Til minne om Britt Kollstrøm (1965 – 2021)
I 2015 begynte jeg som generalsekretær i ADHD Norge. Etter ti år i LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord skulle jeg bytte jobb og ADHD Norge var en større organisasjon enn LEVE med den gang fire ansatte, bedre råd (ca 10 millioner i budsjett) og ca 9000 medlemmer. Jeg tror alle generalsekretærer er spente på å møte de
ansatte og den første ansatte jeg møtte på jobbintervjuet var deg, Britt. Du så litt rocka ut og kanskje litt sur. Seinere fikk jeg vite at styrelederen din hadde bestemt seg for å kjøre ti intervjuer etter hverandre på samme dag og at dere satt i det samme møterommet i tolv timer i strekk.
Du la vingen din over meg. Den vingen var stor, varm, levende, sprudlende, omsorgsfull og ikke minst: lojal. I en epost jeg skrev til deg på sykehuset rett før du døde, skrev jeg at du hadde vært min consiglieri, altså samme rollen som Silvio Dante aka Little Steven hadde for Tony Soprano. Jeg kunne gå til deg og tenke stort om organisasjonen, framtid og reformer. Jeg kunne også gå til deg og tenke smått om rutiner, praktiske ting og detaljer rundt et arrangement. Det er ikke mange som har begge deler på reportoaret. Jeg vet at du brukte veldig mye tid til å tenke på fylkessammenslåingen og du hadde blitt enda surere enn meg hvis du hadde visst hvordan den nye regjeringen har rota det til.
Senere, etter at vi ble bedre kjent, sa du om deg selv at du ikke var noe særlig sosial eller flink med folk. I løpet av det første året mitt i ADHD Norge, begynte du å hjelpe fylkeslagene mer og mer. Noen ganger kan denne oppgaven være en tålmodighetsprøve, men du elsket denne oppgaven og etter hvert som flere og flere av de tillitsvalgte kontaktet deg, både i og utenfor arbeidstiden, viste det seg at dette var din favorittarbeidsoppgave. Som arbeidsgiver ble jeg bekymret for at denne oppgaven este ut i omfang og at den skulle ta altfor mye tid: jeg vet at du ble kontaktet på epost, telefon, Messenger, Instagram, i Facebookgrupper, TikTok, Snap osv., men kanskje ikke Twitter. Du ble en menneskelig operasjonssentral som servet 18 fylkeslag og i underkant av 30 lokallag. Det er mange mennesker. I tillegg hadde du ansvar for økonomien til ADHD Norge sentralt, to ansatte og ekstremt mange praktiske oppgaver i sekretariatet. Du, som ikke var så sosial, var omgitt av mange hundre mennesker til enhver tid, som du hadde et stort hjerte for og som var veldig glade i deg.
På en medarbeidersamtale antydet jeg en gang at jeg var bekymret for hvordan det skulle gå med denne kontorlederstillingen som bare vokste og vokste i ansvar og tid. Da hadde du også funnet ut at du kunne føre regnskap for noen fylkeslag, etter hvert for mer enn halvparten, faktisk. Da ble du først lei deg og så sinna, fordi dette var det som var gøyest med jobben og det som gjorde at du trivdes. Jeg ga meg. Det er få ledere forunt å ha medarbeidere rundt seg som gir deg direkte og ærlige tilbakemeldinger; når du er i ferd med å gjøre noe dumt, når du burde gi deg, når du sier noe feil og når du har feilvurdert situasjonen. Å gi direkte tilbakemeldinger uten å være full av fiendtlighet og oppdemmet agg er en kunst. Det var en kunst du behersket til fulle og du visste ikke at du gjorde det en gang. Å sende deg ut i krigen var lett, for oss andre som kan synes det er vanskelig å si nei, var du selve læreboka i direkte tale.
Du var street smart. Der vi andre gir opp i møte med ting vi ikke forstår eller ny teknologi, kastet du deg over alt nytt som kom og lærte deg det kjempefort. Du føyk rundt i sosiale medier og du var den som oppdaterte oss om konserter, musikk, koreansk sminke, dietter og helsekostprodukter. Da du fikk kreft, leste du deg opp på kreft og kreftforskning, og du ga oss andre innsikt i et felt som er stort og gjennomgår en rivende utvikling.
Du fikk diagnosen våren 2020. Det var korona og vi satt på hjemmekontor og jeg tror at koronaen bidro til at vi fikk oppleve det siste tiden sammen med deg såpass tett på. Hele hjemmekontorsituasjonen var felles for alle og det var lav aktivitet ute i fylkeslagene. Du jobbet som en helt. Fram til den planlagte operasjonen i september, bare to og en halv måned før du døde, jobbet du fulltid. Du avsluttet alt, ryddet etter deg og sendte eposter om frister og påminnelser fra sykesenga til det siste. Det var rørende og hjerteskjærende for oss som satt på sidelinja. Sånn kan omsorg se ut.
Noe av det siste du gjorde og som sier mye om hva du var laget av og din oppriktige interesse for arbeidsplassen var at du noen uker før du døde, fra sykehussenga, fant ut at du skulle lage nye maler for timelister for 2022. Vi kollegaene dine så plutselig at du hadde vært inne og opprettet timelister for oss, fordi du visste at vi ikke klarte det selv. Og jeg, jeg visste at det var i ferd med å endre seg idet du sendte meg et excelark med alle brukernavnene og passordene dine. Det finnes tegn som sier mer enn man kan uttrykke med ord.
Du sa til oss kollegaer «Jeg skal være i ADHD Norge til jeg går av med pensjon, jeg skal aldri bytte jobb.». Det ble ikke sånn. Idag, fem år etter, har ADHD Norge medlemsvekst, ti ansatte og ca 22 millioner i budsjett. Jeg kunne ønske du hadde fått være med på utviklingen som skjer nå. Du eier en stor del av dette og mye av det enorme lagarbeidet som har vært utført på kontoret og ute i fylkene, er ditt.
Jeg sier som Alf i Sogn og Fjordane: «Ho kjem til å bli sakna i kvar en krok i dette landet»
I takknemlighet,
Gry Lunde
generalsekretær i ADHD Norge
