørighet.
- Og for å klare å være med andre på selvstendig grunnlag så må vi kunne tenke: Hva tenker andre om meg? Dette er en evolusjonsmessig nødvendig egenskap for å kunne være med andre slik at vi justerer oss sosialt. Dette er en normal og nødvendig læring vi bruker mye tid på i ungdomsårene og inn i voksen alder.
Men, for noen slår dette spesielt hardt inn, særlig dersom man opplever seg annerledes, og strever sosialt eller skolefaglig forklarer Solberg og legger til at en del av disse kan tenke ekstra mye på «hvordan skal jeg passe inn» i så stor grad at det kan kalles sosial angst eller få andre angstformer.
- Følelsen av å ikke henge med i det sosiale kan mate angsten stadig mer. Særlig kan dette ramme for eksempel barn med ADHD som sliter med å tilpasse seg koder og sosialt spill. Dersom angsten blir veldig sterk og varer over tid, så kan man også få depresjon. Yngre barn som har mye angst eller er deprimert viser det mer med atferd i form av mistrivsel, vondt i hodet, vondt i magen, søvnvansker og liknende, sier hun.
Alt dette er nyttig kunnskap om normalutvikling for å forstå maskering, mener Solberg.
Men hva har alt dette med autoimmune sykdommer og kjønnsforskjeller å gjøre?
- Jo, det kan handle om kost-nytte dette også; at evolusjonsmessig så har naturen gitt oss noen ferdigheter som er hjelpsomme og nyttige for at menneskene skal kunne fungere sammen og dermed gjøre neste generasjon mennesker i stand til å ta vare på seg selv og andre. Men samtidig så kan det også mate følelser som engstelse, når vi ikke får det sosiale til å fungere.
- Jenter har ofte gode sosiale ferdigheter, snakker mye sammen og får store emosjonelle og verbale kunnskaper. Men slagsiden av dette er at de som sliter med å forstå det komplekse samspillet, strever mer med sosiale ferdigheter, det som blir sagt mellom linjene, eller humor og ironi, de blir ekstra utsatt for å oppleve seg annerledes og med strev for å passe inn og kan får økt angst for det sosiale. Og dette kan særlig være vanskelig for jenter med for eksempel autisme eller ADHD, forklarer Solberg.
Kamuflering, eller «å kamuflere», er paraplybegrepet overskriften for begrepene maskering, kompensering og assimilering, forklarer Solberg. Alle kan «kamuflere» men det ser ut som kvinner gjør det mer enn menn.
- Man kan også kalle kamuflering for sosial justering som er en normal og viktig egenskap for å kunne være sammen med andre. Maskering er å skjule noe, som et forsøk på å passe inn. Kompensering er i utgangspunktet det samme, du må gjøre noe for å passe inn. Mens assimilering er å late som for å passe inn. Det er gjerne assimilering som gir størst strev.
Solberg sier at maskering i sammenheng med nevrotilstander er et relativt nytt fenomen som dukket opp for rundt 10 år siden.
- Vi vet mest om jenter og maskering, men det kan absolutt være at gutter maskerer mye for å passe inn. For eksempel gjennom bruk av riktige klær i sitt miljø, eller spille fotball selv om man ikke liker det for å være inkludert i gjengen.
Solberg sier at konsekvenser av å streve med sosiale koder og ha et ønske om å tilhøre et sosialt felleskap, er at man bruker mye krefter på sosial justering og maskerer, kompenserer og assimilerer for å passe inn.
- Da kan man bruke mye energi på dette, kan overstrekke seg og blir sliten og utbrent. En studie har vist at både de med og uten ADHD eller autisme opplevde strev med maskering og kompensering, men de med ADHD og autisme opplevde mer strev med assimilering – å spille en rolle eller å late som for å passe inn.
- Evolusjonsmessig så har kvinner gode sosiale ferdigheter, men noen har mer og noen mindre. Mange kvinner, med og uten ADHD har et iboende ønske om å få det sosiale til. Hvis du som jente med ADHD sliter med å vente på tur eller ønsker å kontrollere i lek, så kan det være vanskelig å justere seg sosialt akseptabelt for andre jevnaldrende barn. Det kan fort få utslag som oppfattes negativt av andre barn og voksne. Da kan man forsøke å maskere, kompensere eller assimilere for å forsøke å passe inn, sier hun.
Også gutter kan maskere, kompensere og assimilere i sosiale settinger, men forskning viser at jenter gjør det mer enn gutter.
- Dessverre er det ikke mye bevissthet om dette med kamuflering i kjønnsforskningen eller psykiatrien. Hadde vi hatt mer kunnskap om jenter med ADHD og maskering kunne de kanskje blitt oppdaget før og fått mer oppfølging og behandling.
I 2020 Solberg doktorgraden Attention-deficit/hyperactivity disorder; sex differences in psychiatric comorbidity and transgenerational recurrence risks. A population-based study using Norwegian registry data som blant annet så på hvordan ADHD hos voksne kan gi risiko for psykiatriske symptomtilstander og kjønnsforskjeller her. Fra før vet man at ADHD arter seg forskjellig hos jenter og gutter. Jentene er ofte mindre utagerende og hyperaktive, noe som kan gjøre det vanskelig å fange opp jenter med ADHD. De får derfor ofte ADHD diagnosen senere.
- Jeg fant kjønnsforskjeller hos voksne med ADHD, men kjønnsmønsteret var likt som i den generelle befolkningen med angst, depresjon, bipolar diagnose og personlighetsforstyrrelse som mest vanlig hos kvinner og psykose og rus mer vanlig hos menn. Men det var mye mer uttalt hos kvinner med enn uten ADHD, sier Solberg.
Også ulike forklaringer på kjønnsforskjeller ble presentert i avhandlingen.
- Kvinner søker generelt mer helsehjelp enn menn og det kan derfor gi en økt risiko for å få diagnoser. Mange kvinner har mer rutinekontroller hos lege på grunn av prevensjon og graviditet. Menn har ikke slike kontroller. I tillegg snakker kvinner mer sammen i sosiale settinger, og får dermed informasjon om helse. Gjenkjennelse for symptomer på ADHD kan føre til at de søker hjelp lettere enn menn.
Det er større kjønnsforskjeller i forekomst av ADHD hos barn enn hos voksne. I barnealder er det oftere at gutter blir diagnostisert med ADHD, mens i voksen alder er det nesten lik forekomst av ADHD hos menn og kvinner. Som barn er man avhengig av å bli henvist av andre, og at lærere og/eller foreldre opplever atferd som forstyrrende/vanskelig. Gutter er evolusjonsmessig mer aktive enn jenter og når det er krav til å sitte stille på skolen som 5-6-åringer, så er det guttene som strever mest med dette. Jentene justerer seg og kamuflerer mer ift kravene rundt og gjør det i større grad enn gutter selv om de skulle streve med å følge med på hva læreren sier. Mens når man blir eldre ungdom eller voksen kan man selv oppsøke hjelp om man opplever å ha det vanskelig, og det er det flest kvinner som gjør og dermed jevner forskjellen seg mer ut ift ADHD diagnoser i voksen alder.
- Jenter og kvinner har alltid justert seg sosialt i møte med miljøet rundt seg og når det blir for strevsomt så kan det gi psykiske symptomtilstander som angst og depresjon, sier Solberg, altså det som kalles å maskere.
