Høringssvar – forslag til forskrift om forenklet forelegg ved befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk og endringer i politiregisterforskriften

ADHD Norge viser innledningsvis til høringssvaret fra Rusfeltets hovedorganisasjon (RHO), og støtter deres vurderinger når det gjelder blant annet mengdegrenser, bøtesatser, fellesbot, unntaksbestemmelsene og behovet for evaluering av ordningen. Vi støtter også at alternativ 1 legges til grunn for mengdegrensene dersom ordningen innføres.

ADHD Norge ønsker særlig å løfte noen problemstillinger knyttet til personer med ADHD og andre nevroutviklingstilstander, samtidig rusmiddelbruk og psykiske tilleggsvansker.

Hjelpebehov må gjenkjennes

ADHD Norge støtter at personer med omfattende og alvorlige rusmiddelproblemer og personer med et klart behov for helsehjelp som følge av rusmiddelbruk, ikke skal ilegges forenklet forelegg. Samtidig er et forenklet forelegg fortsatt en strafferettslig reaksjon, selv om behandlingen av saken forenkles.

Forslaget forutsetter at politiet skal kunne vurdere hvem som har et «klart behov for helsehjelp». Dette kan være krevende. Rusmiddelbruk kan inngå i et sammensatt bilde med psykiske vansker, ADHD eller andre nevroutviklingstilstander. Noen kan også bruke rusmidler i forsøk på å håndtere blant annet søvnproblemer, uro eller andre vansker.

ADHD Norge mener derfor at opplæringen som skal følge innføringen av ordningen må omfatte kunnskap om psykiske vansker, nevroutviklingstilstander og reguleringsvansker. Det bør samtidig utvikles tydelige nasjonale føringer for vurdering av hjelpebehov.

Rettssikkerhet og reguleringsvansker

Vi deler RHOs bekymring knyttet til unntaket for overtredelser som vurderes som «særlig graverende». Høringsnotatet nevner blant annet ordensforstyrrelser, provokasjoner og atferd som er til betydelig sjenanse eller ulempe for andre.

Personer med ADHD kan ha vansker med følelsesregulering, impulskontroll, arbeidsminne og bearbeiding av informasjon, særlig under stress og sterk følelsesmessig aktivering. Det betyr ikke at personer med ADHD generelt mangler evne til å forstå eller ta beslutninger, men situasjonen kan påvirke hvordan personen reagerer og hvordan informasjon blir forstått.

Det er derfor viktig at atferd i en presset situasjon vurderes konkret, slik at reguleringsvansker eller annen sårbarhet ikke i seg selv bidrar til en strengere strafferettslig reaksjon.

Det samme gjelder vedtakelse av forelegg på stedet. ADHD Norge støtter at forelegget kan utferdiges i ettertid dersom umiddelbar vedtakelse er uforsvarlig eller betenkelig av andre grunner. Personen må være i stand til å forstå informasjonen og konsekvensene av å vedta forelegget og få informasjonen presentert på en tydelig og forståelig måte.

Risiko for geografiske forskjeller

ADHD Norge er bekymret for at skjønnsmessige vurderinger av hjelpebehov kan praktiseres ulikt. Norge har 357 kommuner, med svært ulike befolkningsgrunnlag, tjenester og fagmiljøer. Nesten halvparten av kommunene har færre enn 5 000 innbyggere. Kommunene har ulike faglige ressurser og ulik tilgang på kompetanse innen rus, psykisk helse og nevroutviklingstilstander.

Vi vet også at det er geografiske forskjeller i tjenestetilbudet og i hvordan Nasjonalfaglig retningslinje for utredning og behandling av ADHD forstås og praktiseres. Når politiets vurdering kan få betydning for om en person møtes med forelegg eller identifiseres som en person med hjelpebehov, er tydelige nasjonale kriterier og god opplæring avgjørende for likebehandling og rettssikkerhet.

Rådgivende enheter for russaker

For personer med et klart behov for helsehjelp legger høringsnotatet til grunn at reaksjonen som hovedregel skal være betinget påtaleunnlatelse med krav om oppmøte ved rådgivende enhet for russaker.
ADHD Norge savner i denne sammenhengen en tydeligere vurdering av erfaringene med de rådgivende enhetene. Det er betydelig variasjon i hvordan enhetene er organisert og benyttet. Når de skal ha en sentral rolle overfor personer som vurderes å ha hjelpebehov, må det sikres at det finnes reell kompetanse og tilgjengelig oppfølging uavhengig av bosted.

Hjelpebehov må ikke føre til en strengere reaksjon. Når et hjelpebehov identifiseres, bør målet være at personen får tilgang til relevant rådgivning, oppfølging og helsehjelp.

Samaritanbestemmelsen

ADHD Norge mener også at forholdet til den såkalte samaritanbestemmelsen må være tydelig i den praktiske gjennomføringen av ordningen. Personer må kunne tilkalle nødetater eller hjelpe andre i en akutt situasjon uten frykt for selv å bli straffeforfulgt for mindre alvorlige narkotikaovertredelser.

Selv om dette følges opp gjennom et eget lovarbeid, bør avgrensningen mot forenklet forelegg inngå tydelig i politiets opplæring og praktiske retningslinjer. Ingen må vegre seg for å ringe 113 av frykt for straff.

Evaluering

ADHD Norge støtter RHOs forslag om at ordningen evalueres innen tre år. Samtidig mener vi at praktiseringen bør følges systematisk fra oppstart.

Departementet viser selv til usikkerhet knyttet til omfang, ressursbehov og implementering av ordningen. Opplæringen av politiet kan først planlegges når forskriften er endelig fastsatt, og det forventes at praktiske og juridiske problemstillinger vil oppstå etter ikrafttredelsen og måtte håndteres lokalt. Dette forsterker etter vår vurdering behovet for å følge implementeringen tett.

Evalueringen bør særlig undersøke geografiske forskjeller i praktisering, hvordan de skjønnsmessige unntaksbestemmelsene anvendes, hvem som vurderes å ha behov for helsehjelp, og hva slags oppfølging disse personene faktisk mottar.

For ADHD Norge er det særlig viktig å undersøke om personer med sammensatte utfordringer blir fanget opp og får relevant hjelp, eller om forskjeller i kompetanse og lokal praksis fører til ulik behandling.
ADHD Norge støtter RHOs vurderinger på de ovennevnte områdene og vil særlig understreke behovet for tydelige nasjonale kriterier, god opplæring og kompetanse om psykiske vansker, ADHD og andre nevroutviklingstilstander.

Når regelverket bygger på skjønnsmessige vurderinger av både atferd og hjelpebehov, må det sikres at sårbarhet og reguleringsvansker ikke fører til en strengere reaksjon, og at personer som trenger hjelp faktisk blir fanget opp og får tilgang til relevant oppfølging.

‍