Daniel Kvammens reaksjon da psykologen mente han kunne ha ADHD: - Jeg hadde aldri tenkt tanken

- Nå har jeg levd med dette i et og et halvt år. Jeg føler at jeg får gjort sinnssvakt mye mer, og at jeg har større ryddighet i arbeidet mitt. Det har ikke gått på bekostning av kreativitet. Jeg skriver raskere og bedre, sier Daniel Kvammen (37).

Musikeren, låtskriveren, artisten og reality-TV deltageren fra Geilo i Hallingdal – bosatt i Oslo de siste seks årene - ble høsten 2024 diagnostisert med ADHD, som han siden «har levd med». Han bruker hver dag ADHD-medisin, hvis effekt for Daniel altså innebærer økt kapasitet og skjerpet kvalitet.

- Det er en styrke ut av en annen verden. Det er en superkraft, det mener jeg. Og der kommer jeg tilbake til debatten om ADHD og kongekrabben, sier Daniel.
Kongekrabben – hva har den med debatten om ADHD å gjøre?

Daniel er kjapt fremme ved poenget:

- Da kongekrabben kom nedover kysten (fra Finnmark, red. anm.), lød det slik: «Fy fader, den vil ødelegge næring og fauna». Så gikk det 10 år, så skjønte alle at den kunne utvikles til en delikatesse. Og jeg mener virkelig det, at vi må slutte å sykeliggjøre ADHD. For hvis vi bruker dette riktig, og folkene med disse tingene riktig - man kan være meget ressurssterk med ADHD. Det er min mavefølelse, sier han.

Den kommer med et par forbehold, som at han – det har han «fått beskjed om» - er et prima eksempel på hvordan medisinen «skal fungere».

- Før jeg begynte på medisiner, kunne det bli veldig mye for meg. Jeg følte ubehag og ble irritert, uten at jeg skjønte hvor det kom fra. Hvis jeg nå glemmer å ta medisinen en dag, merker jeg at det kommer tilbake med en gang. Det er veldig åpenbart for meg, at når jeg tar medisinen, greier jeg å rydde litt bedre i all informasjonen jeg får inn – dette er viktig, dette er ikke viktig.

Det er den dagen på nyåret i hovedstaden: Temperaturen har steget fra bitende kaldt høytrykk til en slags vanlig januar-minus, med lavtrykk og gult farevarsel for snø - formidlet minutt for minutt i digitale medier.

«På bussen no. Mogleg eg er der 10 min seint. Beklager så mykje», meddeler Daniel i en melding syv minutter før avtalt møtetid.
Et par minutter senere: « … 2 stopp unna. Og så må eg springe ned gata, frå Sofies gate 😊»

Daniel er god til å springe.

Dagen før har han avsluttet en løpeøkt på tredemølle ved midnatt, etter å ha blitt intervjuet av Espen Thoresen i ADHD Norge-podkasten «Ta det som en mann». Han har siden rukket å gjennomføre enda en treningsøkt, før han – i godt driv, foran skjema, med sekk og bag – kommer inn døra til Litteraturhuset i Wergelandsveien bak Slottet. (Han kan vise til en veldig god tid på halvmaraton, og ja – mer om det senere)

Han er i det hele tatt en mann av høyt tempo. Mot slutten av fjoråret avviklet Daniel og bandet hans «helt spinnvilt» 31 konserter i løpet av 26 dager.  

- Da ble til og med jeg sliten, vedgår han.

Det er rundt to år siden hans psykolog gjennom mange år anbefalte ham å la seg utrede for ADHD. Psykiateren som skulle sørge for utredningen konstaterte, så å si før den var i gang, at diagnosen var åpenbar.

- Psykologen har hjulpet meg med sceneskrekk og diverse. Jeg har hatt stort utbytte av det. Men så har jeg oppe i alt dette kanskje syntes at det ikke alltid har vært lett å passe inn. Jeg har selv ment at jeg bare har ment godt, men har hatt en tendens til å stange hodet i veggen sosialt og på andre områder.

Daniel vil understreke at han har et veldig flott liv. Det er ikke synd på ham. Han ønsker ikke å overdrive, si at han aldri har vært dypt deprimert. Han har vært gjennom noen bølgedaler. Det har vært en del greier.

- Psykologen har vært opptatt av å finne svar og løsninger. Men så har vi ikke kommet til en konklusjon. Jeg har prøvd å finne ut av det. Har lagt forskjellige ting på bordet. Blant annet dystymi.

(Dystymi er ifølge Store medisinske leksikon en psykisk lidelse som er kjennetegnet ved langvarige symptomer forenlig med mild depresjon. Tilstanden ble tidligere kalt nevrotisk depresjon. Den inngår i begrepet stemningslidelse (affektiv lidelse).

‍- Plutselig en dag kom psykologen og sa hun hadde tenkt på en ting: «Du har kanskje ADHD.» Selv hadde jeg aldri tenkt tanken.

Det tok litt tid før han fikk time for utredning i det offentlige helsevesenet. Daniel forteller at hans score etter introduksjonstesten var «langt over skalaen».

- Jeg vet ikke om de kan ha gjort en feil. Den ga i alle fall voldsomt utslag. Vi snakket et par timer, tok en test som kanskje varte tre timer – det gikk veldig fort.
Daniel vil ofte «understreke».

Tidligere i intervjuet at han hadde en fantastisk barndom på Geilo, og så gikk alt på tverke da han begynte på skolen. Fordi han ikke greide å sitte stille.
Nå at ADHD-en, før diagnosen og medisinen, har gitt ham «ganske mye fett». Enormt tunnelsyn. Kreativitet. Han tror ikke han hadde vært musiker, hvis det ikke var for den.

Apropos ubehandlet og behandlet ADHD: Jeg har en spade, og før var den rettet i en retning – rett ned.

Dette er et typisk eksempel fra hans «tidligere» liv:

- Det var én linje som manglet i en låt, og jeg kunne gå i ukesvis og tenke på den linjen. Jeg fikk den ikke på plass. Det var en belastning. Jeg kunne grave meg helt ned. La oss si at det var en låt til neste plate, og jeg «måtte» få den på plass.

- Du blir overveldet. Det går bare ikke.

- Nå er det derimot slik: Ok, den låten eksisterer, men jeg har ikke den linjen ennå, det er bare å legge det vekk. Men så kan jeg på et senere tidspunkt sette med ned igjen og jobbe med den. Jeg føler at med den medisinen - apropos ubehandlet og behandlet ADHD: Jeg har en spade, og før var den rettet i en retning – rett ned. Jeg gravde en grav hele tiden. Nå, derimot, er det hele tiden en kanal som går den veien, forklarer Daniel.

For å understreke hva han mener, strekker han armen mot biltrafikken i rundkjøringen som kobler Welhavens gate med Parkveien. Det går «straka vägen».

- Rett vei og fremover, som han selv uttrykker det.

Han penser imidlertid inn på at han kan ha et melankolsk og emosjonelt forhold til bieffektene av ubehandlet ADHD.

- Den har gitt mye positivt. Men så forstår jeg at måtene jeg har gjort ting på sosialt, kanskje er kommet fra ADHD.

Det er ikke ment som en unnskyldning. På ingen måte.

- Jeg blir gjerne tatt for å være veldig direkte. Jeg tenker ofte raskt, det oppstår mange koblinger i hodet. Slik jeg har forstått det, er det koblinger i frontallappen som liksom gjør litt som de vil. Jeg kan si ting som følge av mange pågående prosesser i hodet, og så forstår ikke folk konteksten. Det kan fremstå veldig direkte, og til og med konfronterende.

I et intervju med lokalavisen Hallingdølen i desember sa han det slik (Hallingdølen redigeres på nynorsk, som Daniel bruker i sin dagligtale):

«Sjølv om musikken har gått bra, så har dette prega meg. Det har gjort at eg har trekt meg tilbake i sosiale settingar fordi eg har vore redd for å rote det til eller bli «litt mykje Kvammen» for folk. Eg har vore redd for å gjere det verre med noko eg seier eller gjer. At det eg seier ikkje er det eg kjenner eller meiner, og at eg skal gjere situasjonen verre. Eg kan tru eg har sagt det rett, og ikkje forstått kvifor det likevel har vorte feil.»

- På bakgrunn av det du nå har sagt, skulle du ønske du hadde fått diagnosen tidligere?

- Ja, det tror jeg.

- Du tenker ikke «herregud, jeg har mistet halvparten av livet mitt»?

- Nei, virkelig ikke. Men jeg er blitt fortalt at folk kan oppleve en slags sorgprosess. Til en viss grad har jeg gjort det. Etter at jeg har begynt å bruke medisinen, og jeg har begynt å forholde meg til hva dette «ADHD-dyret» er, har jeg sakte, men sikkert landet i et eller annet – som å falle sakte bakover i en stor sofapute.

Han sier at «man» begynner å se på det man har gjort, og fortsetter:

- Jeg har ofte tatt veldig stor plass sosialt og slitt med å passe helt inn, selv om jeg har prøvd så godt jeg har kunnet. Jeg kan ha sittet sammen med venner og pratet i en time, og plutselig skjønt at jeg er den eneste som bryr meg om det jeg har snakket om.

Muligens søkt, men på bakgrunn av at han for noen år siden opptrådte som «Ulven» i NRKs underholdningsserie Maskorama:

I et intervju i New York Times, oversatt og publisert av Aftenposten 10. januar, lanserer klinisk psykolog Amara Brook begrepet «maskering»: Å skjule tanker eller adferd for å passe inn.

Det gjelder først og fremst personer med ADHD og autisme.    

Du prøver å dekke over det du umiddelbart har lyst til å si. Det oppleves (for) ofte brutalt av mottaker. Du fremstiller deg som en annen person enn du er – du bedriver «maskering».

- Kjenner du deg igjen i det?

- Da jeg var ung, var ADHD han sinte gutten som skallet hodet i veggen på skolen. Jeg var aldri han, og har vel aldri vært han.

- Det blir sagt at jenter er flinkere på «coping»-mekanismer – «mestringsstrategi» på norsk? Jeg har nok litt av den formen. Jeg har en ressurssterk familie og ressurssterke venner, og har nok ubevisst lært meg å håndtere det som i hermetegn har vært et problem.  

- Det å prøve å rettlede og håndtere disse koblingene i hodet som er kommet litt på avveie. Det krever enormt mye energi, har jeg skjønt. Men det er det som er fantastisk, et og et halvt år senere, at jeg i hverdagen ikke bruker så mye energi på å håndtere grunnleggende ting.

- For andre kan det sikkert høres ut som verdens enkleste sak. Men når jeg nå er sammen med venner, er det en skikkelig stor endring - det å bedre forstå når det er best å være stille og la andre prate om sitt.

- Den fjerde tingen, sier Daniel.

Han har med andre ord nærmest foredratt om tre så langt.

- Jeg har tidligere vært ute i media og fortalt om turbulente år, med mye alkohol. I 2017, etter at jeg hadde slått gjennom, drakk jeg mye. Jeg har mye mindre behov for alkohol nå. Jeg har skjønt at det har vært egenmedisinering for å roe hodet på tampen av en uke.

- Fant du ro ved å drikke alkohol?

- Det vil jeg i ettertid absolutt påstå. Men jeg skjønte ikke det da, hvis det gir mening? Det var nok en måte å roe nerver og kroppen på. Fordi alt gikk i hundre i hodet. Det var ikke en bevisst tanke. Jeg trodde oppriktig talt jeg bare var glad i å feste. Det er merkelig å se tilbake på det, nå når ønsket om å drikke har avtatt veldig etter at jeg har funnet større ro.

I sammenheng med at han har det bedre med seg selv, bemerker han «ha-ha-ironisk» at det eneste han er redd for – i anførselstegn – er at han om to år (!) kommer til å skrive dårligere låter.

På spørsmål om tekstene hans – innholdet – har endret seg med diagnose og medisin, svarer han «ikke foreløpig».

- Men det er det jeg er spent på, på sikt. At jeg skal bli en sånn «Glad-Kvammen». Det er det eneste som bekymrer meg, på ekte. At jeg skal bli dårligere. Jeg skal ikke legge skjul på at det har gått litt opp og ned med meg, og at det har vært en kilde til god inspirasjon i låtene.

- Det er ikke slik at jeg har hatt det ræva med vilje. Men det er klart. Når man får det bedre med seg selv; skal den neste plata handle om at jeg går tur i parken og koser meg? Det er ikke slik at det ikke fins kunst og fine ting som er laget på lykke. Men det overordnete er at mye kunst – innholdsmessig – er laget på ulykke.

- Sult og fortvilelse?

- Ja, sult og fortvilelse. Herregud, nå står det stille. Sult - Hamsun! Navnene Munch og Hamsun dukker ofte opp i hodet samtidig, og så må jeg bruke et halvt sekund på rydde: Hvem er hvem? Det er ikke slik at jeg ikke vet det. Men jeg tror jeg henger meg opp i at det er så mange like bokstaver i navnene deres, og at de er fra omtrent samme tid. Dermed blir det noen runder med køl, haha – ADHD, altså.

- Nå går vi over til løping.

- Ja, om det på en måte …?

Det Daniel med «det» egentlig spør om, er: Hva er koblingen mellom løping og det vi hittil har snakket om?
NRKs friidretts- og langrennkommentator Jann Post er selv en meget habil langdistanseløper. For snart fire år siden var Daniel gjest i Janns podkast «I det lange løp». Da var Daniels beste tid på halvmaraton (21 kilometer) en time og 24 minutter. Noen måneder senere senket han den med syv minutter, til en time og 17 minutter i Drammen. Det tilsvarer en kilometer på tre minutter og 39 sekunder og 16,5 kilometer per time.  

- Daniel er i supermosjonistsjiktet. Det betyr at han har lagt ned innsats. Det krever «orden» og kontinuitet, forklarer Jann Post.

Han sier at personer som begynner å løpe sent bør ha et solid grunnlag, med mye fysisk aktivitet fra tidligere, for å kunne tåle belastningen ved å løpe mye – og for å unngå skader.

- Hundre prosent, svarer Daniel på spørsmål om løping «i ADHD-land» er en måte å systematisere tilværelsen på.

Før han forteller hva det innebærer, gir han til kjenne en karakteristikk av sin ADHD-variant. Deretter gjentar han at han ikke alltid har hatt det så bra med seg selv, og at han har prøvd å finne måter å ha det bedre på – og at løpingen har vært en metode for å få ut masse energi.

Til «orden»:
- Jeg er opptatt av orden rundt meg. Når det gjelder orden og løpingen, er rutiner sinnssvakt viktig. Ikke med tanke på når jeg står opp og når jeg jobber. Men for eksempel ved at det er ryddig i leiligheten min, eller at jeg har lister over alt jeg skal gjøre. Spesielt i jobben, som er mitt store holdepunkt for hvor god orden jeg har i livet mitt.  

- Det å lage strukturer i hverdagen, er måten jeg får orden i kaoset på. Det går igjen i løpingen. Den har snakket til og roet ned ADHD-versting tendensene. Jeg har løpt ganske lenge, siden 2018, og har hatt stor glede av det fordi …

Her avbryter Daniel seg selv. Igjen.

Men underbygger «stor glede» ved å fortelle at han kvelden før avsluttet løpeøkten på Sats klokka 23.57, og forlot treningskjedens lokale 20 minutter etter midnatt.

- Men idrett som sådan var ikke noe særlig for deg i barne- og oppvekstårene?

- Det har jeg ikke tenkt på før du nevner det. Jeg har faktisk aldri vært så god på lagidrett, og det dreier seg kanskje om at jeg synes det er vanskelig. For å sitere «fellow» halling Stein Torleif Bjella (musiker og lyriker fra Ål, red. anm.). Han sa en gang til meg, du er spiss du, Kvammen. Skjønner du? Jeg synes lagidrett er utfordrende. Det krever mye kommunikasjon.  

- Jeg tror rett og slett de individuelle sportene, om det er musikk eller løping, er lettere for meg å håndtere.

Han sier at han ofte opplever å ha et energinivå som er høyere enn hos mange av dem han omgås. Det overskuddet kan «plasseres» i løpingen, der hodet «får spinne».

- Før prøvde jeg kanskje å døyve det med å drikke, for eksempel.

Han sier også at løpingen startet som en slags reaksjon på at han følte seg litt utafor.

- Da jeg skjønte at jeg var flink, det er klart – da er jeg all in. Sjette gir hele veien.

Han trener i regelen seks ganger i uka.

For to år siden var Daniel hovedpersonen i en podkastserie på 13 episoder: «Kvammens vei til Hamburg». Selve løpet gikk ørlite skeis, mener han. Han kom i mål på litt over tre timer (3.04).

- Det skulle ha vært under. Det var før ADHD-en ble påvist, og var litt typisk. Jeg hadde tatt på meg for mye.

Ikke bare podkast-maraton og maraton (42195 meter). Han ble spurt om å delta i NM i skiskyting på Geilo. Han er jo et ja-menneske, og han tror sambygdingene – geilingene – oppfatter ham som en artig og god kar. Men det oppsto en eller annen dobbelt-booking. Løping, skiskyting og turné samtidig. Det endte med at han måtte «kapitulere».

- Det kan settes i sammenheng med ADHD-en. Vi ble enige om at jeg kunne kaste inn håndkleet til skiskytter-NM.

- Noe jeg ikke er veldig stolt av.

Sett i lys av at han sier ja til alt – siste tema: Konflikt.

Han mener den som i fjor høst ble gjenstand for medieoppmerksomhet i forbindelse med «71 grader nord – Norges tøffeste kjendis» - den mellom deltakerne Daniel Kvammen og Susanne Wergeland - i kraft av konseptet ble fremstilt noe grovkornet.

Han vil imidlertid tenke seg om før han svarer på spørsmålet om den var en konsekvens av at han alltid er «på», og at utenforstående kan oppfatte det som om han er konfliktsøkende.

- Jeg synes det er et godt spørsmål, med unntak av den siste konklusjonen. Jeg forstår i stor grad Susanne, at hun i noen tilfeller ble irritert. Jeg mener at jeg prøvde så godt jeg kunne, og så syntes noen personlighetstyper, som Susanne, at det var en belastende væremåte. Men at jeg vil skape konflikt, kjenner jeg meg ikke igjen i. Tvert imot. Jeg koste meg verre der inne, og da vi var uenige, opplevde jeg at vi fant fort ut av det. Susanne og jeg hadde mange fine samtaler.

- Jeg forstår at noen personlighetstyper ikke går så godt overens med min. Det er kanskje det såreste disse ADHD-greiene. Jeg vil virkelig at alle skal være fornøyde. Det er selvsagt kjedelig at det ikke alltid kommer frem. Når det er sagt, opplever jeg at folk flest ser at jeg på min måte prøver å bidra til at de skal ha det bra, sier Daniel.

Hør Daniel Kvammen i podkasten "Ta det som en mann":