Høringssvar - forslag til endringer i lov om folketrygd - sykepenger mv. fra trygden til mottakere av uføretrygd

ADHD Norge støtter høringssvaret fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) og deres hovedbudskap om at arbeidsinntekt som faktisk fører til reduksjon av uføretrygden, også må gi rett til sykepenger.

Vi støtter derfor FFOs forslag om at personer med 100 prosent uføretrygd gis rett til sykepenger beregnet på den delen av faktisk arbeidsinntekt som overstiger 1 G, når minstekravet for rett til sykepenger er oppfylt. Tilsvarende bør gjelde for personer med gradert uføretrygd når arbeidsinntekten overstiger den fastsatte inntektsgrensen med minst 0,5 G.

ADHD Norge har forståelse for at regelverket skal hindre at det gis flere ytelser for det samme inntektstapet. Samtidig må regelverket gi økonomisk trygghet til personer som klarer å arbeide mer enn det som ble lagt til grunn da uføregraden ble fastsatt. Reglene bør støtte opp under arbeidsdeltakelse, ikke gjøre det økonomisk mer risikabelt å forsøke å arbeide mer.

NAVs statistikk viser at ADHD er en av de vanligste enkeltdiagnosene blant unge uføretrygdede. Ved utgangen av 2025 var hyperkinetiske forstyrrelser (ADHD) registrert som hoveddiagnose for 4,7 prosent av uføretrygdede i alderen 18–29 år. Problemstillingen er samtidig relevant for personer med ADHD i alle aldre som ønsker å prøve ut, opprettholde eller øke sin deltakelse i arbeidslivet.
ADHD er en nevroutviklingsforstyrrelse som kan påvirke blant annet oppmerksomhet, impulsivitet og aktivitetsregulering. Mange har også utfordringer med eksekutive funksjoner, som planlegging, organisering, arbeidsminne, prioritering og regulering av energi og belastning. I tillegg har mange én eller flere tilleggsvansker, som søvnvansker, angst, depresjon eller rusproblemer. Dette kan samlet ha stor betydning for fungering i arbeidslivet.

Arbeidsevnen er samtidig ikke nødvendigvis konstant. En person som tidligere har fått fastsatt en høy uføregrad, kan senere klare å arbeide mer som følge av behandling, bedre tilrettelegging, støtte eller endringer i livssituasjonen. Tydelige arbeidsoppgaver, fleksibel arbeidstid, forutsigbarhet og individuell tilrettelegging kan for eksempel gjøre det mulig å fungere i en større stilling enn tidligere. At en person klarer å arbeide mer i en periode, betyr likevel ikke nødvendigvis at inntektsevnen er varig forbedret.

Endres arbeidssituasjonen eller livsbelastningen, kan arbeidsevnen igjen bli redusert. Personen kan også bli rammet av en ny sykdom eller skade som ikke har sammenheng med helsetilstanden som lå til grunn for uføretrygden. En person som har klart å øke arbeidsinnsatsen, kan for eksempel få en akutt somatisk sykdom som medfører sykefravær. Denne sykdommen var ikke en del av vurderingen da uføregraden og inntektsevnen opprinnelig ble fastsatt, men personen mister like fullt arbeidsinntekten ved fraværet.

Dette illustrerer hvorfor faktisk arbeidsinntekt og rett til inntektssikring ved sykdom må ses i sammenheng. Når arbeidsinntekten er så høy at uføretrygden reduseres, mener ADHD Norge, i likhet med FFO, at denne inntekten også må kunne gi rett til sykepenger når øvrige vilkår er oppfylt. Uten en slik sammenheng kan personer som lykkes med å øke arbeidsinnsatsen, få svakere inntektssikring dersom de senere blir syke. Det kan gjøre det mindre trygt å prøve ut en større tilknytning til arbeidslivet og motvirke målet om at flere skal bruke den arbeidsevnen de har.

Forslaget gjelder også foreldrepenger, pleiepenger, opplæringspenger og omsorgspenger. ADHD Norge mener det er viktig å vurdere om endringene kan få utilsiktede konsekvenser for familier som allerede har en sårbar økonomisk eller helsemessig situasjon. Forskning viser at ADHD har en arvelighet på om lag 74 prosent. Det er derfor ikke uvanlig at flere i samme familie har ADHD. En forelder som selv mottar gradert eller full uføretrygd, kan dermed også ha barn med ADHD og eventuelle tilleggsvansker som innebærer behov for ekstra oppfølging.

Dersom forelderen har klart å øke arbeidsdeltakelsen utover det som opprinnelig ble lagt til grunn, kan redusert inntektssikring ved nødvendig fravær for å følge opp et sykt barn få stor betydning for familiens økonomi. Dette kan ramme nettopp foreldre som, gjennom tilrettelegging og betydelig egeninnsats, har klart å etablere en sterkere tilknytning til arbeidslivet.

ADHD Norge mener derfor at konsekvensene for mottakere av uføretrygd som også har omsorgsansvar, må vurderes nøye. Målet om å unngå dobbel kompensasjon må ikke føre til at familier med omfattende omsorgsbehov får en utilsiktet svekkelse av inntektssikringen.

ADHD Norge støtter målet om at flere skal få mulighet til å delta i arbeidslivet og bruke den arbeidsevnen de har. Skal dette lykkes, må regelverket samtidig gi trygghet når helsen eller livssituasjonen endrer seg. Personer som lykkes med å arbeide mer enn tidligere antatt, bør ikke risikere å stå med svakere inntektssikring ved egen sykdom eller når de må være borte fra arbeid for å ivareta barn med behov for omsorg og oppfølging.

‍