Naturen er som en «hyttepause» fra hverdagen

Friluftsinfluenser Elise Theoline Skagøy (36) må ut i naturen og dyrke friluftslivet for å få fred fra ADHD-diagnosens skyggesider.

- Hvor åpen skal jeg være?

Det er Elise Theoline Skagøy som spør seg selv.

Friluftslivinfluenseren og tobarnsmoren har nettopp fortalt om en «jøss, hva skjer nå»-opplevelse høsten 2022.

Hun «vandret i byen» da hun ble rammet av det som skulle vise seg å være PNES (psychogenic non-epileptic seizures): Ifølge Helsenorge «en type epilepsilignende anfall». Hvorfor noen utvikler slike anfall, finnes det foreløpig ikke nok kunnskap om. Psykiske vansker, sosiale og følelsesmessige forhold kan spille inn, og trolig utvikles PNES «dersom den totale belastingen blir for stor».

Elise Theoline mener ADHD er grunnleggende årsak til hennes PNES-anfall, som i verste fall medfører at hun «blir helt lam», med muskeltrekninger i halsregionen, ansiktet og øverste del av kroppen.

- Små barn 24/7 ble for mye for meg, sier hun.

På toppen av ADHD og jobb i barnehage.

- Jeg gikk på en smell, innrømmer Elise Theoline.

Det er dagen før stormen «Amy» skal treffe landet. Hun er i huset på Hammarsneset ved Ålesund. Det er blitt totalrenovert de siste to årene. Hun sitter på loftet, som hun kaller sitt kreative rom - med hengekøye, symaskin og tegnesaker.  

Elise Theoline, ektemannen Andreas – som har en lederstilling i fiskeoppdrettselskapet Måsøval -døtrene Maja Elise (6), Emma Andrea (3) og fuglehunden Dumle bodde på øya Frøya i fire år før de flyttet hit.

Det er omtrent her i intervjuet hun spør seg selv om hvor åpen hun skal være. Hun har nevnt NAV, nedsatt arbeidsevne og AAP (arbeidsavklaringspenger). Betegnet ADHD som «gasspedalen» og PNES som «nødbremsen». Kroppen tåler ikke så mye ennå. Hun understreker imidlertid at hun trives med livet slik det nå er: Deltidsjobben (to dager i uken) som innholdsprodusent hos «TOVA» på Devold fabrikken. Familielivet. Utsikten til drømmetomten (de «har tatt ned» 400 trær) og storslagen natur.

Havet, der hval og sel kan dukke opp. Men før «nå»?

Elise Theoline tar oss med tilbake til den gang «de som vasket på skolen» kalte henne Sola.

Men inni meg følte jeg hele veien at noe var galt.

- Jeg var den superglade energijenta. Men inni meg følte jeg hele veien at noe var galt. Jeg opplevde at jeg slet med lekser og skole, og at jeg «maskerte» det. I stedet for å vise hvor dårlig jeg egentlig var, gønna jeg bare på ekstra mye for ikke å bli tatt for å være dum.

  - Jeg husker at jeg gikk gjennom barne- og ungdomsskolen med en tanke om at jeg hadde masse energi og alt det der, og at jeg etter hvert fant ut at jeg for å klare meg litt bedre på skolen måtte sitte langt frem i klasserommet – ikke langt bak.

Inne i hodet hersket «bare uro» helt til hun fikk lov til å ha en tegnebok på pulten foran seg, som hun kunne skrible i og «tegne det læreren sa».

- Etter at jeg var på TV og snakket om ADHD, fikk jeg beskjed fra læreren min om at hun hadde sagt fra til PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste), og PPT «var inne». Det var veldig godt for meg å høre, at jeg faktisk var blitt sett. Men de tok ikke saken videre. Det var leit.

- Diagnosen – når fikk du den?

- Da var det slik at jeg hadde lyst til å studere friluftsliv ved en høyskole. Men jeg besto ikke alle eksamenene i forkant, og dermed kunne jeg ikke gå videre.
Elise Theolines friluftsblogg hadde imidlertid vakt oppmerksomhet. Hun ble sponset med en hengekøye.

- Ja vel?

-  Da bestemte jeg meg for å ta saken i egne hender, flytte ut og bo i den hengekøya, slik at jeg kunne studere friluftsliv likevel, forklarer hun.

Elise Theoline flyttet ut fra mamma og pappa i fiskeværet Bud ved Hustadvika. Hun fortalte om det til NRKs «Ut i naturen»-redaksjon, som «begynte å filme». Prosjektet ble straks til noe større enn Elise Theoline i hengekøya: Dokumentaren «Min ungdoms vår», som fotograf og programskaper Per Jarle Heggdalsvik i 2012 vant Gullruten-prisen for i kategorien beste magasin- eller livsstilsprogram.

Heggdalsvik ga Elise Theoline, som da var 22 år med familienavnet Tungehaug, mye av æren for suksessen:

«(…) Elise er ei jente med masse personlighet som er lett å like.»

Ifølge Elise Theoline hadde manusforfatter Arild Hoksnes dratt kjensel på noen spesielle trekk ved den. De to avtalte å møtes på en kafé, han hadde «med noen papirer», og så var det full klaff på det – det liknet ADHD. Deretter fulgte en utredning over en periode på tre år fra 2011.

Det er ellers på den tiden Elise Theoline og Andreas møttes (Andreas’ sjekketriks: En fire dager lang kajakktur fra Ålesund til Bud). Som nygifte i 2012 besluttet de å tilbringe et helt år ute i naturen. Historien om friluftslivseventyret kom i bokform i 2015: «Et liv ute. To unge mennesker. Et helt år ute i det fri». Samme år var hun med i NRKs TV-serie «Eventyrjenter».

To år etter det igjen – i 2017 - uttalte Elise Theoline i en VG-sak om ADHD at hun hadde lært seg å omfavne diagnosen.

Åtte år senere, tilbake i nåtid høsten 2025:

- Hvordan reagerte du da du fikk diagnosen?

 - Jeg har alltid vært så inderlig glad i livet, svarer hun - først.

Så forteller hun at både hun og behandleren var syke da diagnosen var klar. De rakk ikke å få i stand et møte, slik at han kunne formidle den «face to face». Han tok det over telefon: Ja, du har ADHD.

- Jeg hadde gått til utredning i tre år, og skulle jo tro at jeg var forberedt. Men det var liksom sånn «okey, ja da var det det, ja». Og så begynte jeg å lure, etter å ha lagt på, hva betyr det egentlig i praksis?

Elise Theoline forteller at hun i «desperasjon» ringte til generalsekretæren i ADHD Norge. Hun måtte ha noen å snakke med. Hun gikk på biblioteket for å lete etter flere svar. For å lære mer om seg selv.

- Det skulle jeg aldri ha gjort. Det var skikkelig trasig å gå inn der for å finne ut hvor jeg var, og så finner jeg det i reolen for «psykiske lidelser», sier hun.

Hun tenkte umiddelbart at det måtte være feil. Men joda, det var det – det var ADHD. Og det var «så mye dystert». Så mye negativt. Elise tok det innover seg. Godtok det på et vis. Hun «forsto» at det var denne definisjonen som skulle komme til å prege henne.

- Jeg gikk rett i kjelleren. Andreas var bortreist med Forsvaret. Jeg hadde startet på en deltids-studie om arktisk natur. Det var innlevering og eksamen. Det ble bare for mye, jeg sluttet på skolen og satt bare hjemme og gråt.

Etter en stund, og etter initiativ fra Andreas, fikk hun ny time hos «behandleren». De gikk dit sammen. Andreas fortalte behandleren om informasjon hun hadde tilegnet seg, og følgene av det: En forsiktig sagt nedstemt Elise Theoline.

Behandleren «sa nei og nei». ADHD var ikke slik. Diagnosen var langt «lysere» enn som så.

- Nå var det bare positivt, og bare en superkraft. Jeg, som ser alt i svart eller hvitt, gikk all in på det, sier Elise Theoline.

Her passer det å minne om hennes «omfavne diagnosen»-uttalelser for åtte år siden.

- Så kjørte jeg bare på med det i mange år, egentlig. Men da er det nesten ikke rom for at man er et problem. Det ble veldig hardt å ta innover seg, for egen del og de rundt meg. Det er veldig vondt, og man klarer ikke å håndtere det på en god måte. Man klarer ikke å finne ut av det sammen. Det blir ingen god dynamikk for å finne ut hvordan man skal få det til.  

Hun og Andreas hadde det godt sammen, det var ikke det. Men det at hun så seg selv som krevende i lag med ham, fikk hun ikke orden på. Hun «begynte å hate» seg selv, fikk sterke og mørke følelser «knyttet til ADHD». Elise Theoline følte seg dum og liten. Hun sier at hun søkte profesjonell hjelp, men den var ikke tilgjengelig ved hjemstedet.

- Det med mørke følelser, her kan vi vel snakke om friluftsliv som en viktig del av ditt liv og Andreas’ liv og familiens liv. Hva finner du i friluftslivet og naturen – det åpne landskapet – som lise for sjelen og ADHD?

- Det var masse friluftsliv for min del da jeg var liten. Jeg fikk tatt ut all denne energien på turer i fjellet. Mamma og pappa hadde flere båter, slik at jeg bare kunne kjøre ut på sjøen når jeg ville – og være fri. Stikke på eventyr når jeg kjente trang til å komme ut.

Da hun fikk små barn og «hadde mørke tanker», var det ikke like lett. Det var en tid og periode i livet Elise Theoline aldri hadde opplevd så lite friluftsliv som da. Småbarnsmor, helsa var ikke helt på topp, og de skulle gå på visninger («Åh så glad jeg er for å være ferdig med det»). Hun følte seg «slukt» av alt annet.
Da hun hadde sine dårlige dager, ville ikke Elise Theoline gå utendørs av redsel for å møte folk. Hun satt til og med inne på de fine dagene, og «det var heller ikke godt» for henne.

- Det var grunnen til at vi kjøpte Hammarsneset. Det kunne ha blitt et for stort prosjekt. Men her, det er 60 til 70 mål, kunne jeg gå ut og være alene i hagen min og skogen min. Det var helt avgjørende når det gjaldt å komme seg ut. Og vi fant ut at ja, vi er friluftsfolk og kommer oss kun på tur i helgene – men friluftsliv dreier seg jo egentlig bare om å komme ut i friluft.

- Å sitte nær naturen, rett ved sjøkanten. Rådyr, hval, hjort, sel og ørn. Fyre opp bål. Jo da, vi hadde kanskje sett for oss en litt annen type friluftsliv. Men det er dette vi nå, med små barn, får til. Og det gir oss utrolig mye. Naturen demper stress. Jeg får en sånn inderlig ro. Jeg oppnår samme type ro når jeg tegner.

- Når man kommer ut og hører lydene. Jo mer jeg kan om naturen; jeg synes det er så fint. Når jeg kjenner igjen fuglekvitteret – åh, så blir jeg dratt så mye mer inn i naturen og inn i fine tanker. En blomst eller sopp som man har lært å kjenne. Det er som en pause, som en liten «hyttepause» fra hverdagen. Du kan ikke få gjort noe med det som er hjemme. En tur i skogen, og du får en pause fra alt styret.

Hun sier at pusten hennes i hverdagen kan være sånn – nesten ikke pust.

Men ute i naturen, i fri luft, får hun trukket «de lange åndedragene»: Sånn ja – ahhhh - sånn var det ja, sånn var det man skulle puste.

De beste dagene er dagene hun tenker «det er ikke utedag», og så viser det seg å være det likevel. En liten tur ut i skogkanten, så er det gjort. Spise kveldsmaten der ute sammen med familien. Det er ikke lange biten, med det gir så utrolig mye – bare ut, finne seg en stein å sitte på, tusle i fjæra.

Det er dette hun vil dele, at folk skal finne sin egen villmark og sitt eget friluftsliv.

For å understreke det viktige med «sin» og «sitt», viser hun til egen dyrekjøpt erfaring. Det gjør Elise Theoline litt senere i to lange meldinger, og i noen etter det igjen.

Oppmerksomheten i mediene fikk negative konsekvenser for Elise Theolines del. Hun «kjente plutselig» at hver tur burde bli til noe mer enn bare en tur for henne. Hun fikk spørsmål om hva hennes neste frilufts-prosjekt ville være. Dermed begynte hun å tenke mer på hva hun burde publisere i sosiale medier, enn for egen del å nyte turen. Rollen som forbilde for friluftsliv fratok henne naturens følelse av frihet.

- Friluftslivet var ikke det samme pusterommet. Det ble et sted for prestasjon og stress, istedenfor et rom for ro.

- Når jeg nå tar bilder og deler fra en tur, er det fordi jeg selv har glede av det.

- Nå har jeg landet, sier Elise Theoline.

Etter at hun «kom opp igjen fra depresjonen», etter utredning i Ålesund, har hun lært å lytte til seg selv og å ta hensyn til egne behov.

- Før, da jeg var på TV og holdt foredrag og følte at jeg gikk på stylter og var redd for å falle - det var en så stor rolle. Det tok helt av. Nå har jeg landet med hus, hjem og familie. Og med meg selv. Med min ADHD og nå det nye med PNES. Å godta meg selv, og så er jeg mye mer åpen. Jeg har aldri vært så åpen med noen jeg ikke kjenner, som nå.

Hun må «fortsatt passe på». Men hun trives skikkelig bra med livet og friluftslivet, eller friluftslivet som livet. Det gjør hun.

- Jeg vil oppfordre alle til å prioritere tid i naturen

Dette sier Lisa Maiken Nordsveen på bakgrunn av UROs intervju med Elise Theoline Skagøy. Lisa Maiken Nordsveen er klinisk psykolog og spesialist i psykoanalytisk psykoterapi. Hun holder foredrag om blant annet naturens påvirkning på psyken.

‍

Psykologspesialisten påpeker at det er «mange grunner til at naturen gir mange helsegevinster», fysisk og psykisk. Hun forteller at det er et veletablert funn innen forskningen at natureksponering gir bedre humør og lavere stressnivåer. Det øker evnen til fleksibel tenkning og konsentrasjon, og er assosiert med generell økt livstilfredshet.

- Det kan like mye handle om hva som er der, som hva som ikke er der: Stresset og bråket forbundet med urbane omgivelser, og ikke minst skjerm – fraværet av den. Naturen er også en fin arena for samarbeid med andre, og for utvikling av praktiske ferdigheter som gir mestringsfølelse.

- Intervjuer med pasienter som har mottatt naturterapi forteller at tilstedeværelse i naturen gir dem mulighet for å flytte fokus fra de problemene man har, og over på omgivelsene. Dette med å flytte fokus er veldig viktig når man står i tøffe situasjoner, og er en egen faktor for bedring. Videre beskriver de naturen som et ikke-dømmende sted hvor det er mulig å slappe av og være seg selv, sier Lisa Maiken Nordsveen.

- Man trenger heldigvis ikke dra til Nordpolen for å erverve  positive helseeffekter.

- Man trenger heldigvis ikke dra til Nordpolen for å erverve disse positive helseeffektene, natur eksisterer på mange nivåer - alt fra kjøkkenhagen din hjemme til en nærliggende park. Forskning viser for eksempel at det å tilbringe to timer i grøntområder i uken, som en park i ditt nærområde, vil være nok til å øke generell fysisk og psykisk helse.

- Fra et naturvernsperspektiv har det likevel en egen verdi å oppsøke urørt natur. Det ser ut til at væren i omgivelser med rikt biologisk mangfold, altså variasjon i flora og fauna, gir en ekstra «booster» til velvære og positive følelser.

Friluftsliv kan gi opplevelser av mestring

Julia Thon og Sarah Dupont Kramer Hald er stipendiater ved Institutt for lærerutdanning og friluftslivsstudier på Norges idrettshøgskole.

De sier at flere studier viser til hvordan barn og voksne med ADHD får bedre konsentrasjon, impulskontroll og mindre hyperaktivitet etter tid i naturmiljøer.

- Kombinasjonen med fysisk bevegelse og sansestimuli i naturen gir dopamin- og endorfinfrigjøring - nevrotransmittere som også påvirker oppmerksomhet og humør positivt. Friluftsliv kan gi opplevelser av mestring som ikke nødvendigvis måles i prestasjon, men i nærvær. For mange med ADHD eller psykiske utfordringer kan dette være en motvekt til prestasjonskultur, forteller Julia Thon og Sarah Dupont Kramer Hald.

- Vi vet at ADHD-symptomer forsterkes av stress, for mange oppgaver og krav. Hverdagens høye tempo kan føre til kognitiv og emosjonell overstimulering. For personer med ADHD, som kan oppleve hyperfokus, kan naturens langsomhet og sanselige muligheter bidra til bedre oppmerksomhet og kognitiv ro.

- I naturen blir vi raskt trukket ut av denne hverdagen. Det kan bli lettere å rette blikket mot det som er foran oss der og da: Å krysse den bekken, å sykle opp en bakke eller å tenne et bål.

- Som Elise Theoline beskriver, blir det lettere å være til stede, slappe av og å koble på sansene i naturen. Dette kan gi en pause fra uro og tankekjør. Naturen har et stort selvivaretagelses potensial for mennesker med ADHD.

- Mennesket er levende biologiske vesener, akkurat sånn som naturen. Vi tror at det er en av årsakene til at mennesker opplever alle disse psykologiske, fysiologiske og sosiale helsefordelene ved å oppholde seg i natur, nettopp fordi vi fungerer godt i samme tempo og i samspill.

Julia Thon og Sarah Dupont Kramer Hald fortsetter:

- Elise forteller at det er ute hun får til å puste «de lange åndedragene». Det er i seg selv et vakkert bilde på naturens somatiske forankring. Den gir bokstavelig talt rom for dypere pust, som også påvirker nervesystemet positivt.

- Naturens rytme krever at vi tilpasser oss og senker tempo.

Ved at vi er i bevegelse gir naturen oss bedre fysisk helse, psykologisk robusthet, og gjerne bedre sosial helse fordi vi ofte tilbringer tid i den sammen med venner, familie og andre kjente.

Som svar på deres eget spørsmål om hva det eventuelt er med natur «som er så spesielt eller gjør den til bedre enn noe annet», viser Julia Thon og Sarah Dupont Kramer Hald til at miljøpsykologiske teorier blant annet peker på at hjernen «lades opp», fordi naturen krever en uanstrengt oppmerksomhet - som for eksempel ved å se på bølger eller lytte til fuglelyder.

Elementer som grønne omgivelser, naturlige lyder, sollys og luft kan også være av betydning.

- Det er forutsigbart og trygt, i tillegg til fravær av toksiner - negative miljøpåvirkninger - som gjør at den delen av nervesystemet som gir ro og restitusjon aktiveres.
Julia Thon og Sarah Dupont Kramer Hald påpeker imidlertid at det trengs mer kunnskap om hvilke elementer ved naturen som gir positive effekter, samspillet mellom disse, samt kunnskap om langtidseffekter ved å være ute i natur.

De etterlyser også kunnskap om hvilke barrierer ulike mennesker opplever for å delta i friluftslivsaktiviteter.

- 38 prosent av Norge er dekket av skog, de største byene og befolkningssentra ligger mellom fjell, skog og hav. Er vi nordmenn - Norge som nasjon - i en særegen posisjon når det gjelder å bevisst bruke naturen som avkobling og rekreasjon, fordi den er lett tilgjengelig?

- Naturen vi har i Norge er en utrolig viktig ressurs for folkehelsen. Når vi ser effektene vi får av å tilbringe tid ute i naturen, er det innlysende at vi i større grad burde systematisere bruk av natur og friluftsliv på samfunnsplan – i helsetjenestene, i skoler og ved universiteter, i forebyggende arbeid og rutiner for selvivaretagelse.

- Det burde for eksempel være en større del av psykologistudiet og andre helsefaglige studier, sier de.  

Julia Thon og Sarah Dupont Kramer understreker samtidig at natur kan fremkalle både positive og negative opplevelser. En tur i en mørk og tett skog vil sannsynligvis ikke gi de samme positive helsefordelene som et oversiktlig landskap med en intuitiv sti.

- Det gjelder å finne naturmiljøer som passer den enkelte. For noen gir en krevende fjelltur mestring og restitusjon, mens for andre kan en slik tur føles overveldende og utmattende. Det handler om å tilpasse naturopplevelsene etter individets erfaring, trygghet og behov - først da får man den positive effekten på kropp og sinn.

‍