En kime til konflikt

Standupkomiker Ørjan Burøe ble diagnostisert med ADHD omtrent samtidig som han sto i en opprivende offentlig konflikt og livstruende personlig krise. Nå prøver han å etterleve sitt nyttårsforsett «mindre konfliktsky».

Ørjan Burøe gir umiddelbart inntrykk av å være påskrudd og fremoverlent, der han – jo da – sitter tilbakelent i en sofa i kafeen Råde Bakeri i Ski storsenter. Standupkomikeren er kledd i en lys blå hettegenser. Klemt inn mot hans venstre lår ligger et levende nøste sammenkrøllet. Det er en Maltipoo, hans tre kilo lette følgesvenn. Han omtaler hunden Jennie som «redningen».

Livbøyen hans, forstår vi ham rett.

- Hun er helt lik meg, sier han.

Ørjan Burøe er på den annen side ikke lik seg selv, sammenlignet med hvordan han var for få år siden.

Tidsskillet – Ørjan før/Ørjan nå – kan ikke stadfestet til en dag eller time, til «akkurat der og da». Det har imidlertid å gjøre med tidspunktet for når han ble diagnostisert med ADHD. Det ble han for fem-seks år siden. Det har å gjøre med metoo-anklager og -oppgjør. Samlivsbrudd. Konflikt. For ikke å si «KONFLIKT!» og det faktum at han beskriver seg selv som konfliktsky.

Det siste inngår i hans nyttårsforsett for 2025: Han skal bli mindre konfliktsky.

Det vil vi selvsagt komme tilbake til.

På spørsmål om han har flere diagnoser enn ADHD, svarer han «Aspergers». Han har ikke fått den påvist, men har grunn til å tro – han «mistenker» - at han kan ha det. (Aspergers syndrom ifølge Store norske leksikon: En nevrobiologisk utviklingsforstyrrelse som kjennetegnes av forstyrrelser i sosial fungering, begrensede interesser og repeterende atferdsmønster. Diagnosen brukes mindre i dag da den i henhold til nyere diagnostiske kriterier ligger under en bredere diagnose kalt autismespekterforstyrrelse.)

‍I stikkords form skal dette intervjuet med veteranartisten og -komikeren og firebarnsfaren, en kjærkommen varm vårdag i Nordre Follo, dreie seg om: ADHD, medisinering, mental helse, sosiale medier og podkaster, livskrise, terapi, empati, impulsivitet og – igjen – konflikt.  

Hans etter alt å dømme største og mest opprivende ble stilt grelt til skue i sosiale medier og offentligheten for seks år siden. Nylig sørget Ørjan selv for igjen å rette søkelyset mot den ved å levere en politianmeldelse med krav om avpublisering av en episode av «Tusvik & Tønne» - publisert i 2019 - der et forhold knyttet til konflikten blir omtalt.    

- Jeg tenker at det fortsatt er mye skam knyttet til ADHD, selv om det er blitt mye bedre, svarer Ørjan Burøe på det innledende spørsmålet om det for ham ligger en kime til konflikt i tema for dette intervjuet.

Han får kaffe servert i foretrukket krus, ikke en «dum» rund kopp.

- Takket være sånn TikTok og Instagram Reels, tenker jeg at min rolle i samfunnet kanskje er å ufarliggjøre en del ting. Ikke det at folk nødvendigvis skal høre på meg. Men ja, jeg kan ta bort noe av den skamtåken som ligger der.

Han tilføyer at han har erfaring med at en del voksne mammaer «har litt skam rundt det», hvis barnet deres får diagnosen. Han mener det kan være noe lettere for pappaer å håndtere det.

For egen del har han skjønt det hele tiden, sier han - at han har hatt ADHD. Han tilhører imidlertid den generasjonen og oppveksttiden da det ble kalt Minimal Brain Dysfunction, forkortet MBD. Så ble det ADHD. H-en forsvant en stund, og nå har ADHD gjort comeback, som en bred diagnose, kan man vel si.
Med noen fellesnevnere, som «konflikt» - hvori opptatt Ørjans «konfliktsky».

- Når jeg går inn i ting jeg brenner for, gjør jeg det med hud og hår. Men jeg kan holde meg unna mange småting. Det kan være at naboen alltid setter snøfreseren foran garasjen; den kan jeg flytte på i to år (uten å gjøre mer ut av det). Hvis det er snakk om urettferdighet, noe sårbart, kan jeg derimot smelle skikkelig. Og da går jeg helt inn i konflikten, uten tanke for konsekvenser.

Hvis det er snakk om urettferdighet, noe sårbart, kan jeg derimot smelle skikkelig.

Han forteller at han akkurat nå, «i går faktisk», gjorde det.

Han er usikker på om hvor mye han skal si om det. Det dreier seg om mental helse, som han har gått inn i med stort engasjement. Han har møtt motbør, for å si det forsiktig. Det har ifølge Ørjan pågått over tid, og det har gjort noe med ham – og det har ulmet i ham.

Før han «akkurat nå» slo kontra og gikk til motangrep, formidlet til hans mange følgere i sosiale medier. Reaksjonen fra tradisjonelle medier lot ikke vente på seg. Det er slik oppmerksomhetsøkonomien fungerer i disse tider: 1) Oppstandelse i sosiale medier 2) Forsterket oppstandelse i redaktørstyrte medier.

- Og da kom den «ja, det stemmer, jeg har ADHD!» Kanskje jeg burde ta kontakt med vennene mine som ikke har ADHD om hvordan jeg bør formulere et tilsvar. Likevel er jeg glad for at jeg har den siden ved meg - den som agerer.

- Hvordan vil du definere konflikt, hva er en konflikt for deg – når blir det en konflikt?

- Jeg ser på en konflikt som noe de fleste kanskje ville latt ligge, svarer han.

For så å fortsette slik:

- Men for meg har det vært tydelig, i denne podkastverdenen; der er det ingen regler, der får man si akkurat hva man vil. Jeg har jobbet med en underskriftkampanje og et lovforslag der det ikke er lov å være skjult (anonym) på sosiale medier. At du må bruke bank id, slik at man kan spore opp hvem som er troll – fordi jeg tror det er voksne som står bak mobbing, ikke barn.

- Du vi over telefon gjorde avtale om dette intervjuet, sa du at du egentlig er konfliktsky. Da fremstår det som et paradoks at du kaster deg inn i konflikter?

- Ja, men jeg er konfliktsky i alle disse småtingene, svarer Ørjan.

Han henter frem et eksempel fra «gårsdagen»: En løs hund glefset etter Jennie, som han da måtte «løfte opp etter båndet». Den løse hunden glefset ifølge Ørjan mot hans arm to ganger. Det var et ikke-gemyttlig lufte hunden møte. Det oppsto en uoverensstemmelse, hvorpå Ørjan sa «dette er ikke bra!» I ettertid ser han at han burde gjort mer, men han gjorde ikke det. Samme sak med naboens trampoline. Han vil ikke at den skal stå plassert «der», men får seg ikke til å si fra om det.

- Så, i det dagligdagse, enormt konfliktsky.

- Veldig tøff på kamera og på scenen. Men ikke i salen, jeg går ikke ut dit (blant publikum). Jeg har lært en del koder for hvordan jeg skal fikse ting. Ute blant venner kan jeg skjule meg under en caps og forsøke å beskytte meg selv.

Han understreker imidlertid at «det der med konflikt», og nivåene for når konflikt inntrer, har roet seg etter at han fikk ADHD-diagnosen. Rett og slett for at han har fått en diagnose for det. En diagnose gir en forklaring, som igjen gir en slags forståelse i seg selv.

Dette skal han komme til å understreke flere ganger.

- Man skal aldri bruke ADHD som en unnskyldning, for det er det ikke. Men det er en forklaring til hvorfor man gjør som man gjør, og det forklarer meg mye når det gjelder barndommen min. Hvis jeg opplevde urettferdighet fra lærere, ble jeg et problem fordi jeg gikk så hardt inn i det. Med ADHD tenker du jo ganske kjapt, slik at du lager flere «løsninger» for hva som er fornuftig.

Hadde jeg drevet et firma, ville jeg ansatt 10 personer med ADHD, fremfor 10 uten.

- Men, som jeg sier. Hadde jeg drevet et firma, ville jeg ansatt 10 personer med ADHD, fremfor 10 uten. De 10 med ADHD lurer ikke på når det er kaffepause.

Ørjan tar medisin mot ADHD: Ritalin.

Han mener det er litt spennende, fordi det er litt valgfritt.

- Fordelen med ADHD-medisin er at du ikke trenger å gå på den kontinuerlig. I alle fall ikke Ritalin. Den tar du, og så virker den fra seks til åtte timer. Jeg er bevisst på når jeg skal bruke den.

Ørjan mener at de som «roper høyest» om ulemper ved ADHD-medisiner, er de som har hatt de dårligste opplevelsene knyttet til bruk av den. Han sier at det er som å google en spesiell sykdom, kreft for eksempel. Du finner ikke de gode historiene. Tvert imot. Samme sak med ADHD-medisin.

- De medisin fungerer godt for, sier ikke noe – fordi det fungerer.

For Ørjans del slik:

Det er som om han har ti åpne skuffer i hodet: Han må gå tur med hunden, sette på en klesvask, ringe den og den, sende en e-post og så videre. Så tar han ADHD-medisinen, og da lukker han – eller medisinen – alle skuffene. Og så åpner han én skuff om gangen, «den riktige». Nei, han kan ikke gå tur med hunden nå, fordi han allerede har åpnet skuffen «sende e-post».

Ordning och reda, heter det vel på svensk. Ett steg i taget. Rekker han å fullføre oppgavene som ligger i la oss si i fem skuffer, vet han at det står fem nye skuffer for tur neste dag – og hvilken av dem som skal åpnes først. Det er den effekten medisinen har for Ørjan.

- Det er nok et problem for min type ADHD. At jeg gjør mye, men likevel føler at jeg ikke får gjort noe. Så jeg må systematisk … jeg kan ikke rydde hele huset. Jeg rydder ett rom, bokstavelig talt. Det blir helt strøkent, jeg lukker døren og går løs på neste rom. Mange med ADHD kan liksom si «jeg har ryddet i hele dag, det ser like jævlig ut her».

I en video han har publisert på sin Instagram-konto – «En typisk dag med ADHD» - setter Ørjan fra seg en søppelpose på trappen om morgenen. I det kvelden faller på, står den der fortsatt som tilskuer til alle de andre gjøremålene han har kastet seg over i stedet for å kaste posen i søppelbøtta.

- Den er jeg liksom blitt klar over etter at jeg fikk diagnosen. For da blir man klar over at dette er et problem for meg, påpeker han med trykk på «meg».

- Så da må jeg legge vekk den, for at jeg skal kunne konsentrere meg bedre.

«Den» mobiltelefonen ligger lett tilgjengelig på bordet foran ham. Den vibrer, Ørjan registrerer skjermbildet som lyser opp – og flytter den raskt til utenfor rekkevidde.

Neste spørsmål: ADHD-medisinens betydning og innvirkning når det gjelder å sortere konflikter og «plassere» dem på rett nivå?
Ørjan svarer at uten ADHD-medisiner, så sender man – altså han – en melding til noen man kanskje ikke burde sende en melding til.

- Der kommer impulsiviteten inn?

‍- Ja, men med medisiner sender du den kanskje til deg selv først. Jeg gjorde det før, til meg selv eller to til tre venner med spørsmål om «er dette innafor, er jeg helt ute?» Samtidig må man være klar over at man også har ADHD-venner, og at det kanskje ikke er lurt å sende meldingen til noen av dem – fordi de vil svare «Ja, fy faen! Kjør på! Endelig!».

Med ADHD er det mye å tenke over.

Ørjan tror mange er redd for å bli slappe og sløve av ADHD-medisin. Flate. Da bruker de feil medisin, hevder han.  

- Jeg blir mega fokusert (med medisin). Jeg blir som en Mike Tyson, hvis jeg skal beskrive det. Hundre prosent til stede, slår han fast.

Han liker ikke betegnelsen «klassens klovn», men vedgår at han kanskje var det.

- Det er et forferdelig begrep. Jeg ble nok ikke «sett» med utfordringene jeg hadde, nei. Det var en sosiallærer som så meg for den jeg var, mens de andre så meg som en utfordring. Sosiallæreren møtte meg på mitt nivå, der det var trygt å være meg. Nå tror jeg imidlertid det er skjedd en endring i skolen. Den er mer klar over ting. Det er flere diagnoser.

I et langt, tilbakeskuende, dyptpløyende «snakker ut»-intervju i Dagbladet i fjor, ble Ørjan overskriftpresentert slik: «Jeg var en fyr uten grenser». Konfrontert med den, sier han at det er litt det ADHD er – før han (igjen) straks tillegger at han ikke ønsker å bruke det som en unnskyldning.

Det er nærliggende å settet likhetstegn mellom ADHD og pushe grenser. Man krysser ikke linjen, men dytter den fremfor seg og endrer på en måte «spillerommet».
Her er vi tilbake til «KONFLIKTEN!», og at det er påfallende – som i merkelig - at han som konfliktsky opptrådte på en måte som skrek konflikt. Han er ikke helt enig i en slik fremstilling. Han rakte opp hånden, som han uttrykker det, med håp om å få til noe helt annet enn det han faktisk gjorde.

Han sier også at personer med ADHD er rause, at de jobber herfra og utover. Her viser han bokstavelig talt til hjertet – sitt eget - og sprer med armene denne hjertevarmen utover kafeens runde bord.

- Det samspiller dårlig med mennesker som jobber herfra, sier han og legger hånden mot hodet. Varmt hjerte, kaldt hode.

- Jeg har nok vært i en posisjon der jeg har vært et bytte for egen naivitet. Jeg trenger flere kalkulerende folk i livet mitt.

- Søker du det bevisst?

- Nei, men jeg beundrer dem i større grad. For eksempel (komiker, artist og podkastvert) Sigrid Bonde Tusviks måte å være skarp og tydelig på. Det er så bra at hun klarer å regulere det hundre prosent. Og det er ikke ironisk ment, det mener jeg virkelig. For det har jeg selv ikke nubbesjanse til å gjøre.

Samtalen beveger seg inn på «forhold». Ørjan og Marna Haugen – blant annet kjent som «Komikerfrue» - var sammen i 18 år, før de ble skilt for fire år siden. Han svarer nei på spørsmål om han synes det er skummelt å innlede nære mellommenneskelige forhold fordi det kan medføre vanskelig håndterbar konflikt. Han innrømmer imidlertid at «Konfliktsky Ørjan» kan stå i veien for å avvikle «relasjoner» når han egentlig burde ha gjort det – i stedet for å gjøre det nærmest på overtid.

For ett år siden publiserte en privat behandler en artikkel om menn med ADHD og utfordringer innen forhold. Ørjan blir spurt om han kjenner seg igjen i noen av utfordringene.

Han er ikke enig i at «for voksne menn med ADHD» er kommunikasjon en av de viktigste hindringene i forholdet. Han mener at han på sin side «over-kommuniserer»; han «under-kommuniserer» i alle fall ikke.

- Det blir heller for mye enn for lite. Så svaret er på en måte «ja, men nei».

Til punktet «Reaktivitet»: «Forhold kan lide av impulsivitet, på en rekke måter. Menn i voksen alder som lider av ADHD, kan handle impulsivt og skade forholdet generelt. Dette kan innebære økonomiske beslutninger, utroskap eller annen impulsiv atferd som forråder tillit.»

- Hundre prosent enig, svarer han kontant.

Han utdyper med «behovet for bekreftelser er enormt»: Fordi det ligger en stor usikkerhet der, i personligheten. Og det er ødeleggende, fordi en enkelt person ikke kan gi en annen person «så mye oppmerksomhet» som en med ADHD trenger. Derfor er det avgjørende at man (ADHD-personen) klarer å regulere det selv, og ikke forventer «det helt urimelige» av en partner.

«Adaptive teknikker»: Voksne menn med ADHD bruker ofte en rekke handteringsmekanismer for å handtere vanskelighetene, i deres romantiske forhold. Medisinering, rådgivning og livsstilsendringer, er noen mulige taktikker.

- Livsstilsendring – nå er jeg jo over 50, og det er veldig klassisk menn. Ikke drikke alkohol, spise sunt og sove åtte timer – trene. Takket være ADHD, er jeg nok mer dedikert. Så har du den andre enden av skalaen for selvmedisinering. Porno, narkotika og alkohol.

- Har du erfaring med det?

- Nei.

Senere sier han at han er utrolig glad for at han «ikke har havnet der» (narkotika). Han drikker alkohol, men ikke sprit – fordi det er vanskelig å kontrollere og regulere. Han hevder også at «det» er nytt i år, som følge av nyttårsforsettet: Han kan takke nei til å bli påspandert en øl, og dermed unngå den (tidligere) forpliktelsen det innebærer – at han da må slå av en prat.  

Det hender standhaftigheten glipper. Han sier ja når han vet han burde sagt nei. I de tilfellene blir han lei seg, fordi han har handlet i strid med eget ønske.

Professor Jan Haavik har studert ADHD i over 20 år. URO har i et par tidligere intervjuer referert til hans vitenskapelige arbeider og kunnskap. Blant annet om «hjernehelse», og i den forbindelse søvn.

- Alle mennesker kan med mye stress og lite søvn oppleve kortvarige ADHD-symptomer. Man blir mer impulsiv og ukonsentrert. Det er også overhyppighet av søvnvansker hos mennesker med ADHD, både blant unge og voksne. God søvnhygiene er derfor viktig for alle. Uten, kan de som har ADHD få forsterket sine symptomer, har Haavik uttalt.

Uavhengig av diagnosen, sier Ørjan at han de siste årene har forstått hvor viktig søvn er. Han har hatt mer enn nok med fem timer søvn, har han trodd. Før la han seg ved to til halv tre tiden om natten og sto opp mellom halv syv og syv. Nå sover han mellom syv og åtte timer etter å ha gått til sengs før klokka elleve.

- Det kan godt tenkes at lite søvn gjør at man blir mindre rasjonell og ute av balanse, sier Ørjan.

- Jeg går ikke objektivt inn i en konflikt og mener noe. Det må være en «følelse» for det som jeg reelt står for. Det må føles hardt og nært. Derfor er jeg nok veldig god på andres konflikter, for da er jeg helt objektiv og ser tusen løsninger.

- Men ikke for egen del?

‍- Nei, for hvis det gjelder meg, er det en personlighet og nerve rundt det. Og da ser jeg det ikke fra den andres side, da ser jeg det fra min side.

Ørjan mener han er god til å yte andre par hjelp, og hvis han «kommer til en bilulykke» vil han være kjempegod.

- Det gir meg dopamin, og da slapper jeg av og handler rasjonelt. Der tror jeg personer med ADHD er veldig gode. I slike tilfeller er det ikke følelsene som styrer.

- Det at du, slik jeg oppfatter det, er så åpen om det meste – er det en bevisst livsstrategi?

- Nei, jeg tenker som så at om hundre år er det ingen som vet hvem jeg er. Jeg prøver ikke å si alt jeg mener. Gi helt f liksom. Men jeg tenker at det bare er å leve og si det man føler og tenker. Så har jeg et nyttårsforsett hvert år. Det ene året var det at jeg skulle kvitte meg med venner som tappet meg for energi, i år at jeg ikke skulle være så konfliktsky og tørre å ta den telefonen.

- Hvordan har det gått?

- Det har gått veldig bra. Så sent som i går tok jeg en slik telefon, svarer han.

I korte trekk: Ørjan sa nei, det vil jeg ikke. Han la sitt konfliktsky jeg til side og lot seg ikke bli utnyttet.

- Nyttig idiot, bemerker fotograf Pia.

- Ja, nyttig idiot, bekrefter Ørjan.

Det er en krevende øvelse, en kamp. Han sier det er noe han lærer seg nå, og at det er noe han aldri har gjort før. Han tror også eksen Marna har opplevd en ny Ørjan det siste året. De må «deale» mer for å komme til enighet.

Med referanse til den nevnte politianmeldelsen, sier han at han «nå» har satt ned foten.

- Jeg er bedre rustet, og mindre bekymret. Jeg var veldig bekymret før.

Dette er kjent fra før: Han sier at det holdt på å gå skikkelig gærent med ham den gangen for seks år siden. Han var nær ved å ta livet av seg. Han ble lagt inn.
Han var av typen som rakte opp hånda, som han uttrykker det. Han bruker en av sine show-vitser som bilde på hva han mener: Han gir seg til kjenne som lege (noe han absolutt ikke er) da en flykaptein spør om det er en lege om bord. Og «for en opplevelse» i det han går forover i flyet …

- Det er jævlig reelt, og det er det som er litt farlig med ADHD. Jeg kunne gjort det, sier han og smiler med øynene og ler (som han ofte gjør).

Men så kom altså smellen. Han ble syk «og stille».

Nå derimot, er han «nesten litt frelst». Alt er fint. Ikke slik å forstå at han er blitt passiv og går rundt og slenger. I en video på Instagram uttaler han at etter at han ble singel, gjør han noe hele tiden – og har mindre fri enn før. Han er fri, men har aldri fri: «Jeg har ingen å få fri fra, annet enn fra meg selv».

Jennie har i løpet av den siste timen ikke gitt et knyst fra seg. Det nevnes fordi Ørjan, som mener «redningen» er helt lik ham, nå i det vi nærmer oss veis ende, forteller at han hver dag «svarer»  mellom 1000 og 1800 personer på Snapchat. Det er tommel opp, hjerte og skriftlig respons på spørsmål fra fremmede om kakeoppskrifter og samlivsråd.    

Ørjan og eks-kona Marna har delt omsorg for deres to barn. Guttene på 10 og 16 bor hjemme hos ham når han «har dem». På spørsmål om hvordan han som forelder forholder seg til det åpenbare, nemlig at konflikt gjerne forekommer med barn i huset, svarer han at han aldri har kjeftet på dem og aldri har hevet stemmen.

- Jeg prøver å lære barna mine at hvis du ikke lyver, slipper du å huske. Det har vi som en greie. Hvis du lyver må du huske «hva sa jeg der, og hva var grunnen til at jeg sa det» og sånne ting.

- Lyver du mye selv?

- Nei, men jeg gjorde det mye før. Det var en del av meg. Før gjorde jeg det for å slippe konflikter og å komme meg unna.

- Når kom det til det skillet – var det da du fikk ADHD-diagnosen?

- Jeg tror nok det kom i forbindelse med det sammensuriet jeg var gjennom, og da gikk jeg til psykiater gjennom hele greia, svarer han.
Han avsluttet sine ukentlige møter med psykiater for halvannet til to år siden. Han påpeker at han var heldig som ble henvist til psykolog via fastlegen. Terapi, han anbefaler det.

- Med diagnosen fikk jeg en forklaring. Samtidig forsto jeg at jeg måtte gjøre jobben selv, den må jeg gjøre uansett.

- Det er viktig ikke å omfavne sin egen diagnose.

- Veldig mange gjør det. Jeg har venner som kan si «jeg har angst». Da sier jeg «nei, det har du ikke». Du kan ha angst innimellom. Angst er litt som tilfellet svigermor. Du vet ikke når hun kommer, du vet ikke når hun drar. Det er angst. Hun kan være der i to timer, hun kan bli i to dager. Men du lever ikke med hundre prosent angst. Det blir misbrukt av veldig mange influensere.

- Angst er noe veldig alvorlig. Det er noe som kommer veldig bardus på deg – en sorg. Man blir mørk, man kan smile til andre, men likevel er man full av angst innvendig – og så plutselig er det vekk. Men hvis man omfavner det, diagnosen ADHD og sånne ting, blir man jo sånn.

- Du og din ADHD-diagnose, du reflekterer åpenbart over den – men holder den likevel på en slags armlengdes avstand?

Jeg kan tenke utenfor boksen, på en helt annen måte.

- Nei, nå bruker jeg den som en superkraft. Det er det det er. Jeg kan tenke utenfor boksen, på en helt annen måte. Så har jeg skjønt at en del folk ikke er med på de tankemønstrene, og noen ganger må jeg …

Her avbrytes Ørjans tankerekke av illevarslende støy. Noen trekker plutselig noe tungt over den harde gulvflaten i formiddagsstille Råde Bakeri.

- Det der plager folk med ADHD veldig; Asperger og ADHD kicker jo helt inn.

- Men altså, jeg bruker det som en slags superkraft, som nå når jeg pusser opp rommet til eldstemann. Jeg skulle egentlig ha sparklet taket, men har limt opp små yogamatter i stedet. Jeg kom på det da jeg var på «Jula». Sparkel kostet 6000, yogamattene 1600. Da ga det seg selv.

‍