Illustratøren

- Jeg følte meg litt dum da jeg sa til venner at jeg tror jeg har ADHD, siden mange har et inntrykk av at «alle» har det for tiden, sier Henriette.

Hun forteller videre at flere bekjente kommenterte diagnosen hennes med at «de kan kjenne seg igjen». Men, sier hun, de fleste gjør ikke nødvendigvis det.

- Joda, alle kan kjenne seg igjen i noe ADHD, men for mange med diagnosen kan den gå utover alt og bli altoppslukende. Det handler ikke om at du også kan miste mobilen eller bli trist av og til, sier hun.
Henriette sliter med tid, mister tog fordi hun «bare skal gjøre noe hjemme» først, og kaller seg en tidsoptimist med tidsblindhet.

- Jeg kommer ofte for sent. Det kan se ut som om jeg ikke bryr meg om andre eller er lat, og jeg har rakket mye ned på meg selv i mange år på grunn av dette. Nå har jeg fått en forklaring, prøver å slutte med denne selvplagingen og heller lage nye strategier, sier hun over en kaffe i Oslo sentrum.

Hit kom hun med tog, for Henriette og samboeren har nylig forlatt Majorstua og kjøpt et oppussingsobjekt på det lille stedet Hyggen i Asker.

- Det bor 700 mennesker der. Jeg har alltid likt liv rundt meg og hadde lenge en forestilling om at livet utenfor byen ville bli kjedelig. Men jeg er så utrolig glad for flyttingen! Vi gjør mye selv og alt er kaos, men veldig gøy! Og i skogen får jeg etterlengtet ro.

Trygghet som en rød tråd

Henriette T. Osnes vokste opp i Ulsteinvik, på en øy utafor Ålesund, «uti havgapet» som hun selv sier. Her bodde hun med tvillingsøster, lillebror og foreldre inntil hun ble 15 og moren ville til Lillehammer for å studere, og hun ville ha familien med seg.

- Jeg var ikke veldig fornøyd med den avgjørelsen. Jeg måtte flytte fra kjæreste og venner til noe ukjent. Jeg begynte på videregående, på linje for tegning form og farge, men byttet raskt over til allmennfag og skolen til søsteren min. I ettertid ser jeg jo at jeg søkte trygghet, sier Osnes.

Og dette; tryggheten søsteren gir, følger som en tråd gjennom hele intervjuet – og i livet til Henriette inntil hun ble voksen.

- Det er kanskje typisk mange med ADHD å søke trygghet, selv om det går på bekostning av egne interesser, sier hun.

Og hun hadde ikke interesse for allmennfag. Karakterene ble så som så. Men så reiste søsteren til Trondheim for å studere, og Henriette fulgte etter og utdannet seg til illustratør. Da søsteren skulle studere videre i Australia, ble hun med. Og da Karoline måtte hjem før utdannelsen var over, ble Henriette med på det også. Hun mistet senere den kreative selvtilliten og utdannet seg til barnehagelærer.

Men, det var noe som ikke var helt riktig med barnehageutdanningen. Allerede som 10-åring hadde hun sagt i lokalavisen at hun skulle bli kunstner.

- Mamma var kreativ, og hadde studert kreative fag, men valgte heller å hjelpe mennesker i jobben som sosionom. Pappa er bioingeniør og jobber på sykehus. Begge mine foreldre var veldig støttende da jeg ville bli illustratør. Mamma fikk aldri forfulgt det kreative selv, sier hun.

Henriette søkte på Kunsthøyskolen i Oslo – KHiO -  samtidig som hun skrev bacheloroppgaven på barnehagelærerstudiet, og kom inn.

- I løpet av det første året ble mamma syk, og døde på slutten av mitt første semester. Jeg drev sorgarbeid gjennom å jobbe, jobbe og jobbe, og brukte henne i arbeidene mine. I dag ser jeg på dette som en både sunn og usunn bearbeidelse, sier hun.

Pandemien rammer på slutten av studietiden og ble en del av Henriettes avgangsprosjekt i 2021.

- Jeg malte veggmalerier, lagde installasjoner, fanziner og animasjoner, som spilte opp mot opplevelser under pandemien, sier hun, og husker studietiden som perioden da hun endelig fikk selvtilliten som illustratør tilbake.

Men hva skulle hun bruke utdannelsen på? Karrieren startet, som vi vet i dag, med illustrerte bøker.

- Jeg kunne se hvordan en illustrasjon kunne endre en hel tekst, eller føre den i en bestemt retning, understreke noe, forklare, sier hun.
‍
Det er det samme vi nå kan glede oss over å se i ADHD Norges egen «Mestringsbank».

Å være frilanser med ADHD-diagnose

I januar 2025 sluttet Henriette i kontorjobb og startet for seg selv på fulltid, litt impulsivt, midt i oppussing av nytt hus og midt i ADHD-utredning.

Tvillingsøsteren Karoline har ikke ADHD, men Henriette forteller at de lever veldig ulike liv som kan påvirke ulikt.

- Og selv om livet kan være kaotisk med små barn, slik Karoline har det, hadde hun kanskje kjent annerledes på det om hun levde på samme måte?

Det kan virke paradoksalt at en med ADHD velger det uforutsigbare frilanslivet, og Henriette bekrefter at hun hele tiden slites mellom behovet for rutiner og behovet for at livet ikke skal bli kjedelig, altså vekk fra rutiner.

- Jeg har jobbet mye digitalt etter at jeg gikk ut av KHiO i 2021. På iPad og PC kan jeg jobbe hvor som helst, men det gjør det samtidig vanskeligere å legge bort jobben. Jeg sliter veldig med å beregne hvor lang tid ting tar. Det ender ofte med siste-liten-panikk, lite søvn og dårlig betalt. Og jeg har vanskelig for å legge bort perfeksjonisten i meg, særlig i prosjekter som betyr mye for meg, sier Henriette.

Jeg kan slite med åpne kontorlandskap, lyder og avbrytelser.

Hun legger til at hun ønsker å jobbe mer analogt igjen, i savnet etter å jobbe med grafikk, maling og å blekk, som hun gjorde mye mer av før.

- Men da trenger jeg et egnet sted å jobbe. Jeg kan slite med åpne kontorlandskap, lyder og avbrytelser, og omgivelsene har mye å si for konsentrasjon og hun og forklarer:

- Jeg trenger at det er koselig og ryddig rundt meg for å jobbe godt. Farger, gjenstander med historie og ting jeg har laget eller funnet selv gir meg både glede og ro. Grå og upersonlige omgivelser dreper motivasjonen min, mens farger gjør det lettere å bli inspirert og komme i gang. Det paradoksale er jo at jeg selv er veldig rotete. Jeg kan sitte midt i masse rot og bli frustrert uten å gjøre noe med det. Upersonlige kontorer med beige gardiner, hvite vegger og grå stoler fungerer dårlig for meg. Jeg trenger farger for å føle meg inspirert, sier Henriette.

En lang og sakte vei mot diagnose

Henriettes ADHD-diagnose kom sakte. Etter KHiO var hun sykemeldt, men jobbet litt på si likevel. Hun kjente på en angst og uro som hadde vært der siden videregående, men som hun aldri hadde grepet fatt i og ikke skjønt hvor kom fra.

- Det ble verre i slutten av 20-årene, men jeg dyttet det litt vekk, inntil jeg for et par år siden fikk en liten knekk og bestilte time hos psykolog og ba om hjelp, forteller hun.

Herfra bar det videre til DPS, med det primære målet om å komme tilbake til jobb. Samtidig fikk hun en angst og depresjon-diagnose, som hun ikke kjente seg igjen i.

- Jeg var ikke langvarig nede. Det var mer opp og ned, veldig lykkelig og veldig ulykkelig, og begynte med selvransakelse og hadde mange teorier, men ADHD slo meg ikke som en mulighet. De jeg har jobbet med beskriver meg som hektisk, jeg går fort, er surrete. Jeg mister og knuser ting, har store følelser og isolerer meg tidvis fra verden, men mye av dette skjulte jeg for alle, inkludert nære venner og søsteren min, sier hun.

Det var et tilfeldig møte med en kvinne med ADHD som introduserte muligheten for at dette kunne være henne. Henriette følte seg på mange måter mer lik henne enn sin egen tvillingsøster. Men da hun gikk til legen med tankene sine, møtte hun motstand. Først ville ikke legen være med på at det kunne være ADHD: Hun var skoleflink og hadde ikke hatt noen problemer med å lære.

- Men jeg opplevde at det bare ble verre! Jeg bestilte ny time, samlet info og var godt forberedt. Da legen fremdeles ikke ville være med på at jeg trengte hjelp, ble jeg sint, gråt, kjeftet og snakket og snakket. Etterpå var jeg helt utslitt.

Jeg slet veldig med store følelser som kunne ødelegge mye for meg, både med jobb og i forholdet til samboeren min.

Det endte med henvisning til DPS, utredning, og en følelse av endelig å bli sett der.

- Etter diagnosen i mars i år prøver jeg nå ut medisiner. Jeg slet veldig med store følelser som kunne ødelegge mye for meg, både med jobb og i forholdet til samboeren min. Hadde jeg hatt en dårlig morgen kunne det ødelegge hele dagen. Medisiner sammen med gode rutiner håper jeg bedrer alt dette, sier Henriette.

ADHD Norges digitale magasin.

Støtt vårt arbeid ved å bli medlem.

Mestringshjelp fra Mestringsbanken

Henriette er veldig begeistret for Mestringsbanken, som hun ikke bare skal illustrere – men også benytte seg av selv.

- Før diagnosen hørte jeg fra venninner at det fantes kurs om ADHD og steder å prate med andre. Jeg gledet meg til dette! Men, det jeg faktisk fikk var medisiner og et digitalt ADHD-kurs. Men å gi et så omfattende kurs til folk med ADHD! Jeg har knapt sett på det. Jeg ringte DPS helt på gråten, følte meg lost og ønsket samtale. Men jeg var jo skrevet ut og hadde ikke krav på noe, sier Henriette, som ville ha hjelp til å mestre livet med diagnose.

«Mestringsbanken» blir mer lavterskel, sier hun, med enkle tips og råd. Når hun titter gjennom forslagene som ligger klare for å illustreres, og kjenner hun igjen flere av forslagene fra sin egen hverdag, og oppdager nye.

- Pusteteknikk som nevnes for eksempel, det har jeg brukt veldig mye. Jeg snakker med trærne i skogen og prøver så godt jeg kan å meditere. Og dette med å ta fysiske pauser, det skal jeg ta med videre. Det er lett for meg å glemme og spise og drikke når jeg jobber, før jeg plutselig føler meg dårlig. Jeg må ha en påminnelse rett foran meg om dette, sier Henriette.

Og skal dagen bli god, er det viktig at den starter allerede dagen før.

– Ja, særlig hvis jeg skal rekke et tog eller noe annet til et bestemt tidspunkt. Jeg prøver å legge frem alt jeg trenger kvelden før, synlig og helst rett foran døra. Jeg kan ikke stole på at jeg husker å sjekke kalenderen på mobilen før jeg går.

Hun lager også gjerne en enkel rundstykkedeig kvelden før.

- Da blir morgenen koseligere og mindre stressende. Uten forberedelser kan det bli mye frustrasjon fordi jeg ikke finner ting når jeg har dårlig tid. Jeg har blant annet syklet rundt med skeivt styre altfor lenge fordi jeg sparket til sykkelen i frustrasjon en morgen, og så har jeg selvfølgelig glemt å fikse det, sier hun.

På morgenen er det ro, kryssord og musikk som er oppskriften på en god dag.

Hun legger også merke til rådet i mestringsbanken om å sette mål hver dag, som ikke trenger være så ambisiøse. Å dele opp oppgaver, lage bolker og lister, skrive «du er flink» til seg selv når man krysser av. Det er viktig å føle mestring og erkjenne at ting tar tid.

- Som frilanser er det mye administrasjon, som er kjedelig, krever energi og oppmerksomhet. Det er viktig å sette av egen tid til det.

I samboerskapet er hun bevisst på at følelser kan bli ekstra sterke, og at det derfor er viktig å kommunisere hva som skjer, og innse at den andre slett ikke er tankeleser.
- Men, alt dette er strategier jeg ikke alltid klarer å følge, men blir jeg sakte bedre på noe av det vet jeg at sjansen for at dagen blir bra er mye større når jeg får det til.

Å være snill med seg selv

Henriette øver stadig på å være snillere med seg selv. Hun skriver gjerne små og store ting hun har gjort.

- Ja. Jeg prøver å ha fokus på det jeg faktisk får til, ikke alt jeg ikke fikk gjort. Har jeg svart på en melding jeg har utsatt lenge? Check. Dusjet? Check. Redd opp senga? Check. Tent et lys ved pulten? Check. Jeg kan ha en egen kolonne hvor det står «jeg er flink». Det høres kanskje banalt ut, men hjernen lærer seg å legge merke til det jeg faktisk får til. Jeg har brukt mye tid på selvbebreidelse og alt jeg burde, kunne eller skulle ha gjort. Det er en ganske kjip vei å gå og det ble på tide å stoppe med det, sier hun.

Skal Henriette slappe av er det bedre å gjøre noe kreativt med hendene enn å lese en bok. Hekling, smykker, snekring, dyrking, baking eller andre små prosjekter, er alle hobbyer hun i perioder blir hektet på.

- Å sitte og fikle og skape noe med hendene er faktisk veldig avslappende

For Henriette handler det også om å gi kreativiteten større plass – uten krav om å gjøre ting «riktig».

– Det skal være gøy å skape, ikke en test på om du er god nok. Jeg tror mange med ADHD er kreative, annerledestenkende og løsningsorienterte, men vi trenger verktøyene som gjør at vi får brukt skaperkraften. Hun beskriver derfor også ADHD-en som noe positivt.

– Når jeg har de riktige verktøyene i sekken, synes jeg faktisk jeg er heldig som har ADHD. Jeg har et ekstra kreativt driv, kan hyperfokusere på interessene mine og tenker ofte annerledes. Det er viktig med litt selvskryt.

‍