Kjennetegn og symptomer på ADHD blant barn
Gjennomsnittstall basert på internasjonal forskning viser at 4,9 % av førskolebarn har ADHD (Dreyer 2006). Den norske studien Tidlig trygg viste forekomst på 1,9 % (Wichstrøm et al. 2012). Statistisk sett vil det være ett til to barn med ADHD på hver avdeling eller base i en barnehage. Det er omtrent dobbelt så mange gutter som jenter i førskolealder som har ADHD. Den mest vanlige varianten av ADHD i førskolealder er den hyperaktive og impulsive. Rundt halvparten av førskolebarn med ADHD har denne varianten.
Foreldre rapporterer om følgende kjennetegn i spedbarnsperioden:
De fleste barn vil til tider vise ett eller flere av disse kjennetegnene. Hvis denne atferden ikke endres ved modning, bør det utløse bekymring. I dette tilfellet bør det pedagogiske personalet og foreldrene i første omgang rådføre seg med helsestasjonen.
I småbarnsperioden anbefales det å bli ekstra oppmerksomme når barnet i to- til treårsalder viser følgende ADHD-relaterte vansker:
Hvis et barn i småbarnsalder viser mange av ovennevnte atferdstrekk over en lang periode, er det grunn til å være bekymret for barnets trivsel og utvikling. Fra cirka treårsalderen begynner atferd som er forenlig med ADHD, å vise seg tydelig på alle tre ADHD-områdene: oppmerksomhetssvikt, hyperaktivitet og impulsivitet.
Når det gjelder konsentrasjonsvansker, vil man sammenliknet med jevnaldrende si at barna:
I aktivitetsnivå vil man i sammenlikning med jevnaldrende oppleve at barna:
For manglende impulskontroll vil barna sammenliknet med jevnaldrende kjennetegnes ved at de:
Barnehagepersonale har den fordelen at de kan sammenlikne et barns atferd med barn på samme alder og av samme kjønn og over tid. Dette gir mulighet til å vurdere vanskenes karakter, varighet og grad. Det er når disse atferdstrekkene forekommer ofte, i mange forskjellige situasjoner og er så alvorlige at de påvirker barnets fungering negativt, at det kan peke mot mulig ADHD.
Hvis barnehagen sammen med foresatte er bekymret for et barn med ADHD-liknende atferd over tid, kan de i første omgang søke om spesialpedagogisk hjelp hos den kommunale PP-tjenesten. For utredning og eventuell diagnostisering skal foresatte sammen med fastlege eller PP-tjeneste henvise barnet til barne- og ungdomspsykiatrien (BUP).
Hvert barn med ADHD har sin unike måte å leke på. Men samlet sett, som gruppe, viser førskolebarn med ADHD sammenliknet med jevnaldrende uten ADHD at:
Impulsivitet, hyperaktivitet, uoppmerksomhet og dårlig sosialt samspill i lek kan være en medvirkende årsak til utviklingsforsinkelser i lekeatferd hos barn med ADHD. Leken til barn med ADHD er generelt mindre moden, både kognitivt, emosjonelt og sosialt. Barn med ADHD har et stort behov for særskilt oppfølging, mye støtte, inspirasjon og oppmuntring i deres lek.
Førskolebarn med ADHD trenger omfattende tiltak sammensatt av flere elementer for at utviklingen skal gå i riktig retning. Psykososiale og pedagogiske tiltak (foreldreveiledning og tilrettelegging i barnehagen) og i noen tilfeller medisinering er de elementene som både forskning og erfaring viser har størst effekt. Bredspektrede tiltak i førskolealder har best virkning på sikt.
Kunnskaper, holdninger og ferdigheter har avgjørende betydning for at det pedagogiske personalet skal lykkes med å ivareta særlige behov hos førskolebarn med ADHD og fremme deres positive utvikling.
Grunnleggende tiltak som etablering av god voksenkontakt, tett oppfølging, stabilitet, trygghet og jevn døgnrytme er viktig for førskolebarn med ADHD.
Det er ofte nødvendig med særlig tilrettelegging når det gjelder organisering av hverdagen, sammensetning av aktivitetsgrupper, bruk av utstyr og materiell, språkbruk, strategier for formidling av instruksjoner og beskjeder samt teknikker for regulering av barnets atferd. Tilretteleggingen skal baseres på forståelse for underliggende vansker ved ADHD (problemer med selvregulering og motivasjonssvikt) så vel som på barnets sterke sider og interesser.
Det er stor sjanse for at vanskene forbundet med ADHD blir redusert og kompensert for når det legges til rette for trivsel, mestring og læring.
Tett samarbeid mellom hjem og barnehage har stor betydning for å utarbeide planer for tilrettelegging for barnet, utføre tiltakene på en systematisk og konsekvent måte og evaluere barnets utvikling regelmessig.
Tiltakene bør ha et langsiktig perspektiv.