ADHD står for Attention Deficit Hyperactivity Disorder eller Hyperkinetisk forstyrrelse på norsk. Symptomene kan i de fleste tilfeller forstås som en nevrologisk forstyrrelse som først og fremst innebærer økt uro, impulsivitet og vansker med oppmerksomhet. ADHD omtales som en tilstand, og ikke en sykdom.
Enkelt forklart bruker hjernen blant annet dopamin til å regulere overføringen av signaler fra en nervecelle til en annen, men dopamin i hjernen hos personer med ADHD er ofte svært redusert. Dopamin har betydning for vår evne til å lære at det er sammenheng mellom egen atferd og hendelser i omgivelsene. Dopamin er også involvert i hjernens regulering av oppmerksomhet og atferd. Når dopaminomsetningen ikke fungerer som den skal, kan vedkommende få problemer med å styre oppmerksomheten og oppføre seg i henhold til vanlige sosiale regler for atferd.
Diagnostiske kjennetegn for ADHD er de samme for barn, unge og voksne, men konkrete eksempler og ytringsformer vil variere med alder. Forskning viser at ca. 3-5% av barn og unge under 18 år har en ADHD-diagnose. Kjønnsfordelingen hos barn med ADHD er forholdstallet 4:1, i guttenes favør.
Ifølge Helsedirektoratet varierer tallene for hvor mange som fortsetter å oppfylle kriterier for ADHD i voksen alder. En europeisk konsensusgruppe konkluderte med at symptomene fortsetter i voksen alder hos de fleste, og at omtrent 2 / 3 fortsatt har funksjonsvansker som voksne. Forskning viser at ca. 2-3% av voksne har en ADHD-diagnose og kjønnsfordelingen er ganske lik mellom kvinner og menn.
ADHD er arvelig, noe som betyr at flere i en familie kan ha ADHD. Arv er hovedårsaken til at man får ADHD, men fødselsskader og andre skader i hjernen kan også gi ADHD-symptomer. Alvorlige belastninger i oppvekstmiljøet kan gi symptomer som minner om ADHD.
