– Studien vi nå har gjennomført, viser at kvinner ofte har hatt mer ADHD-symptomer for å få diagnosen enn menn har, altså at det har vært høyere terskel for å gi diagnosen til kvinner, sier Berit Skretting Solberg.
– Studien vi nå har gjennomført, viser at kvinner ofte har hatt mer ADHD-symptomer for å få diagnosen enn menn har, altså at det har vært høyere terskel for å gi diagnosen til kvinner, sier Berit Skretting Solberg, overlege ved BUP Betanien sykehus, forsker ved Universitetet i Bergen og en av forskerne bak studien.
Utvalget i studien var tre kohorter:
• «Mor, far, barn»-studien (ca. 90 000 voksne foreldre)
• Ung Hordaland-studien (ca. 10 000 unge voksne, 16–19 år)
• ADHD i Norge-studien til Universitetet i Bergen (ca. 1 600 voksne – 800 med ADHD-diagnose og 800 uten diagnose).
Det ble brukt et spørreskjema med selvrapporterte ADHD-symptomer som grunnlag.
Kvinner bedre til å maskere
I alle kohortene hadde kvinner med ADHD høyere score på ADHD-symptomer enn dem uten ADHD. Samtidig peker Berit på at jenter biologisk sett ofte er roligere enn gutter. Uroen man ofte forbinder med ADHD, er i mange tilfeller mer tydelig hos guttene.
– Personenes subjektive oppfatning viser at likt nivå av ADHD-symptomer oppleves mer vanskelig for kvinner enn for menn. Jenter og kvinner er ofte bedre til å maskere symptomene sine, og derfor kan de være vanskeligere å observere for andre, sier hun.
Andre årsaker kan være at de som skal gjøre kliniske vurderinger, vurderer kvinner annerledes, for eksempel ved at ADHD-symptomer blir forklart av andre psykiske symptomer. Eller at andre diagnostiske krav kan spille ulik rolle for kvinner og menn, f.eks. funksjonskriteriet, der maskering kanskje bidrar til at kvinner ikke blir vurdert å ha like store funksjonsvansker som menn med likt nivå av ADHD-symptomer.
– Jeg ble selv overrasket over det vi fant da vi gikk gjennom dataene. Det kan passe med påstanden om at det kan være vanskeligere å få ADHD-diagnose som kvinne, sier Berit.
Håper det bidrar til mer forskning
Studien har ikke tatt for seg de ulike typene/representasjonsformene for ADHD, altså om det er snakk om ADHD hyperaktiv/impulsiv type, ADHD uoppmerksom type eller en blanding av de to. Denne studien alene kan heller ikke fastslå hvor mye høyere terskelen er i klinisk praksis for en ADHD-diagnose eller hvilke faktorer som slår inn – for eksempel diagnostiske kriterier, legers holdninger, maskering etc.
– Vi håper denne studien bidrar til å understreke at det er behov for mer forskning på de ulike representasjonsformene av ADHD-symptomer og kjønn, slik at vi har bedre grunnlag for å tilpasse behandling og diagnostisering, sier hun.