Norgesmester Elea fikk «supersjokk» da psykologen sa hun kanskje hadde ADHD: - Jeg ville ikke ha det

Norgesmester Elea Jørstad Bock (22) har fått en bedre tilværelse og er blitt raskere på friidrettsbanen etter at hun ble diagnostisert og begynte med medisin mot ADHD. Men da psykologen hennes for ett år siden mente hun hadde symptomer som pekte i den retning, begynte hun å gråte – fordi hun selv hadde et «veldig stigmatiserende» og negativt syn på ADHD. Hun ville ikke ha det.

Den «klaustrofobiske» følelsen hun har kjent på ved å være diagnostisert med ADHD, skal hun straks få anledning til å utdype.

Men først litt om årsaken til at Elea fra Hammerfest har foreslått å møtes til intervju akkurat her, i en koselig bydelskafe på Bjølsen ved Voldsløkka i Oslo. Det er her hun og hennes samboer Christian har bodd de siste to og et halvt årene.

I 2018 forlot hun hjembyen i Finnmark for å begynne på Norges Toppidrettsgymnas på Bekkestua i Bærum. Tanken hennes var at hun 15 år gammel skulle foreta den lange reisen alene. Men så hadde det seg ifølge Elea slik at også moren Kristine Jørstad Bock, faren Ørjan Bock og hennes lillebror Mikkel (15) hadde lyst til å gjøre det samme.

Storesøster Johanne (28) var allerede på plass i hovedstaden.

Det vil med andre ord si at den i Hammerfest sammensveisede familien, fortsatt er godt samlet og står hverandre nær.

- Det var friidretten som var grunnen. Jeg hadde holdt på med friidrett i halvannet år, eller kanskje mindre, og fikk noen greie resultater – og tenkte «ok, jeg flytter». Jeg har egentlig alltid bare «hoppet» litt (i det), og håpet å lande, svarer og understreker Elea på spørsmål om årsaken til oppbruddet i nord «bare» dreide seg om friidretten.
(I parentes bemerket: Hun drev med «masse forskjellig». Turn og fotball, som hun sluttet med fordi hun etter eget utsagn ikke var en lagspiller; litt egenrådig, streng og direkte med lagkameratene. Det passet henne bedre å være aktiv på egenhånd. Det ble skitrening, der hun var rask – men ikke egentlig kunne gå på ski. Hun «prøvde» friidrettstrening, likte det ikke i det hele tatt – men ble «litt tvunget» til å fortsette fordi pappa Ørjan – tidligere hotellsjef i Hammerfest og nå salgsdirektør i ISS - så og sa at hun kunne gjøre det bra. Første gang hun forserte hekkene, var faktisk våren før flyttelasset gikk til Oslo.)  

Hun begynte i Idrettslaget BUL, tre år senere fikk hun Petar Vukicevic som trener og skiftet klubb til Sportsklubben Vidar. I slutten av februar i år ble hun norsk mester på 60 meter hekk. Kort tid før hadde hun senket sin personlige rekord til 8,17 sekunder under et stevne i Göteborg. I innendørs-NM i Bærum løp hun enda fortere: 8,16 i semifinalen og finalen.

Her passer det å smette inn at Elea i fjor slet med skader, og at hun året før det – på sitt beste – sprintet til betydelig svakere tider. Samt at hun på den lengre korthekkøvelsen utendørs (100 meter) og 100 meter uten hekker utendørs i enda større grad får utnyttet sine fysiske fortrinn.  

Ellers tar hun ved siden av friidretten en bachelor i «Data science for business» ved BI. Etter ett ekstra studieår håper hun å kunne sluttføre den denne våren.
Nå tilbake til start: Eleas utredning for ADHD, diagnosen og den klaustrofobiske følelsen, medisineringen og ikke minst, ikke nevnt innledningsvis, Eleas medisinske fritak – eller unntak - fra idrettens antidopingreglement.

Denne historien er fersk. Den korte versjonen: Hun ble ferdig utredet i mai 2024 og begynte med ADHD-medisin på sensommeren i fjor.

Av hensyn til det store bildet, er det likevel best å starte et godt stykke tilbake i tid.

Elea forteller at hun gjorde det bra på skolen. Hun var «typisk flink pike» og god i de fleste fagene, spesielt de der lærerne – det var et par av dem – tok henne litt til siden og ga uttrykk for at de forsto «måten» hun jobbet på.

På spørsmål om det var fag hun ikke fikset så godt, svarer hun – etter å ha tenkt seg litt om - «rettslære på videregående». Fordi det «intuitivt» ikke falt henne i smak.  

På den annen side «skjulte» hun mye av uroen sin. Den fysiske fikk hun utløp for ved mye fysisk aktivitet. Uroen i hodet, som hun kjente på i klasseværelset, fikk hun ikke orden på. Det kan ha vært fordi hun trodde «alle» hadde det som henne.

- Jeg har skjønt i ettertid at det ikke var slik. Da trodde jeg at det var sånn det var, sier hun.

- Var du ukonsentrert i klassen? Var det slitsomt for deg å følge med?

‍- Jeg tror at det aldri var et «valg» for meg å følge med. Det var helt håpløst å lytte. Når folk snakket, det var det verste. Jeg leste meg bare opp på det jeg måtte kunne. Jeg trivdes ikke klasserommet. Når det var mye bråk, klarte jeg liksom ikke å sperre ut lydene. Så har jeg alltid vært en slags einstøing, og hatt en eller to venner. Ikke noe midtpunkt i det hele tatt, og når jeg ser tilbake på det, tror jeg grunnen var at jeg syntes det var slitsomt, svarer hun.

Hun tror hun ble oppfattet som en som var veldig stille. I de situasjonene hun måtte være rolig, var hun rolig. Hun var ingen pøbel. Hun var pliktoppfyllende og torde ikke finne på noe tull, hvis hun «visste» at det ville bli oppdaget. Hun «holdt alt inne». Vel å merke til …

- Til jeg kom hjem. Der var det masse krangling og kjefting. Da var jeg ikke stille i det hele tatt. Det tror jeg er oppfatningen mamma og pappa også har, at hjemme var jeg helt tulling. Ute i verden har jeg skjult det. Alle mine dårlige sider.

Mamma Kristine Jørstad Bock, som frem til 2011 var ordfører i Hammerfest og nå, etter fem år som politisk rådgiver i Frelsesarmeen, jobber som lokal samfunnskontakt i Statkraft, bekrefter at det var slik.

- Hun sa ikke ett ord i første klasse på barneskolen. I andre klasse ringte læreren oss for å fortelle «joho, Elea sa noe nå». Mora mi kalte henne «usynlig barn». Elea var stille og rolig i det offentlige rom. Hjemme var det annerledes. Med broren og faren var det en del fysisk og bryting opp gjennom   årene. Det skjedde noe med henne da hun var ute og i aktivitet, forteller Kristine.

Men hun ville altså helst bedrive aktiviteten på egenhånd - alene.

- Alene med naboens hund, eller til hest uten sal ute på en øy. Hun var helt uinteressert da vi fikk hest på stall og det som fulgte med det. Da hun fant sin idrett i friidretten, sluttet hun helt med fotball, som alle i Hammerfest drev med. Jeg ble bekymret for at hun skulle falle utenfor sosialt. Den bekymringen forsto ikke Elea. Etter hvert er vi blitt mer vant til at hun trives alene, og at hun vet hva hun ikke vil.  

Det dreier seg om «tankekjøret». Det kan være et typisk ADHD-symptom, det at «ting» fyker rundt under topplokket. At det er vanskelig å dempe farten og begrense retningene tankene tar. Elea bekrefter det med «ja, det er som en formel 1-bane – sånn ljom, ljom, ljom!».

- Det bare går. Jeg tror det er veldig nytt for meg at ikke alle tenker sånn. Jeg har tenkt at det er slik det er, gjentar hun.

- At jeg ikke håndterer det. Det bare går og går og går – tankekjør.

- Ble det borte da du var på friidrettstrening?

- Ja, jeg tror generelt sett, at når jeg var i fysisk aktivitet og ikke måtte forholde meg til noen, at jeg kunne være i min egen, lille verden og bare gjøre noe aktivt. Det kunne ha vært hva som helst. Det ble friidrett. Fordi jeg var litt bedre på det enn andre ting. Men jeg likte best å være ute. Telttur og hundeslede. Aktiv uten noen andre.

Elea sier at hun alltid har likt å være god i ting. Hun har et sterkt konkurranseinstinkt.

- Hvis det er noe man ber om. Hva var årsaken til at du ba om å bli utredet?

- Jeg slet veldig mye – som man vel vanligvis gjør når man er 15-16 – med negative tanker. Jeg fikk panikkanfall en gang, og da ble jeg sendt til psykolog. Jeg tror jeg har vært hos tre til fire psykologer fra jeg var 15 til jeg ble 20. Den siste psykologen, da jeg var 20, dro jeg til fordi jeg trodde jeg slet med angst. Så var han sånn «ja, kanskje det ikke er det – kanskje er det ADHD?».

- Det syntes jeg var et supersjokk. Det var han som initierte det, men jeg hadde ikke lyst til å ha det. Jeg hadde et veldig stigmatisert blikk på det. Jeg så på det som noe negativt og misliker personlighetstrekkene som typisk er forbundet med ADHD. Det er kanskje litt kontroversielt å si. Men jeg synes det for det meste er negativt.

- Hva sa du umiddelbart, hva var responsen din, da han sa at du kanskje hadde ADHD?

- Jeg tror jeg begynte å gråte. Det traff jo veldig, de tingene han sa var typisk. Det var det vi hadde pratet om, og jeg skjønte at det kanskje var noe der. Men jeg ville ikke at det skulle være det.

- Hvilke symptomer var det han nevnte?

- Det er mye tankekjør, jeg har en type hyperaktivitet, glemmer ting. Jeg har fått parkeringsbøter på mange titalls tusen kroner. Det er mye kaos rundt meg, som jeg prøvde å skjule. Veldig impulsiv, tar høy risiko. Nå kan det være å kjøre bil fort, jeg kjøpte litt aksjer. Jeg gjør og sier ting uten å tenke.

ADHD Norges digitale magasin.

Støtt vårt arbeid ved å bli medlem.

Kristine sier at de – hun og ektemannen Ørjan – «har tenkt» at datteren var umoden. Elea er født i november. Hun virket sløv og brydde seg ikke; hun svarte ikke på SMS og fulgte motvillig med på familiebesøk. Hun ble nærmest utslitt, frustrert og aggressiv, av å ha en avtale etter klokka tolv på formiddagen. Foreldrene måtte «kjøre etter» med piggsko og joggesko til Eleas treningsøkter i Bærum. Elea glemt stadig vekk å ta dem med i baggen.

Slik er det ikke lenger.

Nå vil hun ifølge Kristine for eksempel faktisk være med i sosiale sammenhenger.

Men – hun er fortsatt avhengig av streng struktur.

- Hvis ting ikke står i kalenderen min, eksisterer det ikke. Jeg har et varsel på «Google Home», så det første jeg ser om morgenen er det som står i kalenderen. Jeg er kjempeavhengig av rutiner, selv om jeg synes det er vanskelig og kjedelig.

Elea forteller at hun etter «supersjokk-samtalen» med psykologen, ble henvist til en nevropsykolog – og tester. Mange typer tester. Hun husker ikke alt; IQ-tester og noe hun skulle trykke på. På bakgrunn av testene, anbefalte nevropsykologen henne å oppsøke en psykiater.

- Men jeg klarte ikke helt å ta tak i det. Det var tidlig høst 2023, og mot julen begynte ting å gå veldig dårlig. Da tok samboeren min tak. Han er en veldig motsatt type av meg. Han bare bestilte en time hos psykiater privat, og jeg fikk time dagen etter.

Hun var fortsatt klar på «jeg vil ikke ha det!» Men psykiateren var veldig betryggende, som hun uttrykker det, på at hun ville være samme person selv om hun hadde «det». I mai 2024 var hun ferdig utredet.

På et slags kontrollspørsmål om hun fortsatt følte ubehag da hun fikk diagnosen, svarer hun ja – men også at «medisinen har vært redningen»:

- Ja, i starten syntes jeg det var kjempevanskelig. Til tider synes jeg det er – jeg synes det nesten er klaustrofobisk. Jeg kommer på en måte ikke unna det, jeg kan liksom ikke bare fjerne det. Jeg må jobbe med det. Men jeg synes medisinen har vært redningen. Med riktig medisin og dosering, er det snudd på hodet. Det ser jeg på resultatene mine i friidretten og studiene. Alle forholdene i livet mitt er blitt bedre, og alle sier «shit, du er mye bedre».

Hun begynte med Ritalin. Den medisinen likte hun ikke. Nå har hun vært på Aduvanz siden tidlig høst i fjor.

- Den liker jeg veldig godt, sier Elea.

Hun tar den to ganger per dag, om morgenen når hun står opp rundt 06.30 og 11.45 («ikke kvart på tolv-ish, det er eksakt kvart på tolv»). Samboer Christian sier fra – «nå må du ta den» – hvis hun ikke har tatt den til rett tid. Det legger han merke til. Rett tid/avvik: «Det er tydelig forskjell».  
‍

‍Elea sier at hun bevisst ikke har «dykket ned i ADHD». Hun har følt at hun trenger tid til å prosessere det faktum at hun er diagnostisert med ADHD. Så sier hun at hun rett før dette intervjuet har lest noen URO-intervjuer med andre ADHD-diagnostiserte, og da fikk hun inntrykk av at de var litt negative til medisiner.

- Det sjokkerte meg litt faktisk, fordi jeg har syntes det fungerer så bra.

At medisin kan gjøre deg «flat», er ukjent for henne.

- Er det riktig oppfattet, at du er blitt en bedre student og bedre idrettsutøver av å gå på medisiner?

- Jeg tror at jeg generelt sett fikk det bedre i hodet, at jeg fikk overskudd.

- Den største forskjellen når det gjelder friidretten, er at jeg nå (med medisin) skjønner hva hundre prosent er. Det jeg følte var hundre prosent før, var kanskje femti prosent av det jeg kan gi nå.

- Studiene. Før klarte jeg ikke å gjøre noe sammenhengende i mer enn et kvarter. Det skled bare ut.

Elea forteller at hun har en venninne som mener hun har vært «gjemt bak ADHD, dette er den du kanskje egentlig er».

- Jeg ble bedre å være sammen med, påpeker hun.

Samboer Christian kan ifølge Elea bemerke at hun «svarer jo» på spørsmål, hun kan prates til og henger med. Hun er ikke «kun i eget hode».

- Jeg fikk det bedre, og da gjør man det bedre. Så enkelt. Og så mer konkret, at man får bedre fokus. Jeg tar ikke impulsive og dumme valg. Jeg kunne spise dårlig, spiste bare det som falt meg inn og noen ganger gadd jeg ikke lage mat. Jeg var ikke «24-timers utøver», som jeg er nå. Jeg er på trening når jeg er på trening, ikke tusen andre steder.

Elea mener også at trener Petar Vukicevic nå «skjønte» henne bedre; «så» at hun ble bedre på trening. Det er nok større forskjell «der», enn hun selv tror. Hun klarer å restituere bedre i forbindelse med trening, fordi hun ikke må gjøre (andre) ting «hele tiden». Hun klarer å sitte i ro og slappe av når hun skal, i stedet for å «vende opp og ned på huset».

- Det er den største forskjellen. Kontinuitet i å gjøre bra ting.

Hvordan har mamma og pappa og Eleas søsken forholdt seg til det hun synes var vanskelig –diagnosen? Hun tror at de, i alle fall i begynnelsen, hadde en «litt sånn gammeldags» holdning til psykisk helse. Men mamma og pappa «tilpasset seg veldig fort», de så forskjell. Det er mye som nå, med tanke på det hun «gjorde» før, gir mening. Samtidig er det slik, ifølge Elea, at mamma og pappa er ganske lik henne – og vice versa.  
Kristine understreker at det var Elea som selv tok initiativ til å bli utredet.

- Vi ville ikke gjort det, sier hun.

Hun sier det nok var tøffere for datteren å få diagnosen enn hun hadde trodd, og at «vi kanskje over tid må forstå det». Samtidig forteller hun at det var Elea som ville at lillebror Mikkel skulle settes i kontakt med hennes psykiater.

Mikkel er nå utredet og diagnostisert, og har begynt med medisiner mot ADHD.

Så til Eleas medisinske fritak – eller unntak - som toppidrettsutøver.
ADHD-medisinen hun bruker inneholder virkestoff som er forbudt å bruke i idretten. Det regnes som prestasjonsfremmende og er dermed enkelt uttrykt et dopingmiddel. Det internasjonale antidopingbyrået WADA har det oppført på sin lange liste over stoffer som vil gi positivt resultat hvis det oppdages i en idrettsutøvers avlagte dopingprøve.

Er du som idrettsutøver innvilget «medisinsk fritak» (TUE: therapeutic use exemption), vil derimot påvisning av stoffet i en dopingprøve ikke medføre sanksjoner og utestengelse i henhold til idrettens antidopingregler.

 Antidoping Norge er norsk idretts administrative myndighet når det gjelder det nasjonale og internasjonale regelverket for antidoping. Under fanen «Medisinsk fritak (TUE)» på Antidoping Norges hjemmeside står det innledningsvis:

«Enkelte idrettsutøvere har behov for medisinsk behandling med legemidler som inneholder stoffer på dopinglisten. Det er utarbeidet regler for medisinsk fritak.»
Under § 3 «Kriterier for medisinsk fritak» står det under det første av fire punkter:
a) det aktuelle forbudte stoffet/metoden er nødvendig for å behandle en diagnostisert medisinsk tilstand understøttet av relevant klinisk dokumentasjon,

Astrid Gjelstad, fagleder medisin hos Antidoping Norge, gir her på skriftlige spørsmål fra URO ytterligere innsikt i «medisinsk fritak»:  

1) Hvor lang tid tar det som regel fra en «toppidrettsutøver» søker om medisinsk unntak/TUE, til det blir innvilget - med andre ord «vanlig behandlingstid»?

‍- Vi har en maks grense på 21 dagers behandlingstid fra den dagen vi får fullstendig søknad – det vil si at all etterspurt tilleggsdokumentasjon er på plass. Som regel går det imidlertid kortere tid, og de fleste søknadene som omhandler ADHD behandles i medisinsk fagkomité i løpet av noen dager.

2) Hvilke ADHD-medisiner er de vanligste når det gjelder søknad om TUE?

- Det er to virkestoff som er de vanligste i ADHD-behandling, og som står på WADAs dopingliste. Dette er metylfenidat (virkestoffet i blant andre Ritalin og Concerta) og lisdeksamfetamin (finnes blant annet i Aduvanz og Elvanse). I 2024 var det en liten overvekt av søknader om bruk av metylfenidat.

3) Hvor mange ADHD-medisiner inneholder prestasjonsfremmende midler/forbudte midler i henhold til WADA-reglementet?

- Per 26. februar 2025 er det 18 registrerte legemidler som inneholder forbudte stoffer på WADAs dopingliste, og hvor indikasjonen er ADHD. Disse inneholder enten deksamfetamin/ lisdeksamfetamin (forløperen til deksamfetamin) eller metylfenidat.

4) ADHD-medisin som inneholder prestasjonsfremmende midler/forbudte stoffer, er nettopp dette - doping - for utøvere som ikke har (medisinsk) bruk for medisinen, mens den for utøvere som har bruk for den, er medisin - og ikke doping. Har du inntrykk av, mener du, at idretten/toppidretten er innforstått med dette; at det er et etablert faktum. Eller er det knyttet fordommer til dette; a la «det er lett å få diagnosen, og det er lett å få medisinsk unntak for bruk ADHD-medisiner»?

- Jeg kjenner ikke til at det er noen motstand i idretten mot at utøvere med diagnosen ADHD får innvilget medisinsk fritak for disse legemidlene. Medisinsk fagkomité i Antidoping Norge forholder seg til strenge kriterier fra WADA når de innvilger søknader om medisinsk fritak, og det finnes egne, detaljerte retningslinjer for hvordan søknader om ADHD-legemidler skal behandles.

5) Bruk av ADHD-medisiner blant gutter og jenter - og spesielt jenter - har økt kraftig det siste tiåret. Er det samme tilfellet når det gjelder søknad om TUE? Gjenspeiles økt antall brukere ADHD-medisiner blant unge jenter/kvinner i antall søknader medisinsk unntak for bruk av ADHD-medisiner (blant jenter/kvinner) hos Antidoping Norge?

- Antall søknader om medisinsk fritak som kommer til oss, gjenspeiler helt klart trender i samfunnet. Det ser vi også når det gjelder ADHD-søknader, som har økt markant de siste årene. Egen statistikk for kjønnsfordeling har vi ikke utarbeidet, men inntrykket er at det er like mange jenter som gutter som søker om fritak.

Her og nå – en av de siste dagene i februar – forteller Elea at hun faktisk aldri er plukket ut til dopingkontroll. Ikke en gang noen dager tidligere, da hun seiret suverent i inne-NM. Hun er imidlertid alltid forberedt for det. Lastet ned på mobilen har hun all nødvendig dokumentasjon for sitt medisinske fritak, og hun har en back up på papir.

- Det er mitt ansvar at det er gjort riktig. Så får jeg heldigvis mye hjelp av psykiateren min. Han tar ansvar for det som jeg ikke skjønner, det medisinske. Jeg må ikke tulle med det, for det er jo veldig seriøst.

Fra mai til jul i fjor måtte hun søke om fornyelse av fritaket hver tredje måned. Det var litt ironisk, sånn med tanke på velkjente ADHD-symptomer. Men siden er hun innvilget fritak som gjelder for fire år.

Hun sier at det hele egentlig har fungert greit. Papirene hun har sendt inn, for eksempel ved bytte av medisin, er blitt raskt besvart av Antidoping Norge – i løpet av to til tre dager, til og med samme dag.  

Eleas psykiater fungerer også som hennes idrettspsykolog.

- Det høres ut som om du har orden i sysakene og et godt system rundt deg?

‍- Ja, det er blitt veldig bra. Administrative saker er det jeg synes er vanskeligst å holde styr på. Det å ha en slags barnevakt med hensyn til det, er jo til veldig god hjelp.  

- Har du noen konkrete målsettinger når det gjelder hva du ønsker å oppnå, det vil si hva du trener for?

- Jeg tror alle trener fordi de vil bli best. Det har vært holdningen min, at jeg vil bli best. Nå når jeg faktisk har hevdet meg i mitt første år som seniorutøver, har lyst til å være med i internasjonale mesterskap – henge med der. Ikke bare være tilskuer. Men jobben skal gjøres.

‍