Bare noen få uker er gått siden 34 år gamle Niklas fikk diagnosen ADHD.

Mange tiår med rot, tankekjør, glemte avtaler og forsømte vennskap er erstattet med visshet.

- Dette forklarer mye. Jeg kan forstå meg selv bedre nå. Og det er rart å oppleve ro etter 34 år.

Den lange veien til diagnose

Tross avvikende adferd, problemer på skole, i jobb og privat; det kan ta forbausende lang tid å få en ADHD-diagnose. For Niklas tok det 34 år.

Fotografert av:
Gorm Gaare
Skrevet av:
Lars-Ludvig Røed

–Det var en utrolig lettelse!

Bare noen få uker er gått siden 34 år gamle Niklas Silseth Baarli fikk diagnosen ADHD. Mange tiår med rot, tankekjør, glemte avtaler og forsømte vennskap er erstattet med visshet.

–Dette forklarer mye. Jeg kan forstå meg selv bedre nå. Og det er rart å oppleve ro etter 34 år. Å ha bare EN tanke i hodet, ikke femten samtidig.

Niklas smiler, gestikulerer ivrig. Men… 34 år? Må det ta SÅ lang tid? Svaret er nei. Men ofte, trolig altfor ofte, kan det ta mye tid.

–Det er rart å oppleve ro etter 34 år. Å ha bare EN tanke i hodet, ikke femten samtidig, sier Niklas Silseth Baarli.

Mer bevisste

Folk kan ha fylt både 50 og 60 år før de får sin ADHD-diagnose, sier Karethe Hustad Torgersen, psykolog som arbeider mye med ADHD-problematikk. Som ansatt ved Ringerike DPS arrangerer hun bl.a. kurs for nydiagnostiserte. Og forklarer hvorfor mange må bli godt voksne før ADHD-«brikken» faller på plass:

–Historisk sett er dette en relativt ny diagnose. Da dagens voksne var små, var det mange som ikke visste noe om den. Nå ligger den lenger framme i bevisstheten vår. Foreldre er blitt mer bevisste, skolen har fått økt kompetanse. Noen må jo tenke tanken om at det kan dreie seg om ADHD – og den tanken er mer aktuell i dag, sier Torgersen.

Psykolog Karethe Hustad Torgersen

Var et mareritt

Niklas, som med etternavnet Baarli er blitt kjent som programleder i både radio og TV, var allerede som barn «opptatt av alt annet enn det kjedelige»:

–Jeg var et mareritt for lærerne. Har aldri gjort lekser. Jeg var ekstremt rotete, hadde en sterk uro i meg, det var et kjør i hodet, forteller Niklas.

Likevel tenkte ingen tanken om ADHD?

–Nei. Mine symptomer ble forklart med kaos og turbulens i oppveksten. Jeg mistet to brødre, og jeg ble sett på som en ramp. Skolelei ble jeg i 5. klasse, men jeg sklei igjennom. På ungdomsskolen ble problemene tydeligere. Jeg fikk bare 2’ere og 3’ere, og på videregående droppet jeg ut.

Noen ADHD-alarm ringte ikke hos menneskene rundt Niklas. Men han ble utredet som barn. Konklusjonen var «dårlig allmennkunnskap». Oppfølgingen uteble.

«En utelukkelsesdiagnose»

Uro og manglende konsentrasjon kan være symptomer på mye. Svekket oppmerksomhet kan skyldes angst og depresjon, andre kan f.eks. ha særlige vansker med igangsetting.  

–Alle må utredes for andre mulige årsaker til oppmerksomhetsvanskene de opplever.

Vi kaller ADHD en «utelukkelsesdiagnose». Alle må utredes for andre mulige årsaker til oppmerksomhetsvanskene de opplever. Første steg er en generell utredning, sier psykolog Torgersen. Utrederen vil særlig se på symptomenes varighet. De skal for ADHD være vedvarende, de må opptre i ulike situasjoner, og de må ha vært tidlig synlige – før 12 års alder. Dersom dette er tilfelle, er neste steg i utredningen et «diagnostisk intervju». Dette er en samtale basert på en intervjuguide hvor utreder vurderer svarene opp mot de diagnostiske kriteriene.

Utrederen kan ofte ønske seg innsikt i flere av situasjonene og fasene som pasienten har vært i, sier Hustad Torgersen.

En utredning kan ta fra noen få timer til flere uker. ADHD forekommer i ulike grader, og situasjonene kan være komplekse. Forekomster av bl.a. angst, traumer og depresjon kan medføre svært vanskelige vurderinger, og utrederen kan ofte ønske seg innsikt i flere av situasjonene og fasene som pasienten har vært i; tenårene, 20-årene etc., sier Hustad Torgersen.

Radio ble redningen  

Men ingen stilte altså de viktige spørsmålene til Niklas. Isteden flyttet han som 18-åring fra hjembyen Moss. Da hadde han allerede i noen år boltret seg i radio. Først lagde han radio for vennene, så ble det nærradio. Siden skulle P3 og P5 (og TV) havne på CVen, han hadde funnet sin nisje.

–Livet utenfor studio var et kaos.

–Det var et lykketreff å havne i radio, det er et yrke som tillater tull og tøys. En periode var jeg hotellresepsjonist, jeg må ha vært historiens dårligste! Jeg ble jo sagt opp. Ingenting stemte!  Men selv med suksess som radioprater ble hverdagene tøffe. Livet utenfor studio var et kaos.

–Jeg har slitt ut familie, kjærester, venner. Det var et spetakkel. Vennskapene var få, jeg glemte avtaler, overbooket hele tiden. Heldigvis hadde jeg en støttende familie. Og Benjamin har vært helt avgjørende; empati, forståelse, tålmodighet.

–Det var et lykketreff å havne i radio, det er et yrke som tillater tull og tøys.

Utredet, men…  

Niklas peker på samboer og ektefelle Benjamin, i 12 år har de holdt sammen. Benjamin er utdannet psykolog og forsto raskt at Niklas burde få assistanse fra helsevesenet. Også fastlegen tilrådde en utredning, og Niklas fant veien til DPS (Distriktspsykiatrisk senter). Men heller ikke her var det mye å hente. DPS konkluderte med at Niklas var «velfungerende nok» - og noe tilbud om ytterligere hjelp kom ikke. Årene gikk. Sett utenfra var Niklas vellykket, han var jo en suksess på jobb.

Niklas i studio med samboer og ektefelle Benjamin.

–Jeg har alltid jobbet sjukt mye. Min tilstand har også gitt meg en fordel; en ekstrem arbeidskapasitet. Jeg hadde tre jobber samtidig. Å være i radio er et kreativt yrke med svake rammer, det er nesten en belønning å være litt «off». Samtidig har nok jobben tildekket mye.

Fortvilelse  

For med økende alder økte også fortvilelsen.

–Jeg var fortvilet fordi jeg ikke mestret ting bedre. Jeg var utmattet, oppgitt, nedbrutt – herregud så dårlig jeg taklet hverdagen! Jeg var voksen, jeg burde jo klare det bedre!? Det var et kaos. Jeg glemte avtaler, oppgaver, nesten hva som helst. En gang gikk jeg ut uten bukse, det var ikke mitt stolteste øyeblikk. Niklas ler, rister på hodet.

Når du har passert 30, skal du jo klare å pakke sammen klærne dine og legge dem i skapet?

–Jo eldre jeg ble, jo mer ble jeg påvirket psykisk. Fant ikke ro, fikset ikke ting. Samtidig var folk rundt meg etablerte. Når du har passert 30, skal du jo klare å pakke sammen klærne dine og legge dem i skapet? Men helt enkle oppgaver var som å bestige Mount Everest.   Ti år etter DPS-avslaget forlangte samboer Benjamin en utredning. Nå var det nok. Niklas var enig. Men hva skjedde? Niklas glemte avtalen.

Så gikk det jo et par år til før det ble en ny avtale. Da passet ALLE på!

Økende krav  

At ønsket om mestring øker med alderen, er neppe noe Niklas er alene om å føle. Psykolog Hustad Torgersen peker på at også kravene fra omverdenen øker.

–I skolen øker ansvaret for egen læring hele tiden, ja, helt fra barnehagen via barneskole, ungdomsskole og videregående. Når man så beveger seg fra studier og ut i jobb, kan det oppleves som kjempekrevende. Også i privatlivet kan trykket øke. Kvinner, som ofte forventes å ha kontroll i familiesituasjoner, kan oppleve disse som svært vanskelige, sier hun.

Psykolog Hustad Torgersen peker på at kravene fra omverdenen øker med alder.

Om selve ADHD-symptomene endrer seg med stigende alder, er det forsket lite på. Diagnosekriteriene er de samme på tvers av alder, fra barndom til godt voksen alder, kjernesymptomene skal være de samme. Men måten symptomene kommer til uttrykk på, vil nok endre seg med alder og livssituasjon, mener psykologen:

–Vi møter ulike krav i ulike faser. Vi endrer oss også som mennesker, så vi kan oppleve ting ulikt når alderen øker.

Lang prosess    

Da Niklas til slutt fant veien til utrederkontoret, begynte en tre-fire måneder lang prosess med nesten ukentlige møter:  

–Jeg tror de testet det de kan sjekke. Først skal de bruke et par møter for å se deg og få et inntrykk. Så følger en hel haug med skjemaer, der du skal se deg selv utenfra. Jeg tok også en valgfri kube-test. Der observeres du av en datamaskin mens du utfører noen oppgaver. Der fikk jeg en A! Min aller første! Ingen tvil altså – og jeg jazzet ikke opp mine symptomer. Psykologen snakket også med familien min.  

Resultatet var altså tydelig, diagnosen klar – og lettelsen stor.

Jeg kan forstå meg selv bedre nå. En diagnose forklarer mye.

–Jeg kan forstå meg selv bedre nå. En diagnose forklarer mye. Jeg har jo et etablert liv, har ikke følt noe sinne over det som har skjedd tidligere.

Ulike reaksjoner

Men Karethe Hustad Torgersen forteller at reaksjonene hos ny-diagnostiserte kan variere sterkt:

–Mange har opplevd vansker de ikke forstår, kanskje har de fått mange dårlige tilbakemeldinger. Da gir diagnosen dem en forklaring. Samtidig kan det være sårt; de tenker på alt som er skjedd – og hvorfor tenkte ingen på ADHD? Alle har vært gjennom en lang prosess, og reaksjonene varierer med hva de har opplevd underveis, sier psykologen. Uansett vanker det en ny erkjennelse og ny kunnskap; man får et nytt og annerledes utgangspunkt:

–Man kan gi slipp på «ta seg sammen»-tankegangen. Med en diagnose åpner nye muligheter seg, sier Hustad Torgersen.

Med en diagnose åpner nye muligheter seg, sier Hustad Torgersen.

Medisin – og kurs  

Og når diagnosen er et faktum – da venter vel medisinen? Ikke nødvendigvis. Helsedirektoratet anbefaler at man starter med informasjon først, og så vurderer helheten av symptombildet og setter inn de tiltakene som trengs, både medisiner og andre type tiltak som ferdighetstrening, terapi eller tilrettelegging på jobb/skole.

Dermed trenger man ikke prøve alt annet før medisiner, men skal gi god informasjon om diagnose og muligheter først, og så bruke de tiltakene som virker mest passende for hver enkelt. Hvis medisin vurderes hensiktsmessig av lege og personen selv, trenger man altså ikke vente. Men det er ingen selvfølge at ADHD må behandles med medisiner, mange har god effekt av andre tiltak, sier Hustad Torgersen. Blant annet er et kurs utviklet, det heter «Pegasus», det benyttes hos flere DPS’er. Det handler om å utvikle ferdigheter i hverdagen, bli kjent med egne symptomer, finne ut hva som særlig er vanskelig. Og om hvordan man kan bruke mulige fordeler som energi og handlekraft.

Niklas har ikke vært på kurs, han har fått sin Ritalin.

«Økt tankeklarhet»  

Niklas har ikke vært på kurs, han har fått sin Ritalin. Det finnes etter hvert flere ADHD-medisiner, men slik Niklas har oppfattet regelverket, må medisinbruk innledes med Ritalin før man eventuelt kan gå over til andre medikamenter. Siden det bare er uker siden diagnosen forelå, er konklusjonen ikke tydelig:

–Det er vanskelig å si noe om forskjellen. Jeg fungerer kanskje bedre i samtaler, kanskje gjør jeg færre feil i jobben. Han tenker seg om, rådfører seg litt med partner Benjamin.

–Jo, det er nok en økt tankeklarhet. Nå kan jeg sitte rolig ved restaurantbordet, ikke forholde meg til alle folk og samtaler rundt i lokalet. Det er i grunnen rart at det ikke har gått mer til helvete…!

Neste artikkel →

relatert artikkel →

Utredning av ADHD voksne

relatert artikkel →