Professor Jørgen G. Bramness er aktuell på flere fronter. Nylig ble han kåret til Årets rusmedisiner 2025 av Norsk forening for rus- og avhengighetsmedisin (NFRAM), og han har samtidig gitt ut boken «Hekta», en bok om avhengighet skrevet i et språk som både fagfolk og pårørende skal kunne forstå.
Som psykiater, farmakolog og professor har Bramness i mange år vært en tydelig stemme i offentligheten, særlig i møtepunktet mellom rus, psykisk helse og ADHD. Prisen kom likevel overraskende.
– Jeg er ikke rusmedisiner av utdanning, så dette var både uventet og veldig hyggelig. Det oppleves som en anerkjennelse av arbeidet jeg har gjort over tid.
I begrunnelsen for prisen ble han blant annet trukket fram for sin evne til å formidle forskning og støtte kliniske miljøer. For Bramness handler formidling om ansvar.
– Kunnskap skal ikke bli liggende hos forskere. Den må deles med dem som trenger den.
Et gjennomgående mål i arbeidet hans har vært å redusere stigma rundt rusmiddelproblemer. Han advarer mot en for enkel forståelse av rus som hovedproblemet.
– Hvis vi bare fjerner rusmiddelbruken uten å se på årsakene, løser vi ingenting. Vi må bli flinkere til å se hele mennesket, ikke bare rusen.
Når det gjelder personer som både har ADHD og rusmiddellidelser, mener Bramness at helsetjenestene svikter på flere nivåer. Først og fremst peker han på en omfattende underbehandling av rusproblemer: Under ti prosent av dem som kunne hatt nytte av behandling for alkoholproblemer, får faktisk hjelp.
Ifølge Bramness handler dette både om manglende ressurser og om høye terskler i systemet. Han savner flere lavterskeltilbud der mennesker kan få hjelp uten omfattende henvisninger og høye terskler for helsehjelp. Samtidig er han kritisk til et sterkt kontrollfokus i behandlingen.
For mye vekt på overvåkning og rapportering kan stå i veien for tillit og reell hjelp, mener han. Dette forsterkes av helsevesenets dobbeltrolle, der behandlere både skal gi omsorg og fungere som kontrollinstans overfor blant annet barnevern og førerkortmyndigheter.
Bramness er særlig kritisk til kravet om tre måneders rusfrihet før oppstart med ADHD-medisinering. Han mener dette er en streng og lite kunnskapsbasert praksis, preget av moralistiske forestillinger om rusmiddelbruk. Erfaringen hans er tvert imot at riktig behandling av ADHD ofte bidrar til redusert rusmiddelbruk.
Han peker også på at tilbakefall håndteres langt strengere på rusfeltet enn ved andre kroniske lidelser. Absolutte grenser og faste tidskrav kan føre til at mennesker mister behandling, også lenge etter at rusmiddelproblemene er lagt bak dem. Ifølge Bramness mangler slike regler tydelig faglig forankring.
– Hvis en diabetiker spiser en kjeks, eller en hjertepasient tar seg en røyk, mister de ikke behandlingen. På rusfeltet får tilbakefall enorme konsekvenser. Det er vanskelig å forstå medisinsk.
I tillegg ser han store regionale forskjeller i hvordan voksen-ADHD håndteres i Norge. Disse forskjellene er vanskelig å forklare med annet enn ulikt kunnskapsnivå, holdninger og organisering av tjenestene.
Når det gjelder behovet for mer kunnskap om ADHD og rus, mener Bramness at utfordringen først og fremst ikke er mangel på forskning, men mangel på implementering. Mye er allerede godt dokumentert, blant annet at mange voksne med ADHD har god effekt av sentralstimulerende medisiner, ofte i høyere doser enn retningslinjene legger opp til.
Samtidig understreker han at økt bruk av slike medisiner også krever økt oppmerksomhet på fysisk helse. Etter hvert som flere voksne behandles, blir det viktigere å følge med på hjerte- og karrisiko, særlig hos pasienter med tidligere rusmiddelbruk. Dette er ikke nødvendigvis et argument mot behandling, men for tettere medisinsk oppfølging.
Bramness er også opptatt av pårørendes rolle. Når bekymring for rusmiddelbruk oppstår, er rådet hans tydelig: Det viktigste er å få til en god samtale. De fleste som sliter med rus, mangler ikke advarsler, men støtte og åpen dialog.
For pårørende som synes det er vanskelig å ta praten alene, kan det være nyttig å involvere en fastlege, en venn eller en annen trygg tredjeperson. Samtidig mener han det er nødvendig å tørre å uttrykke bekymring.
Til foreldre som oppdager at barnet deres har prøvd et rusmiddel, oppfordrer han til å bevare roen. Å eksperimentere én gang betyr ikke at alt er i ferd med å gå galt. Det er først når bruk blir vedvarende at det er grunn til alvorlig bekymring, og altfor strenge reaksjoner kan i noen tilfeller gjøre situasjonen vanskeligere.
